Vi er mange, og vi holdes utenfor – demonstrasjonstogets opprinnelse

I 1890 ble de første norske 1. mai-togene arrangert. Togene markerte arbeiderklassens eksistens og politiske krav. De var mange, og det ble stadig vanskeligere å holde dem utenfor de politiske beslutningsprosessene.

Demon­strasjon­sto­get kan his­torisk knyttes til de franske rev­o­lusjonene – 1789, 1830, 1848. Det skiller seg fra oppløpet ved at det er organ­is­ert, og fra (masse-)møtet ved at det er mobilt. Fra omkring midten av 1800-tal­let ble demon­strasjon­sto­get en av de vik­tig­ste inter­nasjonale ytrings­formene for den fram­vok­sende arbeiderbevegelsen.

Søk­er vi etter ordet «demon­stra­tion» i for eksem­pel Aften­postens dig­i­talis­erte arkiv, får vi på 1870- og første del av 1880-tal­let opp rap­porter fra utlandet – Frankrike og Eng­land – som forteller om slike opp­tog i bestemte stridssituasjoner.

Nasjonaldagens fanetog

Om artikke­len:
Artikke­len er basert på for­fat­terens kapit­tel 5: 1890–1940: «Massenes tid­salder» i Jostein Grip­srud (red.): All­men­nin­gen. His­to­rien om norsk offent­lighet (2017). Oslo: Universitetsforlaget.

Men i Norge hadde vi 17. mai. Sam­fun­nets eliter feiret på 1800-tal­let gjerne 4. novem­ber, datoen da Grunnloven ble rev­idert og Karl Johan ble konge over Norge. Folk flest feiret 17. mai.

Feirin­gen tok mange for­mer, ikke alle like godt organ­is­ert. De første «borg­er­to­gene» skal ha gått i Trond­heim i 1826 og i Kris­tia­nia 1844 – det siste gikk opp det som nå het­er Karl Johan og endte med en hyllest til kong Oscar 1. uten­for slottet.

Siden var det hvert år slike borg­er­tog, der hånd­verk­er­lau­gene gikk med sine fan­er. Etter hvert kom også fag­foreninger med i disse togene, med fan­er. Det første off­isielle bar­ne­to­get – «smaagut­ternes flag­tog», som det ble kalt – gikk i Kris­tia­nia i 1870, etter ini­tia­tiv av skolestyr­er P. Qvam og Bjørn­st­jerne Bjørn­son. Selv om toget ble motar­bei­det fra kon­ser­v­a­tivt hold, bidro det kan­skje også etter hvert til en form for avpoli­tis­er­ing av dagen.

Men avpoli­tis­er­ing er ikke dekkende for borg­er­to­gene – også kalt «fane­tog» – fram mot århun­dreskiftet. De vok­snes 17. mai-tog var til dels sterkt preget av den poli­tiske stri­den mel­lom Ven­stre og Høire.

I 1884 tok Tobak­sar­bei­dernes foren­ing ini­tia­tiv til et eget arbei­der­tog 17. mai, og dette «selvs­tendi­ge fane­tog» ble sett som en demon­strasjon til støtte for Venstre.

17. mai 1886 demon­str­erte arbei­derne i Kris­tia­nia for all­menn stem­merett og lovfestet nor­malar­bei­ds­dag på 10 timer. Arbei­der­tog med disse kravene gikk hver 17. mai, fram til inn­førin­gen av all­menn stem­merett for menn i 1898.

Arbeiderbevegelsenes demonstrasjonstog

Da de første 1. mai-togene ble arrangert i Kris­tia­nia og Kris­tiansand i 1890, var det føl­gelig verken første gang arbei­der­beveg­elsen demon­str­erte – det hadde blant annet de kvin­nelige arbei­derne ved Bryn og Grøn­volds fyrstikkfab­rikker gjort året før – eller første gang de krevde nor­malar­bei­ds­dag og all­menn stemmerett.

1. mai-tog: Med røde flagg, parol­er og fag­foren­ings­fan­er mark­erte arbei­der­beveg­elsen at de var mange, og at de krevde poli­tisk inn­fly­telse. Foto: Nasjon­al­bib­liotekets bilde­sam­ling, Oslo.

Det var heller ikke bare arbei­der­beveg­elsen som gikk i demon­strasjon­stog. Fra midt på 1890-tal­let hadde også avholds­beveg­elsen demon­strasjon­er hvert år i juni, med stor opp­slut­ning over store del­er av landet.

Men 1. mai-togene, som snart beg­y­nte å gå hvert år på stadig flere sted­er, bidro til å markere demon­strasjon­sto­get som primært et uttrykksmid­del for arbei­derk­lassen og arbeiderbevegelsen.

1. mai ble gjort til inter­nasjon­al kamp- og festdag på arbei­derkon­gressen i Paris i 1889, etter et amerikan­sk forslag, til minne om tre arbei­dere som ble skutt av poli­ti­et under en demon­strasjon i forbindelse med en gen­er­al­streik for 8‑timersdagen i Chicago.

Slik sett mark­er­er 1. mai-feirin­gen en tiltak­ende inter­nasjon­alis­er­ing av offent­ligheten. Med røde flagg, parol­er på trans­par­enter og mer og min­dre fargesterke fag­foren­ings­fan­er, var togene både ser­iøse og fes­tlige mark­eringer av den nye, vok­sende sam­funnsklassens eksis­tens og poli­tiske krav – i det offentlige byrommet.

Som store folkeansam­linger kunne de på den ene siden bekrefte tidens angst­fylte forestill­inger om «massen», på den andre siden viste de fram denne massen som velor­gan­is­ert og målrettet.

Det var ikke skarpsindig poli­tisk argu­men­tasjon som preget togenes parol­er, den kom eventuelt som et til­legg i møtene som ble holdt i for- og etterkant. Det var selve folke­meng­den som ble til et slags argu­ment i seg selv: Vi er mange, og vi holdes uten­for. Hvor­for? Det ble etter hvert stadig vanske­ligere å forklare.

TEMA

A

rbeider
bevegel
sen

3 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen