Den utskjelte debatten

Artikke­len er basert på for­fat­terens dok­toravhan­dling: Instead of the delib­er­a­tive debate: How the prin­ci­ple of expres­sion plays out in the news-gen­er­at­ed Face­book dis­cus­sion (2020). Avhan­dlin­gen er en del av forskn­ing­spros­jek­tet «SCANPUB – The Immi­gra­tion Issue in Scan­di­na­vian Pub­lic Spheres 1970–2015». Pros­jek­tet er ledet fra Uni­ver­sitet i Bergen av pro­fes­sor Jostein Gripsrud.

Aggressive debattkulturer

Kom­men­tar­fel­tene beskrives ofte som særlig aggres­sive debat­tkul­tur­er, hvor per­so­n­an­grep, hets og hat flo­r­erer. Av den grunn opplever mange en uvil­je mot, og et ube­hag ved, å delta i offentlig debatt online.

Særlig er innvan­dring et betent tema som mange veg­r­er seg for å diskutere offentlig. Innvan­dringskri­tikere veg­r­er seg for å uttrykke sin mening offentlig i frykt for å bli stig­ma­tis­ert og eksklud­ert (se f.eks. Thor­b­jørn­srud, 2017). Minoriteter veg­r­er seg for å delta i debat­ten i frykt for å bli utsatt for trakasser­ing og hate­fulle ytringer (se f.eks. Flad­moe & Nadim, 2017).

Kom­men­tar­felts­de­bat­tene om den syriske fly­k­t­ningkrisen innehold­er en rekke fiendtlige inn­legg: Per­so­n­an­grepene og fornærmelsene flo­r­erer. Slike aggres­sive og fiendtlige for­mer for retorikk er et prob­lem for demokrati­et og men­neskers mulighet til å ytre seg fritt. Et ugjest­mildt debat­tk­li­ma kan bidra til at mange avstår fra å ta del i ord­skiftet. Dermed kan vik­tige stem­mer og per­spek­tiv­er ute­bli. For­di ytringer ikke bare er ord, men han­dlinger med kon­sekvenser i ver­den, kan hate­fulle ytringer også ha fatale kon­sekvenser: De kan fun­gere som opp­for­dring til, og legit­imer­ing av, fysisk vold.

I min studie av slike kom­mentar­er, ikke blott som isol­erte ytringer, men som retoriske trekk i debat­ten, blir det imi­dler­tid tydelig at majoriteten av disse fiendtlige inn­leggene må forstås net­topp som «bare ord», uten reelle kon­sekvenser uten­for kom­men­tar­fel­tene. For å forstå dette vil jeg beg­ynne med å fork­lare hva jeg men­er med begrepet «uttrykksprin­sip­pet», for deretter å fork­lare hvor­dan en stor del av de fiendtlige inn­leggene i debat­ten kan sees som strate­gi­er i en «uttrykkskonkur­ranse».

Uttrykksprinsippet

Uttrykksprin­sip­pet er det mot­sat­te av delib­erasjon­sprin­sip­pet: Delib­erasjon­sprin­sip­pet innebær­er at man tilnærmer seg hveran­dre gjen­nom argu­men­tasjon; uttrykksprin­sip­pet innebær­er at argu­men­tasjon er illegitimt.

Som et kom­mu­nikasjon­sid­e­al må uttrykksprin­sip­pet forstås på føl­gende måte: Ytrin­gen min er et uttrykk for hvem jeg er. Du kan være ulik meg, men du kan ikke kri­tis­ere meg, for­di enhver er berettiget til å ha og uttrykke sine per­son­lige meninger og sannheter. Det jeg virke­lig tror på, føler og men­er, er uttrykk for mitt aut­en­tiske selv, der­for behøver jeg ikke argu­mentere for pås­tandene mine eller kunne forsvare dem mot kri­tikk og motar­gu­menter. Hvis du kri­tis­er­er ytrin­gen min, hin­dr­er du meg i å være og uttrykke meg aut­en­tisk – du angriper meg som per­son.

Som et kom­mu­nikasjon­sid­e­al innebær­er et uttrykksprin­sipp slik at enhver er berettiget til å uttrykke sine ekte­følte meninger, og at argu­men­tasjon og kri­tikk er ille­git­imt for­di dette er å hin­dre andre i å uttrykke seg autentisk.

I debat­tene jeg har stud­ert man­i­fester­er dette kom­mu­nikasjon­sid­e­alet seg i en rekke kom­mentar­er som ikke kan reg­nes som reelle inn­legg i en debatt, hvor mot­stri­dende syn­spunk­ter brynes mot hveran­dre. Snarere må en overveiende andel av ytrin­gene i debat­tene sees på som uttrykk for deltak­ernes egne følelser og engas­je­mentet, sub­jek­tive eval­ueringer og høyst per­son­lige sannheter. Få av inn­leggene inviter­er til debatt, fak­tisk avskjær­er mange poten­sielle motar­gu­menter gjen­nom å under­streke at det som ytres er «bare min mening».

Særlig tydelig er denne uttrykkslogikken når slike uttrykk besvares med kri­tikk og motar­gu­men­tasjon. Da opp­står situ­asjon­er hvor deltak­erne eksplisitt frasi­er seg for­p­lik­telser til argu­men­tasjon og fraber seg andres syn­spunk­ter. To kom­mentar­er, begge skrevet som svar på motar­gu­men­tasjon og kri­tikk, kan tjene som eksempler:

I følge en uttrykkslogikk er alt­så argu­men­tasjon ikke bare unød­vendig, det er også ille­git­imt for­di det hin­dr­er indi­videt å uttrykke sitt «sanne» jeg. I debat­tene jeg har under­søkt, gir dette seg utslag i en rekke sanksjon­er av det som i følge et delib­erasjon­sprin­sipp måtte ans­es for å være legit­im kri­tikk og motar­gu­men­tasjon for å være per­so­n­an­grep. Et eksem­pel er den føl­gende utvekslingen:

I denne utvek­slin­gen blir den ene deltak­eren møtt med kri­tikk og motar­gu­men­tasjon. Denne er frem­ført på sak­lig vis: Kri­tikken ret­ter seg mot pås­tandene frem­ført av mot­parten, ikke hans eller hennes per­son. Deltak­eren som utsettes for kri­tikk opplever og sanksjoner­er imi­dler­tid dette som et per­so­n­an­grep. Han eller hun for­mulerer også det som er det sen­trale prin­sip­pet i en uttrykkslogikk, nem­lig at alle har “sin egen” mening, og føl­gelig bør ingen kri­tis­ere det andre sier.

Debat­ten forstås dermed som det mot­sat­te av det vi van­ligvis forstår som debatt, nem­lig at mot­stri­dende syn­spunk­ter brynes mot hveran­dre gjen­nom argu­men­tasjon og motar­gu­men­tasjon. I en slik logikk får også ytrings­fri­het en annen betyd­ning enn ret­ten til å ytre seg: Ytrings­fri­het blir forstått som ret­ten til å ytre seg uten å bli mot­sagt. Kri­tikk og motar­gu­men­tasjon opp­fattes dermed både som en krenkelse av indi­videts rett til å uttrykke sitt aut­en­tiske selv og som en krenkelse av ytringsfriheten.

På bak­grunn av dette vil jeg hevde at, til tross for at mange opp­gir at de opplever sosiale medi­er som spe­sielt ugjest­milde debattare­naer og unngår poli­tisk debatt i disse medi­ene for­di de fryk­ter hat, hets og trakasser­ing (se f.eks. Moe et al., 2019), er det ikke nød­vendigvis slik at debat­ten i sosiale medi­er er spe­sielt ille. Snarere enn å være en debatt som karak­teris­eres av fiendt­lighet, kan det være at den oppleves slik, for­di debatts­jan­geren bry­ter med for­vent­ninger til å kunne uttrykke seg uten å bli motsagt.

Tomme angrep og uttrykkskonkurranser

Det ville imi­dler­tid være urik­tig å hevde at disse kom­men­tar­fel­tene er uten fiendt­lighet og aggres­sivitet. Tvert imot er dette et karak­teris­erende trekk ved debat­tene. Aggres­siviteten gjør seg særlig gjeldende i det jeg i avhan­dlin­gen har kalt «uttrykkskonkur­ranser», hvor målet er å få det siste ordet¹1.

Uttrykkene i denne konkur­ransen kan beskrives som «tomme» angrep på mot­parten. At angrepene er «tomme» skal her forstås som at de ikke ret­ter seg mot noe spe­si­fikt – verken ved den som angripes som per­son eller ved innhold­et i hans eller hennes ytring. Snarere er disse angrepene gener­iske uttrykk for neg­a­tivitet myn­tet på å få mot­parten til å tie. Dette inklud­er­er utskjel­lende ord som «idiot» og «fjols», samt fornærmelser som tilsynela­tende kunne vært brukt til å forulempe enhver.

I kom­men­tar­fel­tene bidrar slike tomme angrep enten til å kort­slutte inter­ak­sjo­nen eller til å aksel­erere fiendt­ligheten. Det siste av de to utfal­l­ene skaper «uttrykkskonkur­ranser», der inten­siteten i uttrykket øker på begge sider, sam­tidig som angrepene får stadig min­dre innhold.

Van­ligvis utvikler disse uttrykkskonkur­ransene seg over lange inter­ak­sjon­er med flere ti-talls kom­mentar­er, og ofte svært harde angrep, noen ganger også trusler. Av plasshen­syn inklud­er­er jeg her et kor­tere eksem­pel, der angrepene er rel­a­tivt milde, men som likev­el kan illus­trere mekanis­mene i spill i denne interaksjonsformen:

Som eksem­pelet over illus­tr­erer, øker angrepet i inten­sitet: Det går fra «ingen bryr seg om hva du men­er» til «ingen bryr seg om deg». Til tross for at de to deltak­erne i inter­ak­sjo­nen begge sig­nalis­er­er at de ikke er inter­essert i å lytte til og inter­agere med mot­parten, er det net­topp det de gjør. Det gjør de ved eksplisitt å uttrykke sin igno­ranse over­for den andre. Når ingen av partene bryr seg om hva den andre har å si er det imi­dler­tid ingen grunn til å bli ved å inter­agere, og som en kon­sekvens opphør­er inter­ak­sjo­nen raskt.

I andre, og lengre, debattsekvenser i kom­men­tar­fel­tene fort­set­ter inter­ak­sjo­nen lenge etter begge parter har gjort det klart at de ikke er inter­essert å høre hva den andre har å si. Med for­mu­leringer som «jeg gid­der ikke bry meg med deg lengre, farvel!», sig­nalis­er­er deltak­erne i debat­ten at diskusjo­nen er over. Likev­el fort­set­ter de å frem­føre angrep på mot­parten, påstå at den andre har gitt opp og benek­te at en selv har gitt opp. Jo lenger inter­ak­sjo­nen pågår, jo mer blot­tet blir den for innhold.

Per­son­fei­dene som utspiller seg i form av uttrykkskonkur­ranser karak­teris­eres av at det er uklart hva stri­dens kjerne er – hvis det eksis­ter­er en uenighet i det hele tatt. Stri­den han­dler ikke om hvem som har rett eller feil, eller hvem som er «god» eller «ond». I stedet konkur­rerer deltak­erne om hvem som er i stand til å frem­føre det mest sviende angrep, bringe den andre til taushet, og slik sikre seg det siste ordet.

Dette, men­er jeg, må sees i sam­men­heng med en uttrykkslogikk, hvor målet er å uttrykke sitt aut­en­tiske selv. Der­som det å bli mot­sagt hin­dr­er en i å uttrykke seg aut­en­tisk, og der­som det eksis­ter­er et sterk ønske om å gjøre dette, så vil en måte å verne om sitt eget uttrykk være å sikre det siste ordet for seg selv. Dette innebær­er at angrepene ikke kan forstås som han­dling­sori­en­terte – som angrep med fak­tiske kon­sekvenser i ver­den. Snarere fun­ger­er uttrykkene som en strate­gi for å sikre seg det siste ordet og derig­jen­nom verne sitt uttrykk mot andres innblanding.

Dette betyr imi­dler­tid ikke at jeg vil bagatel­lis­ere hate­fulle ytringer og trusler. Ved kun å stud­ere ytrin­gene, kan jeg ikke si noe sikkert om hvor­dan disse oppleves av den som utsettes for disse angrepene, hva inten­sjo­nen til avsender er, eller om andre som leser kom­mentaren kan tolke den som en opp­for­dring til å handle.

Respon­sene slike fiendtlige inn­legg får i kom­men­tar­fel­tene vit­ner imi­dler­tid om at dette ikke oppleves som reelle trusler og hatytringer fra den som utsettes for det. Angrepenes innhold frem­står også svært til­feldig – de ret­ter seg ikke mot noe bestemt ved per­so­n­en som angripes, ei heller ved det han eller hun sier.

Jeg vil der­for argu­mentere for at kam­p­en i disse inter­ak­sjonene ikke står om hvem som har «rett» og «galt» eller hvem som er «god» og «ond», men er en strate­gi for å verne om sitt uttrykk. For­di mot­standeren ikke står i veien for det sam­fun­net man ønsker seg, men i veien for ens mulighet til å ytre seg uimot­sagt, behøver denne heller ikke utslettes i det virke­lige liv. Det rekker å ned­kjempe mot­parten innen­for kommentarfeltdebattene.

Debatten på sosiale medier – er den så ille?

Jeg startet artikke­len med å stille spørsmålet: Hvor ille er egentlig innvan­drings­de­bat­ten i sosiale medi­er? Vel, det kom­mer an på øyet som ser. Det mest inter­es­sante ved disse debat­tene er imi­dler­tid ikke hvor «ille» de er, men at en overveiende del av ytrin­gene og inter­ak­sjonene karak­teris­eres av uttrykk, snarere enn argumentasjon.

Debat­tene er rik­tig­nok ikke fri for argu­men­tasjon eller for­vent­ninger til sjan­geren som en poli­tisk debatt. Men debat­tene karak­teris­eres i svært liten grad av argu­men­tasjon ori­en­tert mot frem­tidig poli­tisk han­dling og forsøk på å tilnærme seg hveran­dre gjen­nom argu­men­tasjon. Snarere bær­er de retoriske prak­sisene i debat­tene vitne om en aver­sjon for å lytte til og besvare andres argu­menter, samt et ube­hag ved å bli motsagt.

Gitt at poli­tisk debatt van­ligvis forstås som argu­men­tasjon om frem­tidig han­dling, og at deltakelse i en debatt innebær­er at man begrun­ner sine pås­tander, lyt­ter til og besvar­er andres argu­menter, har dette kon­sekvenser for hvor­dan og hvorvidt vi kan forstå kom­men­tar­felts­de­bat­tene som poli­tiske debat­ter: En debatt der enhver insis­ter­er på sin rett til å ha og uttrykke sin sub­jek­tive mening, uten å måtte forholde seg til andres syn­spunk­ter og argu­menter, kan knapt kalles en debatt.

Selv om mange opplever sosiale medi­er som særlig fiendtlige debat­tkul­tur­er, er det ikke nød­vendigvis sant at de er det. Snarere kan det ha seg slik at det som oppleves som angrep på ens per­son, er legit­im kri­tikk og motar­gu­men­tasjon. Det kan likev­el oppleves som angrep for­di debatts­jan­geren bry­ter med for­vent­ninger om å kunne uttrykke seg uten å bli motsagt.

Heller enn å se med bekym­ring på aggres­siviteten som karak­teris­er­er mange av debat­tene i sosiale medi­er – kan­skje særlig debat­tene om innvan­dring – men­er jeg at det er grunn til å uroe seg for uttrykksprin­sip­pets gjen­nom­slagskraft. Uten å ha stud­ert dette uten­for de nyhets-gener­erte sosiale medi­er-debat­tene om fly­k­t­ningkrisen, men­er jeg å kunne se tilløp til at denne uttrykkslogikken brer om seg også andre sted­er i offentligheten.

Det er ikke uvan­lig at kri­tikk besvares med beskyld­ninger om “krenkelse” og påkallelser av ytrings­fri­heten. Dette tyder på at ytrings­fri­het, for mange, innebær­er en rett til å ytre seg uten å bli mot­sagt. Det er slik ikke utenke­lig at dette i økende grad kan komme til å prege den offentlige debat­ten fre­mover, med den kon­sekvens at vi får min­dre reell debatt og flere ube­grunnede pås­tander som «bare er min mening», og som dermed verken kan mot­sies eller diskuteres.

Les også:
Den demokratiske hijaben?
Vår vesle store minoritet
Fly­k­t­ningstraum og god­heit­styran­ni
Et spørsmål om verdier

Litteratur:

Brox, O. (1991). “Jeg er ikke rasist, men …” Hvor­dan får vi våre meninger om innvan­drere og innvan­dring? Oslo: Gyldendal.

Flad­moe, A., & Nadim, M. (2017). Silenced by hate? Hate speech as a social bound­ary to free speech. In A. H. Midt­bøen, K. Steen-Johnsen, & K. Thor­b­jørn­srud (Eds.), Bound­ary Strug­gles: Con­tes­ta­tions of Free Spech in the Nor­we­gian Pub­lic Sphere (pp. 45–75): Cap­pe­len Damm Akademisk.

Moe, H., Hov­den, J. F., Ytre-Arne, B., Figen­schou, T., Nær­land, T. U., Sakari­assen, H., & Thor­b­jørn­srud, K. (2019). Sosiale medi­er. In H. Moe, J. F. Hov­den, B. Ytre-Arne, T. Figen­schou, T. U. Nær­land, H. Sakari­assen, & K. Thor­b­jørn­srud (Eds.), Informerte borg­ere? Offentlig tilknyt­ning, mediebruk og demokrati (pp. 72–91). Oslo: Universitetsforlaget.

Thor­b­jørn­srud, K. (2017). Immi­gra­tion cri­tique. Moral bound­aries, silence and polar­iza­tion In A. H. Midt­bøen, K. Steen-Johnsen, & K. Thor­b­jørn­srud (Eds.), Bound­ary Strug­gles : Con­tes­ta­tions of Free Speech in the Nor­we­gian Pub­lic Sphere (pp. 257–290): Cap­pe­len Damm  Akademisk.

²1 Jeg bruk­er begrepet «uttrykkskonkur­ranse» noe ulikt Ottar Brox’ opprin­nelige begrep, først beskrevet i «Jeg er ikke rasist, men…» (1991). For en diskusjon av begrepet, se kapit­tel 7 og 8 i dok­toravhan­dlin­gen min «Instead of the delib­er­a­tive debate: How the prin­ci­ple of expres­sion plays out in the news-gen­er­at­ed Face­book-dis­cus­sion» (2020).