Den svenske innvandringsdebatten vekker stor interesse her til lands. Nabolandet vårt, som ellers er som en nær slektning å betrakte, sees på som et «annerledesland» når det er snakk om innvandring. Med jevne mellomrom advarer innvandringskritiske politikere og samfunnsdebattanter mot å føre en politikk som vil gi oss «svenske tilstander».
I slike advarsler referer «svenske tilstander» til en uholdbar situasjon skapt av høy innvandring, kombinert med en integreringspolitikk hvor rettigheter har blitt vektlagt fremfor krav. Det hevdes at den svenske innvandringsdebatten har vært for konsensuspreget og styrt av en «meningskorridor» som har gjort det vanskelig å snakke om de mindre positive sidene ved innvandringen.
Artikkelen er basert på en studie av fem partilederdebatter fra valgår i perioden 1991–2018. Også tidligere debatter er gjennomgått, men utelatt fordi innvandring ikke ble diskutert. Følgende debatter er inkludert i studien: Slutdebatten 13.9.1991 (SVT), Slutdebatten 13.9.2002 (SVT), Partiledardebatt 10.9.2014 (SR), Partiledardebatt 1.9.2014 (Aftonbladet), Slutdebatten 7.9.2018 (SVT).
Studien er en del av prosjektet «SCANPUB – The Immigration Issue in Scandinavian Public Spheres 1970–2015». Prosjektet ledes fra Universitet i Bergen av professor Jostein Gripsrud.
Annerledeslandet
Beskrivelsen av Sverige som et «annerledesland» med en eksepsjonelt liberal holdning i innvandringsspørsmålet finner støtte i faktiske befolkningstall, praktisk politikk på innvandrings- og integrasjonsfeltet og i statsborgerskapslovgivningen. I tillegg til dette kommer landet ofte best ut på indekser som måler lands åpenhet mot innvandrere, som MIPEX-indeksen, hvor Sverige i 2015 ble rangert som nummer én av i alt 38 land.
SCANPUBs omfattende undersøkelse av innvandringsdebatten i avisspaltene peker i retning av at ikke bare innvandringspolitikken, men også innvandringsdebatten skiller seg ut – både i skandinavisk og europeisk sammenheng. Studien viser, blant annet, at negative sider ved innvandring vektlegges i langt mindre grad enn i de øvrige landene, mens rasisme langt oftere tematiseres (Hovden, Mjelde & Gripsrud, 2018; Hovden & Mjelde, 2019).
Lenge var også Sveriges politiske landskap ganske ulikt vårt. Med unntak av det kortlivede partiet Ny Demokrati, som ble valgt inn i Riksdagen i 1991 og falt ut igjen ved neste valg, var det først i 2010, da Sverigedemokraterna kom inn i Riksdagen, at et politisk parti var villig og i stand til å sette innvandringskritiske standpunkter på det politiske kartet. Fraværet av et innvandringskritisk parti kan sees som både en konsekvens av, og en bidragende faktor til, den svenske «eksepsjonalismen».
Væromslag i debattklimaet
På de ti årene Sverigedemokraterna har vært i Riksdagen har det skjedd mye i den svenske innvandringsdebatten. Fra en situasjon hvor det var bred enighet mellom de øvrige partiene om ikke å la Sverigedemokraterna få noen innflytelse, har partiet det seneste året vært det største på flere målinger. Den brede alliansen mot dem har slått sprekker og partiet samtaler nå jevnlig med andre partier i Riksdagen, fremfor alt med partiene på den konservative fløyen.
Væromslaget i debattklimaet tidfestes ofte til høsten 2015. Fra først å ha sagt at det var uaktuelt å stenge hjertene sine for mennesker i nød, foretok landets ledere det som har blitt kalt en «U‑sving» og innførte strenge restriksjoner på asylinnvandringen. I årene som fulgte endret retorikken seg.
Jeg har undersøkt disse endringene i innvandringsdebatten ved å studere hvordan partiene argumenterer i TV-sendte valgdebatter i perioden 1991–2018. Fjernsynsdebattene er en av de viktigste retoriske genrene for offentlig diskusjon om politiske saker – både for partiene som skal mobilisere velgere og for borgerne som skal foreta et valg. Perspektivene og argumentene som dominerer i disse debattene både reflekterer og bidrar til å forme den offentlige mening. Tendensene som gjør seg gjeldene i disse debattene kan slik gi oss et inntrykk av, ikke bare av partienes standpunkter, argumentasjon og de rådende konfliktlinjene, men også hva som kan ytres og hvordan dette kan uttrykkes.
Fremmedfiendtligheten er problemet
Første gang innvandring ble satt på dagsorden i en valgdebatt på svensk fjernsyn var i 1991. Innvandring bringes på banen av Ian Wachtmeister, lederen av det nystartede partiet, Ny Demokrati. Partiet skapte kontroverser da det gjorde strengere innvandringspolitikk til en valgkampsak. At dette var kontroversielt er tydelig: Da partiets representanter ankom SVTs valgvake samme år forlot flere inviterte partiledere studioet i protest.
I debatten argumenterer Wachtmeister for strengere innvandringspolitikk. Han presenterer saken som en sak som «typiskt nog inte behandlas här, men som folk alltid talar om». Derfor, sier han, må politikerne våge å snakke om dette. Foruten å vektlegge de økonomiske fordelene av innstramminger, er Wachtmeisters hovedargument at man ved å stille strengere krav til innvandrerne bidrar til å minske «främlingsfientlighet[en] i Sverige». Blant annet argumenterer han for «att alla bidrag som ges ska ersättas med lån därför att den som tar ett lån misstänks inte för att leva på andra».
Da innvandring igjen er tema i valgkampens siste partilederdebatt i 2002 er fremmedfiendtlighet og rasisme det mest fremtredende perspektivet i politikernes argumentasjon. Dette er den første av debattene hvor en egen sekvens er dedikert til å diskutere innvandring. Debatten karakteriseres av bred enighet om at 1) fremmedfiendtlighet og diskriminering ikke kan tolereres, 2) fremmedfiendtlighet og diskriminering er utbredt i Sverige, og 3) svenskene, ikke innvandrerne, er problemet.
Det råder full enighet om situasjonsbeskrivelsen: «Verkligheten idag är ju miserabel», slår Alf Svensson fra Kristdemokraterna fast. «Invandrarna behandlas ju sämre än svenskar idag», hevder Centerpartiets Maud Olofsson. «Vi vet att även om det finns jobb så får inte invandrare de jobben därför att de kanske har fel efternamn», forteller Göran Persson fra Socialdemokraterna.
Det eksisterer imidlertid uenighet om hvem som kan klandres for dette, og hvordan problemet skal løses.Representantene fra Moderaterna (M), Centerpartiet © og Folkpartiet (FP) beskriver diskriminering som et strukturelt problem:
“Det är ju samhället som håller dem ute. Det är ju inte deras fel att de inte har jobb, utan vi har byggt samhället så att de hålls utanför och det är det vi måste ändra på” (Lars Leijonborg, FP).
Løsningen er at det stilles strengere krav til innvandrerne – slik sikrer man at flere kommer i jobb og derigjennom blir inkludert i det svenske samfunnet.
Representantene fra Sosialdemokraterna (S), Vänstern (V), Kristdemokraterna (KD) og Miljöpartiet (MP), hevder derimot at det er denne tankegangen som bidrar til å gi næring til fremmedfiendtlighet og tilrettelegger for diskriminering. De stiller opp en kontrast mellom «ett samhälle som bygger på respekt för varje människas lika värde» og å «börja tala om att vi ska ställa krav på dem» (Gudrun Schyman, V). Problemet er den individuelle svenske («det sitter fördomar i människors huvuden») og må løses gjennom å holdningsskapende arbeid og sanksjoner:
“Vi måste ju också ta avstånd från diskriminering. Vi måste ta avstånd från de som uttrycker den här typen av värderingar. Och vi kan aldrig säga att det beror på att man lever i ett samhälle som präglas av arbetslöshet eller utanförskap” (Göran Persson, S).
På tvers av denne konfliktlinjen er det imidlertid stor enighet om at selve innvandringen ikke skaper utfordringer; problemet er enten den individuelle svenske med dårlige holdninger eller samfunnsstrukturene som holder innvandrerne utenfor.
Sverigedemokraterna er problemet
I 2014 har Sverigedemokraterna sittet i Riksdagen i fire år og er, i motsetning til valgkampen i 2010, invitert til å delta i valgdebattene. Partiet er imidlertid ikke invitert inn i varmen, snarere samles alle de øvrige partiene i en unison fordømmelse av Jimmie Åkesson og hans parti. Åkesson bidrar også selv til å skape denne alle mot én-dynamikken som preger debatten. For eksempel sier han: «ni övriga sju partier är helt överens om att [ökad asylinvandring] ska vara den enskilt största satsningen under nästa mandatperiod, och jag är den enda som inte tycker det, utan som istället gör stora satsningar i välfärden».
Som Åkesson selv påpeker er han den enste som argumenterer for innstramminger i asylpolitikken. Han begrunner innstrammingene med økonomiske hensyn: Han argumenterer for å prioritere velferd over asylinnvandring. I motsetning til dette, benytter de øvrige partilederne seg av et bredt arsenal av argumenter. De argumenterer ut fra et humanitært perspektiv (mennesker i nød), et kulturelt perspektiv (multikulturalisme) og et økonomisk perspektiv (arbeidskraft). Mens Åkessson utelukkende snakker om asylinnvandring, snakker de øvrige partilederne om flyktninger og arbeidsinnvandrere: Innvandrerne er både «människor som behöver fly för sina liv» og «massor av arbetskraft som vi behöver här i vårt land» (Stefan Löfven, S). I tillegg til dette beskrives innvandrerne som en kulturell berikelse som skaper et mer «spännande samhälle» (Fredrik Reinfeldt, M).
Politikernes innlegg består ikke kun av deliberativ argumentasjon orientert mot fremtidig handling, men inneholder i stor grad epideiktisk og konstitutiv retorikk som søker å skape et fellesskap gjennom fremvisning og feiring av felles verdier, fortellinger om hvem «vi» er og fordømmelse av utsiden av dette fellesskapet. Også de norske innvandringsdebattene har i stor grad vært preget av epideiktisk og konstitutiv retorikk, mer presist av fortellingen om Norge som en «anstendig nasjon» og fordømmelsen av Fremskrittspartiet som den «uanstendige» utsiden av det nasjonale felleskapet (Hagelund, 2003; Bjøntegård, 2017).
I debattene fra 2014 fortelles to narrativer om nasjonen: Sverige er en innvandrernasjon og en åpen og humanitær nasjon. Denne konstitueringen skapes gjennom fremvisning av nasjonens tradisjon for å være solidarisk og åpen overfor omverdenen, samt fremheving av innvandring som det som har bygget nasjonen til det den er i dag. Utsiden av det nasjonale felleskapet som konstitueres gjennom disse narrativene er Sverigedemokraterna. Partiet fordømmes i sterke ordelag av alle de øvrige partilederne. Et utdrag fra Centerpartiets Annie Lööfs argumentasjon illustrerer godt hvordan konstitusjonen av Sverige – både som en innvandrernasjon og en åpen og humanitær nasjon – utføres, og hvordan Sverigedemokraterna plasseres utenfor dette fellesskapet:
“Vi hade haft möjligheten under den här stunden när vi pratade om migration att prata om vad som byggt Sverige starkt under väldigt lång tid, vi hade haft möjligheten att prata om alla de människor från andra länder som bygger vår hemtjänst, våra äldreboenden, som ser till att vad händer i vården, vi hade haft möjligheten att prata om alla de företagsledare som har kommit till vår land och byggt Sverige starkt och skapat jobb. Istället väljer vi att prata om problemen. Och jag tycker det är så förbaskat tråkigt. Sverigedemokraterna är trots sitt namn det mest osvenska som finns. Vi är ett land som är byggt på solidaritet, vi är ett land som är byggt på öppenhet, vi är ett land som växer från glesbygd till storstad på grund av att människor kommer till vårt land. Flyr undan krig och förtryck. Ser till att skaffa ett arbete och göra rätt för sig. Låt Sverige fortsätta vara ett varmt och humant land även i framtiden.”
I debattene konstrueres Sverigedemokraterna som den konstitutive utsiden av Sverige som en åpen, humanitær innvandringsnasjon og utgjør en trussel mot alt fellesskapet verdsetter. For å handle i tråd med nasjonens verdier og tradisjoner er det dermed ikke nok bare å være for en liberal innvandringspolitikk, man må også distansere seg fra Sverigedemokraterna og sikre at de ikke får noen innflytelse hverken i politikken eller den offentlige debatten.
Innvandringen skaper problemer
I de tidlige debattene var det bred enighet om å ikke snakke om problemene knyttet til innvandring: I 1991 og 2002 var bekymringen fremmendfiendtlighet i det svenske samfunnet; i 2014 var det kun Sverigedemokraternas representant, Jimmie Åkesson som snakket om problemer, noe han møtte sterk fordømmelse for å gjøre. I 2018 er bildet et helt annet. Bakgrunnen for debatten var de økende problemene relatert til integrering – både i form av høy arbeidsledighet blant innbyggere med innvandrerbakgrunn og problemer med gjengkriminalitet i forstedene. Det er bred enighet om situasjonsbeskrivelsen: «I dag misslyckas Sverige med båda de sakerna [og] integrationen är en av Sveriges absolut stora ödesfrågor just nu” (Ulf Kristersson, M).
De fleste av partilederne er enige om at det ikke bare er akseptabelt, men også nødvendig å stille krav til at innvandrerne skal tilpasse seg til det svenske samfunnet. To typer krav promoteres: 1) innvandrerne må tilpasse seg nok til det svenske samfunnet til å kunne bli en del av arbeidsstyrken, og 2) innvandrerne må tilpasse seg til svensk kultur, handle i tråd med felleskapets verdier og følge landets lover.
Argumentasjonen for å stille krav til kulturell tilpasning representerer en endring, ikke bare i retorikken til partiene som tidligere har tatt sterk avstand fra en slik debatt, men også i Sverigedemokraternas retorikk. Til tross for at partiet ofte beskrives som «etno-nasjonalistisk» med en argumentasjon som fremstiller innvandring, især fra muslimske land, som en trussel mot den nasjonale identiteten (Elgenius & Rydgren, 2018), er denne typen argumentasjon lite fremtredende i partiets retorikk i tidligere valgdebatter. I 2014 kritiserer Jimmie Åkesson aldri innvandrerne; han kritiserer innvandringspolitikken. I 2018 er det først og fremst innvandrerne Åkesson er kritisk til. Et utdrag kan illustrere hvordan Åkessons problembeskrivelse nå vektlegger kulturelle motsetninger mellom innvandrerne og svenskene:
“Och det är den självklara principen om att man tar seden dit man kommer, man kommer till Sverige, man anpassar sig, man ställer framförallt inte krav på vårt land, att vi ska anpassa oss till hur det såg ut i deras hemland. Man kan inte ställa krav på att man ska slippa ta chefen i hand. […] Man kan inte ställa krav på att man ska få bygga storskaliga moskékomplex och höga minaret, och sen ska man väl ha böneutrop. Man kan inte ställa krav på att svenska domstolar ska ta hänsyn till sharialagstiftning och så vidare. Ställer man sådana krav, så ska man inte bo i Sverige, då får man välja ett annat land.”
Der partiene i tidligere debatter samlet seg i en unison fordømmelse av Sverigedemokraterna, er det i 2018 kun småpartiene (Vänstern, Centerpartiet, Miljöpartiet og Liberalerna) som markerer verdimessig avstand fra partiet gjennom anklager om rasisme, fremmedfiendtlighet og et uholdbart menneskesyn. Både Stefan Löfven (S) og Ulf Kristersson (M) uttrykker politisk uenighet med Jimmie Åkesson, men kritikken rammer ikke hans moralske karakter, men de praktiske politiske løsningene han argumenterer for. Dermed anerkjenner de Åkesson som en legitim meningsmotstander. Kristdemokraternas leder, Ebba Busch Thor, går lengre enn å anerkjenne Åkesson som en legitim meningsmotstander, hun inviterer til samarbeid for å finne løsninger på integreringsproblemene: «Enda sättet att göra, det är att sluta posera mot Sverigedemokraterna». Slik bereder hun grunnen for hendelsene som finner sted året etter, da
Busch Thor skapte overskrifter ved å spise lunsj og diskutere politisk samarbeid – blant annet på innvandringsfeltet – med Jimmie Åkesson.
En svensk konsensuskultur?
Innledningsvis presenterte jeg en rekke forestillinger om det svenske debattklimaet som har vært utbredt i den norske offentligheten. Disse kan sammenfattes med begrepet «konsensuskultur». I de TV-sendte valgdebattene kommer denne konsensuskulturen til syne. Lenge var innvandringssaken viet lite tid i debattene. Da saken ble diskutert, var debattene preget av bred enighet om at eventuelle problemer knyttet til innvandringen måtte skyldes svenskenes dårlige holdninger eller samfunnsstrukturene som bidro til å skape utenforskap.
Men stemmer denne beskrivelsen av debattklimaet fortsatt? I debattene fra 2014 kan vi se hvordan den rådende konsensusen slår sprekker. Sverigedemokraterna er alene i å utfordre enigheten og fordømmes av de øvrige partiene. Så kom høsten 2015. Politikere som tidligere hadde sagt det var utenkelig å innføre restriksjoner i innvandringspolitikken så nå behovet for å gjøre nettopp dette. I årene som fulgte fikk diskusjoner om gjengrelaterte problemer i landets forsteder stadig større plass i offentligheten. Sverigedemokraterna vokste på målingene. Flere av de øvrige partiene begynte å snakke om behovet for kontroll.
I den siste partilederdebatten før valget i 2018 er det nærmest full aksept for å snakke om problemer knyttet til innvandring og integrering av innvandrerne. Politikernes retorikk har endret seg – også Sverigedemokraternas retorikk. Rommet for hva som kan ytres ser ut til å ha utvidet seg. Samtidig preges debatten av bred enighet: Vi måsnakke om problemene, vi måstille krav. Dette vitner om at en konsensuskultur er i ferd med å reetablere seg, med den forskjell at det nå er det motsatte standpunkt det nå hersker bred enighet om.
Les også:
Den demokratiske hijaben?
Vår vesle store minoritet
Flyktningstraum og godheitstyranni
Et spørsmål om verdier
Den utskjelte debatten
Litteratur:
Bjøntegård, M. K. (2017). Innvandringsdebattens retorikk. En analyse av identitetskonstruksjoner og argumentasjon i norsk fjernsynsvalgkamp (1987–2015). (MA). Universitetet i Bergen
Elgenius, G. & Rydgren, J. (2019). Frames of nostalgia and belonging: the resurgence of ethno-nationalism in Sweden. European Societies, 21(4), 583–602.
Hagelund, A. (2003). The importance of being decent: political discourse on immigration in Norway 1970–2002. Oslo: Unipax.
Hovden, J. F., Mjelde, H. & Gripsrup, J. (2018). The Syrian refugee crisis in Scandinavian newspapers. The European Journal of Communication Research, 43(3), 1613–4087.
Hovden, J. F. & Mjelde, H. (2019). Increasingly Controversial, Cultural, and Political: The Immigration Debate in Scandinavian Newspapers 1970–2016. Javnost – The Public, 26(2), 138–157.