Vi er mange, og vi holdes utenfor – demonstrasjonstogets opprinnelse

I 1890 ble de første norske 1. mai-togene arrangert. Togene markerte arbeiderklassens eksistens og politiske krav. De var mange, og det ble stadig vanskeligere å holde dem utenfor de politiske beslutningsprosessene.

Demon­stra­sjons­to­get kan his­to­risk knyt­tes til de frans­ke revo­lu­sjo­ne­ne – 1789, 1830, 1848. Det skil­ler seg fra opp­lø­pet ved at det er orga­ni­sert, og fra (masse-)møtet ved at det er mobilt. Fra omkring midt­en av 1800-tal­let ble demon­stra­sjons­to­get en av de vik­tigs­te inter­na­sjo­na­le ytrings­for­me­ne for den fram­vok­s­en­de arbei­der­be­ve­gel­sen.

Søker vi etter ordet «demon­stra­tion» i for eksem­pel Aften­pos­tens digi­ta­li­ser­te arkiv, får vi på 1870- og førs­te del av 1880-tal­let opp rap­por­ter fra utlan­det – Frank­ri­ke og Eng­land – som for­tel­ler om sli­ke opp­tog i bestem­te strids­si­tua­sjo­ner.

Nasjonaldagens fanetog

Om artik­ke­len:
Artik­ke­len er basert på for­fat­te­rens kapit­tel 5: 1890–1940: «Mas­se­nes tids­al­der» i Jostein Grips­rud (red.): All­men­nin­gen. His­to­ri­en om norsk offent­lig­het (2017). Oslo: Uni­ver­si­tets­for­la­get.

Men i Nor­ge had­de vi 17. mai. Sam­fun­nets eli­ter fei­ret på 1800-tal­let gjer­ne 4. novem­ber, dato­en da Grunn­lo­ven ble revi­dert og Karl Johan ble kon­ge over Nor­ge. Folk flest fei­ret 17. mai.

Fei­rin­gen tok man­ge for­mer, ikke alle like godt orga­ni­sert. De førs­te «bor­ger­to­ge­ne» skal ha gått i Trond­heim i 1826 og i Kris­tia­nia 1844 – det sis­te gikk opp det som nå heter Karl Johan og end­te med en hyl­lest til kong Oscar 1. uten­for slot­tet.

Siden var det hvert år sli­ke bor­ger­tog, der hånd­ver­ker­lau­ge­ne gikk med sine faner. Etter hvert kom også fag­for­enin­ger med i dis­se toge­ne, med faner. Det førs­te offi­si­el­le barne­to­get – «smaagut­ter­nes flag­tog», som det ble kalt – gikk i Kris­tia­nia i 1870, etter ini­tia­tiv av skole­sty­rer P. Qvam og Bjørn­stjer­ne Bjørn­son. Selv om toget ble mot­ar­bei­det fra kon­ser­va­tivt hold, bidro det kan­skje også etter hvert til en form for avpo­li­ti­se­ring av dagen.

Men avpo­li­ti­se­ring er ikke dek­ken­de for bor­ger­to­ge­ne – også kalt «fane­tog» – fram mot århundre­skif­tet. De voks­nes 17. mai-tog var til dels sterkt pre­get av den poli­tis­ke stri­den mel­lom Venst­re og Høi­re.

I 1884 tok Tobaks­ar­bei­der­nes for­ening ini­tia­tiv til et eget arbei­der­tog 17. mai, og det­te «selv­sten­di­ge fane­tog» ble sett som en demon­stra­sjon til støt­te for Venst­re.

17. mai 1886 demon­strer­te arbei­der­ne i Kris­tia­nia for all­menn stem­me­rett og lov­fes­tet nor­mal­ar­beids­dag på 10 timer. Arbei­der­tog med dis­se kra­ve­ne gikk hver 17. mai, fram til inn­fø­rin­gen av all­menn stem­me­rett for menn i 1898.

Arbeiderbevegelsenes demonstrasjonstog

Da de førs­te 1. mai-toge­ne ble arran­gert i Kris­tia­nia og Kris­tian­sand i 1890, var det føl­ge­lig ver­ken førs­te gang arbei­der­be­ve­gel­sen demon­strer­te – det had­de blant annet de kvin­ne­li­ge arbei­der­ne ved Bryn og Grøn­volds fyr­stikk­fab­rik­ker gjort året før – eller førs­te gang de krev­de nor­mal­ar­beids­dag og all­menn stem­me­rett.

1. mai-tog: Med røde flagg, paro­ler og fag­for­enings­fa­ner mar­ker­te arbei­der­be­ve­gel­sen at de var man­ge, og at de krev­de poli­tisk inn­fly­tel­se. Foto: Nasjo­nal­bi­blio­te­kets bilde­sam­ling, Oslo.

Det var hel­ler ikke bare arbei­der­be­ve­gel­sen som gikk i demon­stra­sjons­tog. Fra midt på 1890-tal­let had­de også avholds­be­ve­gel­sen demon­stra­sjo­ner hvert år i juni, med stor opp­slut­ning over sto­re deler av lan­det.

Men 1. mai-toge­ne, som snart begyn­te å gå hvert år på sta­dig fle­re ste­der, bidro til å mar­ke­re demon­stra­sjons­to­get som pri­mært et uttrykks­mid­del for arbei­der­klas­sen og arbei­der­be­ve­gel­sen.

1. mai ble gjort til inter­na­sjo­nal kamp- og fest­dag på arbei­der­kon­gres­sen i Paris i 1889, etter et ame­ri­kansk for­slag, til min­ne om tre arbei­de­re som ble skutt av poli­ti­et under en demon­stra­sjon i for­bin­del­se med en gene­ral­streik for 8-timers­da­gen i Chi­ca­go.

Slik sett mar­ke­rer 1. mai-fei­rin­gen en til­ta­ken­de inter­na­sjo­na­li­se­ring av offent­lig­he­ten. Med røde flagg, paro­ler på trans­pa­ren­ter og mer og mind­re farge­ster­ke fag­for­enings­fa­ner, var toge­ne både seriø­se og fest­li­ge mar­ke­rin­ger av den nye, vok­sen­de sam­funns­klas­sens eksis­tens og poli­tis­ke krav – i det offent­li­ge byrom­met.

Som sto­re folke­an­sam­lin­ger kun­ne de på den ene siden bekref­te tidens angst­fyl­te fore­stil­lin­ger om «mas­sen», på den and­re siden vis­te de fram den­ne mas­sen som vel­or­ga­ni­sert og mål­ret­tet.

Det var ikke skarp­sin­dig poli­tisk argu­men­ta­sjon som pre­get toge­nes paro­ler, den kom even­tu­elt som et til­legg i møte­ne som ble holdt i for- og etter­kant. Det var selve folke­meng­den som ble til et slags argu­ment i seg selv: Vi er man­ge, og vi hol­des uten­for. Hvor­for? Det ble etter hvert sta­dig vans­ke­li­ge­re å for­kla­re.

TEMA

A

rbeider
bevegel
sen

2 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Skriv en kommentar

Bidra til god debatt - skriv under fullt navn. Se våre kommentarregler.

Abonner på kommentarer
til toppen