Den demokratiske hijaben?

Lydig dydsmønster eller representant for en undertrykkende kultur? I offentligheten er slike forenklede fremstillinger av muslimske kvinner med hijab i ferd med å oppløses – ikke minst fordi minoritetskvinner deltar i debatten.

På tvers av sam­funn og til alle tider har man vært opp­tatt av kvin­nens kropp og vir­ke. Kvin­nen har slik også fått bli selve bil­det på til­stan­den til uli­ke sam­funn. Mora­len og ærens høy­borg. Moder­ne frem­skritt, opp­lys­ning og fri­gjø­ring.

At sli­ke repre­sen­ta­sjo­ner og fore­stil­lin­ger blir utford­ret, er ikke nytt i norsk offent­lig­het. At det frem­de­les er arbeid som gjen­står, kom­mer imid­ler­tid til uttrykk blant annet ved «de skam­løse jen­te­ne» sin til­stede­væ­rel­se og opp­merk­som­het i offent­lig­he­ten de sis­te par åre­ne. Som Sumaya Jir­de Ali belys­te i NRKs «Torp» den 28. febru­ar, er det sær­lig for hen­ne – en mino­ri­tets­kvin­ne med hijab – slik at hun blir redu­sert til «den inn­vand­re­ren». Sene­re har Ali også beskre­vet hvor­dan både mino­ri­tets­sam­funn og majo­ri­tets­sam­funn øns­ker å plas­se­re hen­ne i en «fir­kan­tet boks av for­vent­nin­ger».

Det kan se ut til at det for det nors­ke sam­fun­nets del sær­lig er mus­lims­ke kvin­ner med hijab som opp­le­ver å bli brukt som repre­sen­tan­ter. Og det fra vidt uli­ke hold. For mino­ri­te­ten kan de repre­sen­te­re et moralsk rik­tig leve­sett, og «lydig­het og dydig­het», som beskre­vet av Ali i det nevn­te inter­vju­et med jour­na­list Ole Torp. For majo­ri­te­ten kan hijab­bru­ke­re repre­sen­te­re en under­tryk­ken­de og manns­do­mi­nert kul­tur.

Sli­ke til­syne­la­ten­de ufor­en­li­ge og totalt mot­stri­den­de syn på hijab kan imid­ler­tid se ut til å være i end­ring. Fore­stil­lin­ger om hijab­bru­ke­ren som repre­sen­tant for den ene eller and­re sosia­le vir­ke­lig­he­ten, kan også se ut til å opp­lø­ses.

Sumaya Jir­de Ali beskri­ver for­vent­nings­mønst­re­ne rundt mino­ri­tets­kvin­ner med hijab (skjerm­dump).

Undertrykkende forestillinger i endring?

I min stu­die av hijab­de­bat­ter i menings­stof­fet til nors­ke aviser i 2017, «Hija­ben og «oss»», kom det frem at debat­te­ne i stor grad drei­er seg om hvor­vidt hijab­bru­ke­re fak­tisk er ofre eller ikke i dag. Det viser seg at enkel­te del­ta­ke­re i debat­ten opp­rett­hol­der en klas­sisk ori­en­ta­lis­tisk og euro­sent­risk lin­je, mens and­re kjem­per imot sli­ke fore­stil­lin­ger. Av enkel­te blir alt­så hijab­bru­ke­re frem­de­les frem­stilt som ofre, uopp­lys­te og pas­si­ve, mens and­re debat­tan­ter yter bety­de­lig mot­stand mot en slik frem­stil­ling.

De sist­nevn­te vekt­leg­ger blant annet også hvor­dan nett­opp sli­ke fore­stil­lin­ger om en under­tryk­ket hijab­bru­ker i seg selv er det som kan føre til en mulig fak­tisk offer­po­si­sjon. Anta­kel­sen om at mino­ri­tets­kvin­ner med hijab er ofre, fører nem­lig iføl­ge sli­ke stem­mer til at man ikke blir snak­ket til, kun om. Man for­kla­rer alt­så hvor­dan hijab­bru­ke­re ikke blir snak­ket til på like pre­mis­ser som and­re, eller blir antatt å være selv­be­stem­men­de akti­ve aktø­rer på lik lin­je med and­re i sam­fun­net. Noen debatt­del­ta­ke­re mener at både mino­ri­te­tens og majo­ri­te­tens for­vent­nin­ger til mino­ri­tets­kvin­ner med hijab leg­ger grunn­la­get for hvor­for man både blir opp­fat­tet som, og fak­tisk opp­le­ver å være, et offer.

Slik blir alt­så ikke bare hija­bens rol­le i det nors­ke sam­fun­net dis­ku­tert. Også selve debat­tens betyd­ning, og frem­stil­lin­gen av hijab­bru­ke­re, blir snak­ket om. En (re)forhandling kan alt­så se ut til å fin­ne sted. For­stå­el­ser av «den mus­lims­ke hijab­bæ­re­ren» som stak­kars­lig, under­tryk­ket og kon­trol­lert kan slik få kon­kur­ran­se fra alter­na­ti­ve per­spek­ti­ver.

Nærmere et «oss» på tvers av ulikheter

Sam­ti­dig var de som tok til orde for sli­ke per­spek­ti­ver i hijab­de­bat­te­ne, oftest mino­ri­tets­kvin­ner selv. Mus­lims­ke kvin­ner var alt­så de som oftest dis­ku­ter­te sin egen offerrol­le og posi­sjon i offent­lig­he­ten – en dis­ku­sjon som spred­te seg fra argu­men­ter både for og imot mino­ri­tets­mil­jø­ers under­tryk­kel­se eller majo­ri­tets­mil­jø­ers dis­kri­mi­ne­ring, til kri­tikk av for­dom­mer og for­vent­nin­ger fra beg­ge lei­rer.

Fors­ker på skan­di­na­visk inn­vand­rings­de­batt
Artik­ke­len er basert på for­fat­te­rens mas­ter­opp­ga­ve Hija­ben og «oss», som er skre­vet innen­for forsk­nings­pro­sjek­tet «SCANPUB – The Immi­gra­tion Issue in Scan­di­na­vi­an Pub­lic Sphe­res 1970–2015». Pro­sjek­tet ledes fra Uni­ver­si­te­tet i Ber­gen av pro­fes­sor Jostein Grips­rud.

Les også: Flykt­nings­traum og god­het­s­ty­ran­ni.
Vår ves­le sto­re mino­ri­tet

En slik del­ta­kel­se og til­stede­væ­rel­se fra mino­ri­te­tens side i debat­ten om seg selv kan vir­ke opp­ly­sen­de for majo­ri­te­ten, men også føre til en følel­se av aksept og del­ta­kel­se for mino­ri­te­ten. I til­legg kan bru­ken av sær­lig den mus­lims­ke kvin­nen som repre­sen­tant for mino­ri­tets­kul­tu­rer i Nor­ge bli utford­ret.

Om man ser mino­ri­tets­kvin­ner med hijab som uli­ke men­nes­ker med like sam­men­sat­te iden­ti­te­ter som and­re, og får repre­sen­tert sli­ke for­skjel­ler fra mino­ri­tets­kvin­ner selv, kan vi beve­ge oss nær­me­re et sam­funn fritt for ste­reo­ty­pi­er og skep­sis til hver­and­re. Det kan pro­ble­ma­ti­se­re vår for­stå­el­se av mino­ri­te­ten som en fast stør­rel­se, et enhet­lig «dem», og noe som står i kon­trast til hva et «vi» er.

Sam­ti­dig vis­te stu­di­en tenden­ser til at «mino­ri­tets­man­nen» var en mar­gi­nal stem­me i hijab­de­bat­te­ne sam­men­lig­net med «majo­ri­te­ten» og «mino­ri­tets­kvin­nen». Om det­te er en gene­rell tendens i nors­ke debat­ter om hijab, og i et stør­re per­spek­tiv – i den nors­ke offent­li­ge sam­ta­len gene­relt – er noe mitt mas­ter­pro­sjekt ikke kun­ne gi svar på.

Del­ta­kel­se og repre­sen­ta­sjon er grunn­leg­gen­de for at man skal kun­ne opp­rett­hol­de et «vi» – et nasjo­nalt fel­les­skap på tvers av ulik­he­ter – som legi­ti­me­rer demo­kra­ti­ets vir­ke og idea­ler. Den­ne følel­sen må alt­så være til ste­de både for mino­ri­tet og majo­ri­tet. Gjen­nom at mino­ri­te­ten del­tar og repre­sen­te­res i demo­kra­ti­et, kan ikke bare mino­ri­te­ten kjen­ne aksept for at de er en del av fel­les­ska­pet, men majo­ri­te­ten alt­så få bed­re kjenn­skap til hvor­dan et «de» egent­lig har mye til fel­les med et «jeg» eller et «vi». Slik kan man beve­ge seg nær­me­re et «oss», fra beg­ge sider.

For den nors­ke vel­ferds­sta­tens legi­ti­mi­tet er det­te også nyt­tig, da en fel­les­skaps­fø­lel­se kan gjø­re det let­te­re å god­ta å måt­te arbei­de for at men­nes­ker man ald­ri har møtt eller kom­mer til å møte skal kun­ne ha et sik­ker­hets­nett å fal­le i ved behov. Slik kan stu­di­ens funn av at mino­ri­tets­man­nen har en bety­de­lig mind­re del­ta­kel­se enn de tre and­re grup­pe­ne (mino­ri­tets­kvin­ner, majo­ri­tets­kvin­ner og majo­ri­tets­menn), vir­ke uro­vek­ken­de, og være vel verdt å stu­de­re vide­re. Mino­ri­tets­kvin­nens posi­sjon er like­vel opp­løf­ten­de, da det tross alt er hen­ne hija­ben og debat­ten om den berø­rer direk­te.

«Som ung mus­lim i Nor­ge er du både i en dra­kamp og i en spa­gat mel­lom to ver­de­ner,» skri­ver Ali i Aften­pos­ten (skjerm­dump).

«En saklig islamkritikk»

Fak­tis­ke under­tryk­ken­de struk­tu­rer inn­ad i vis­se mino­ri­tets­mil­jø­er kan også bli dis­ku­tert på en mer reflek­tert og nyan­sert måte når de som er berørt har den mest akti­ve rol­len i debat­te­ne. Slik kan man muli­gens beve­ge seg nær­me­re løs­nin­ger også på det­te fel­tet.

Dis­se tenden­se­ne i våre nyli­ge hijab­de­bat­ter kan alt­så bøte på det Nancy Herz beskri­ver som destruk­ti­ve tenden­ser i nors­ke debat­ter om islam og mus­li­mer i Nor­ge:

«Ved å til­leg­ge oss menin­ger vi ikke har og bru­ke oss i sine agen­da­er, gjør de det vans­ke­lig for oss som ikke hater islam og mus­li­mer å kri­ti­se­re sider ved islam. I ste­det må vi bru­ke mye tid og kref­ter på å si helt grunn­leg­gen­de ting, som at vi for­sva­rer reli­gions­fri­het og ret­ten til å leve et fritt liv, tro på det man vil og kle seg som man vil. De gjør det vans­ke­lig for dem som er mus­li­mer å ret­te blik­ket inn i sitt eget mil­jø, når de hele tiden må for­kla­re og for­sva­re seg […] Den sak­li­ge islam­kri­tik­ken er vik­tig. Men den kon­stan­te demo­ni­se­rin­gen av mus­li­mer i Nor­ge i dag, sær­lig den mest syn­li­ge grup­pen – mus­lims­ke jen­ter med hode­plagg – er øde­leg­gen­de både for sam­funns­de­bat­ten og for de indi­vi­de­ne det angår. Det­te fører for eksem­pel til at de sak­li­ge og livs­vik­ti­ge debat­te­ne rundt hijab­tvang, tvangs­ek­te­skap og ukul­tur over­dø­ves av at unge mus­li­mer må for­sva­re seg og sin tro» (Aften­pos­ten 29. mars 2017).

Om det er slik at mino­ri­tets­kvin­ner i stør­re og stør­re grad selv er leden­de i debat­te­ne om islam og mus­limsk kul­tur i Nor­ge, kan vi alt­så ven­te oss en mer opp­lyst dis­ku­sjon om nett­opp dis­se spørs­må­le­ne. Ved at hijab­bru­ke­re selv leg­ger grunn­la­get for hijab­de­bat­ter, og blir lyt­tet til frem­for snak­ket om, kan de også selv skjen­ne, kri­ti­se­re og ret­te blik­ket inn­ad, uten å fryk­te kon­se­kven­se­ne av å bli feil­tol­ket inn i alle­re­de etab­ler­te fore­stil­lin­ger som måt­te fin­nes hos majo­ri­te­ten. Slik høy­nes ikke bare debat­te­nes kva­li­tet siden det er de med mest inn­sikt i spørs­må­le­ne som ytrer seg. Vi unn­går også en umu­lig­gjø­ring av «selv­ran­sa­kel­se» rundt de mer pro­ble­ma­tis­ke side­ne man kan fin­ne i enkel­te mus­lims­ke mil­jø­er i Nor­ge i dag.

Begre­per som «selv­ran­sa­kel­se» i slik sam­men­heng kan også for­vit­re mer og mer, da man blir obser­vant på hvor­dan en kul­tur eller æres­kul­tur ikke kan anses som en uat­skil­le­lig del av mino­ri­tets­kvin­nens selv. Man kan opp­da­ge at hijab­bru­ke­re også er indi­vi­der med sam­men­sat­te per­son­lig­he­ter og vek­sel­vir­ken­de til­knyt­nin­ger til fle­re mil­jø­er på en og sam­me tid. Slik kan de bli debat­tan­ter frem­for repre­sen­tan­ter.

Debatt­inn­legg av Fate­ma Al-Musa­wi i Aften­pos­ten 25. april 2017 (skjerm­dump).

Man kun­ne alt­så tol­ke det dit­hen at like­stil­lings-Nor­ge er i ferd med å beve­ge seg enda et skritt i rik­tig ret­ning – om det er slik at Kvin­nens stil­ling som repre­sen­tant for uli­ke sam­funn grad­vis for­svin­ner. Slik behø­ver ikke en kvin­ne uten hijab, men med høye hæler og lep­pe-injek­sjo­ner, å repre­sen­te­re de vest­li­ge for­tap­te, kapi­ta­lis­tis­ke manns­do­mi­ner­te sam­funn der kvin­nen skal kik­kes på, frem­for snak­kes med. Og slik kan en kvin­ne med hijab bare være en bor­ger, en advo­kat, en hunde­opp­dret­ter eller en vekt­løf­ter.

Min stu­die er ikke omfat­ten­de nok til å kun­ne kon­klu­de­re så bas­tant, til tross for at det utvil­somt kan se ut til å være posi­ti­ve utsik­ter for mino­ri­tets­kvin­nens posi­sjon i norsk offent­lig­het frem­over. I til­legg frem­står den til­syne­la­ten­de sol­fyl­te him­me­len man kan teg­ne opp av sli­ke resul­ta­ter plut­se­lig ikke så udis­ku­ta­belt loven­de og upro­ble­ma­tisk like­vel, mino­ri­tets­man­nens beskjed­ne til­stede­væ­rel­se i debat­ten tatt i betrakt­ning.

TEMA

M

inorite
t

14 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Skriv en kommentar

Bidra til god debatt - skriv under fullt navn. Se våre kommentarregler.

Abonner på kommentarer
til toppen