Ytringsfrihetens krav til pressen

Schjenken-dommen er et nyttig korrektiv for mediene.

Tidligere ambu­lans­esjåfør Erik Albin Schjenken har vun­net sin injuriesak mot Dag­bladet i alle rettsin­stanser. I en tid da kom­men­tar­jour­nal­is­tikken griper om seg og de sterke menin­gene dyrkes, er det vik­tig å bli min­net om at også meningsjour­nal­is­tikken skal ha et grunnlag i fak­tum. Schjenken-sak­en har svekket pub­likums tillit til medi­ene, og redak­tør­er og jour­nal­is­ter gjør klok­est i å ta dom­men inn over seg.

Lang vei gjennom rettsapparatet

Det er få injuriesak­er for norske dom­stol­er. I avveinin­gen mel­lom hen­synet til per­son­ver­net og ytrings­fri­heten, vis­er rettsprak­sis at ytrings­fri­heten står stadig sterkere. I denne utviklin­gen har avgjørelser i Den europeiske men­neskeretts­dom­stolen (EMD) vært ret­nings­givende. Det er svært vanske­lig å få medi­er dømt for ærekrenkelser. EMD har utviklet en rettsprak­sis som gir sol­id slin­gringsrom for feil og over­driv­elser i nyhet­sjour­nal­is­tikk. Selv usanne og svært krenk­ende fak­tapå­s­tander vernes av ytrings­fri­heten, der­som medi­et kan påberope seg å ha vært i god tro. Alt­så at de, ved pub­lis­er­ing, trodde opplysnin­gene var sanne. Såkalte verdiytringer, eller kom­mentar­er, har et enda sterkere vern enn det som utgir seg for å være faktajournalistikk.

Epi­so­den fra Sofien­berg­par­ken ble brukt som bevis for rasisme i offent­lige institusjoner

Ved å følge Schjenken-sak­en gjen­nom de tre rettsin­stansene, er det lett å forstå at få tar sjansen på å trekke medi­er for ret­ten. Dom­meres skjønn er sprik­ende og det kan frem­stå som ganske uforut­sig­bart hva de havn­er ned på. Også i denne sak­en, der alle instanser døm­mer Dag­bladet, er det store forskjeller i pre­mis­sene. Dessuten er veien gjen­nom rettsap­pa­ratet lang og kost­bar. Taper du, risik­er­er du å måtte betale en reg­n­ing van­lige folk ikke har råd til.

Prøvde andre veier

Schjenken kvi­et seg også for å gå til ret­ten. Først forsøk­te han å få en unnskyld­ning fra Dag­bladet. Det fikk han ikke. Dernest klaget han pressedeknin­gen inn for Pressens Faglige Utvalg (PFU), men kla­gen ble avvist for­di den omfat­tet for mange medier.

Til slutt så den tidligere ambu­lans­esjåføren ingen annen utvei enn å prøve dom­sto­lene for å få den oppreis­nin­gen han mente han fort­jente. Og den fikk han. Seks og et halvt år etter at norsk presse hadde hengt ham ut som rasist. Men avgjørelsen i Høyesterett var ikke enstem­mig, og gjen­nom behan­dlin­gen i de tre rettsin­stansene er det grad­vis blitt lagt større vekt på ytrings­fri­heten. Stadig mer av Dag­bladets dekn­ing er blitt «frik­jent».

Faktum i saken

Det eneste de tre rettsin­stansene er helt enige om, er fak­tum i sak­en. Den 6. august 2007 ble soma­lieren Ali Farah slått ned under en krangel i Sofien­berg­parken. En ambu­lanse fra Ullevål syke­hus rykket ut med sjåfør Erik Albin Schjenken og makkeren Espen Sevlie Smith. Da de kom til parken, lå Farah på ryggen. Han var ved bevis­s­thet, men ble holdt nede av ven­ner. Ambu­lanseper­son­el­let reiste ham opp, fore­tok en rask under­søkelse og beslut­tet å kjøre Farah til leg­evak­ten. De fant ingen hevelse i bakhodet på dette tid­spunkt og så ikke tegn til alvorlig hodeskade. Smith støt­tet pasien­ten i ret­ning ambu­lansen. Døren til pasien­tku­peen var åpnet. Det var alt­så ingen tvil om at ambu­lanse­folkene hadde til hen­sikt å ta Farah med i bilen sin. Så drar Farah ned buk­sene og uriner­er mot Smith og på ambu­lansen. Schjenken og kol­le­ga opp­fat­ter feilak­tig uriner­in­gen som viljestyrt, og vil nå ikke ta Farah inn i ambu­lansen. De over­later trans­porten til poli­ti­et, men gir, ifølge poli­ti­et, ikke klar beskjed om dette.

Loven set­ter mye videre ram­mer for hva som er aksep­ta­bel jour­na­lis­tikk enn presse­etik­ken gjør

Poli­ti­trans­port blir bestilt, men ven­ner skaf­fer Farah dros­je til leg­evak­ten. Ambu­lansen kjør­er fra stedet og foto vis­er at Farah står idet ambu­lansen kjør­er. Logg fra leg­evak­ten vis­er også at Farah er oppegående da han når frem dit, og vak­ten har samme vur­der­ing av hans til­stand ved ankomst som ambu­lanseper­son­el­let hadde i parken. Noe senere på kvelden forver­rer til­standen seg drama­tisk. Farah blir kjørt til Ullevål syke­hus og oper­ert for hjerneblødning.

Ambu­lanse­mannskapet er blitt sterkt kri­tis­ert fra faglig hold for­di de kjørte fra en pasient, men helse­myn­dighetene har ikke fun­net tegn til rasisme i den kri­tikkverdi­ge pasient­be­han­dlin­gen. Det har heller ikke noen av dommerne.

Medieeksplosjon

Det som ful­gte i dagene etter­på, har tidligere gen­er­alsekretær i Norsk Redak­tør­foren­ing, Nils Øy, som vit­net i sak­en, kalt «en medieek­splosjon». Alle rettsin­stanser har slått fast at frem­still­in­gen Dag­bladet og en rekke andre medi­er ga, var urik­tig. Deknin­gen ga inntrykk av at Farah ikke ble under­søkt, at han hadde tis­set seg ut (noe som ville vært et klart tegn på hodeskade) og at helseper­son­el­let for­lot ham liggende blø­dende og bevis­stløs på bakken. Dom­sto­lene er også enige om at denne mis­visende fak­tafrem­still­in­gen var sterkt belas­tende for de to i ambu­lansen. I til­legg kom uttalelser fra en rekke øyen­vit­ner som stem­plet deres opp­tre­den som rasistisk.

Faksimile fra Dagbladet 11. august 2007 (ill: Dagbladet/NRK)

Fak­sim­i­le fra Dag­bladet 11. august 2007 (ill: Dagbladet/NRK)

Sen­trale poli­tikere, blant annet flere stat­sråder, ful­gte opp med uni­son fordøm­melse, og avisene pub­lis­erte kom­mentar­er der episo­den fra Sofien­berg­parken ble brukt som bevis for rasisme i offentlige insti­tusjon­er. Omfanget av den offentlige kri­tikken var vold­somt og gikk over lang tid. Schjenken ble sus­pendert fra still­in­gen og har ikke senere kjørt ambu­lanse. Han ble psykisk syk og var i peri­oder sui­ci­dal. Han er nå student.

Domstol-behandling

Tin­gret­ten er mest kri­tisk til Dag­bladets dekn­ing. Den tar still­ing til fem injuri­erende pås­tander frem­met av Schjenken i søksmålet mot avisen. De dreier seg både om den feilak­tige fak­tafrem­still­in­gen og rasis­mepå­s­tandene. Ret­ten men­er alle er rettsstridi­ge og ikke beskyt­tet av ytrings­fri­heten. Dag­bladet dømmes til å betale Schjenken en mil­lion kro­ner i oppreisning.

Da sak­en kom­mer til Bor­gart­ing lag­mannsrett, blir drøftin­gen av den mer inngående og hen­vis­nin­gene til EMD og prak­sis i Høyesterett sen­trale. Ret­ten leg­ger vekt på at EMD har gitt pressen spillerom for feil og over­driv­elser i fak­ta­jour­nal­is­tikken så lenge redak­sjonene har opp­trådt akt­somt i innhent­ing av infor­masjon og hatt grunn til å tro at egen frem­still­ing var rik­tig. Både lag­mannsret­ten og Høyesterett kom­mer til at Dag­bladets (og andre mediers) feilak­tige fak­tafrem­still­ing de første dagene etter 6. august 2007 dekkes av ytrings­fri­heten for­di pressen har kilder for sin ver­sjon av virke­ligheten. Dommene har i liten grad prob­lema­tis­ert det fak­tum at kilder som kunne gitt et mer nyansert og kor­rekt bilde av det som skjed­de, ble oversett.

Dag­bladet, og andre medi­er, val­gte den ver­sjo­nen som stilte Schjenken og kol­le­ga i dårligst mulig lys. Både lag­mannsrett og Høyesterett men­er likev­el avisen kunne ha grunn til å tro at de pub­lis­erte en sann ver­sjon og at jour­nal­is­tikken der­for beskyttes av ytringsfriheten.

«Sårende og krenkende»

16. august 2007 tar imi­dler­tid deknin­gen en vend­ing som gjør at vur­derin­gene til lag­mannsrett og Høyesterett skiller lag. Etter ti dagers ensidig storm­løp fra pressen mot de to i ambu­lansen, får Dag­bladet nå til­gang på ambu­lanse­mennenes frem­still­ing. Den pre­sen­teres på en måte som lag­mannsret­ten finner unødig sårende for de to.

Førstes­i­den domineres av et bilde av en blodig Farah liggende på bakken og tit­te­len: «Angr­er ikke», med hen­vis­ning til Schjenkens skriftlige rap­port. I en omfat­tende drøft­ing av opp­slaget denne dagen kon­klud­er­er lag­mannsret­ten med at avisen snur Schjenkens egen redegjørelse mot ham og «bidrar til å forsterke inntrykket av uduge­lighet og under­liggende motiv­er hos ambu­lanseper­son­el­let, uten at lag­mannsret­ten kan se at det er grunnlag for det».

Avisen vin­kler på at Schjenken står fast på sin beslut­ning om ikke å ta Farah med i ambu­lansen. Avs­nitt som det føl­gende fra Schjenkens rap­port, kunne gitt et mer nyansert bilde av mannen:

Nå som vi vet at man­nen hadde blød­ning i hodet, har jeg tenkt mye på om vi burde ha oppdaget dette på noe tid­spunkt. Jeg føler at vi gjorde en god vur­der­ing av pasien­ten og at ingent­ing tilsa at man­nen burde bli innlagt direk­te på Ullevål med mis­tanke om hjerneblød­ning. Jeg er opprik­tig lei meg for at jeg ikke oppdaget at man­nen hadde en blød­ning i hodet. Det er likev­el ingent­ing i etter­tid jeg kan sette fin­geren på som hadde fått meg til å tenke annerledes.

Dette sitatet nådde ikke frem til for­si­den i avisen.

Lag­mannsret­ten men­er Dag­bladet med sin vin­kling og redi­ger­ing av Schjenkens frem­still­ing i prak­sis kren­ket tilsvarsret­ten hans. Ret­ten men­er at Dag­bladet nå måtte være klar over at deknin­gen de så langt hadde stått for, var urik­tig, og at avisen da hadde en for­p­lik­telse til å kor­rigere tidligere feil. Det skjed­de ikke, og lag­mannsret­ten kon­klud­er­er med at «Dag­bladet synes i denne situ­asjo­nen ikke å være mot­take­lig for infor­masjon som kunne tilsi at det var en annen og mer nyansert side av saken.»

Erik Schjenken foreleser på et kurs ved Institutt for Journalistikk i 2010.

Erik Schjenken fore­leser på et kurs ved Insti­tutt for Jour­nal­is­tikk i 2010.

Etter opp­slaget i Dag­bladet 16. august, følte Schjenken det samme dag nød­vendig å sende ut en pressemeld­ing med en offentlig beklagelse. Den ble umid­del­bart pub­lis­ert i både Aften­posten og VG, men lag­mannsret­ten finner det påfal­l­ende at Dag­bladet ikke hadde plass til den før 25. august.

Dag­bladet, på sin side, men­er ytrings­fri­heten dekker pressens vin­klinger og opp­slag på samme måte som innhold­et i ytrin­gen, og at dette også gjelder for en aggres­siv og polemisk tone i ytrin­gen. Lag­mannsret­ten kon­klud­er­er imi­dler­tid med at Dag­bladet her har gått for ekstremt til verks og sier at «det er grenser for unødig sårende og krenk­ende form» og at avisen i dette til­fel­let har krys­set den grensen.

«Lojal og etterrettelig»

Denne vur­derin­gen får ikke støtte i Høyesterett. Fler­tal­let men­er at så lenge sitatene fra ambu­lanse­mennenes rap­port er kor­rek­te, til­legges vin­kling, billed­bruk og redi­ger­ing min­dre vekt enn i lag­mannsret­tens dom. «Jeg heller i ret­ning av at Dag­bladets dekn­ing 16. august ikke er rettsstridig», skriv­er førstevoterende. Min­dretal­let i Høyesterett er enda mer aksepterende og uttaler at «sitatene er kor­rek­te, og etter mitt skjønn ref­er­eres alle hov­edsyn­spunk­tene fra rap­portene på en lojal og etter­ret­telig måte».

Høyesterett bekrefter dermed at loven set­ter mye videre ram­mer for hva som er aksept­abel jour­nal­is­tikk enn presseetikken gjør. Rent presseetisk er det utvil­somt kri­tikkverdig at de to i ambu­lansen får sine rap­porter redi­gert av Dag­bladet på en måte som stiller dem i et dårlig lys. Etter å ha vært forhin­dret fra å ta til mot­mæle mot den mas­sive kri­tikken i ti dager, har pressen, etter mitt syn, en soleklar plikt til å la de to komme til orde på egne pre­miss­er. Å vin­kle den angrep­ne parts frem­still­ing slik at den pass­er med avisens mis­visende virke­lighets­beskriv­else, må være et soleklart brudd på Vær Var­som-plakatens påbud om å vise omtanke i pre­sen­tasjo­nen av sak­er og respek­tere tilsvarsret­ten til per­son­er som er blitt utsatt for kri­tikk. Men loven gir rom for jour­nal­is­tikk som er presseetisk forkastelig.

I pressekretser het­er det seg at «Fak­ta er hel­lig. Kom­mentaren er fri»… Dette er selvsagt en sannhet med mod­i­fikasjon­er, noe også Schjenken-sak­en vis­er. Ret­tens grundi­ge gjen­nom­gang doku­menter­er at fak­ta i dette til­fel­let avgjort ikke har vært hel­lig for pressen og dom­men slår fast at kom­mentaren ikke er fri, for den som måtte ha trodd det.

Avviser anken

Når Høyesteretts fler­tall avvis­er anken fra Dag­bladet, er det for­di den del­er lag­mannsret­tens kon­klusjon om at noen av avisens kom­mentar­er ikke beskyttes av ytrings­fri­heten. Dette til tross for at meningsjour­nal­is­tikken (ver­di­vur­deringer) har et sterkere rettslig vern enn faktajournalistikk.

Ret­ten forhold­er seg i hov­ed­sak til Den europeiske men­neskerettskon­ven­sjons (EMK) artikkel 10 og EMDs prak­sis når grensene for ytrings­fri­heten drøftes:

Ord­ly­den i artikkel 10:

(1) Enhver har rett til ytrings­fri­het. Denne rett skal omfat­te fri­het til å ha meninger og til å mot­ta og med­dele opplysninger og ideer uten inngrep av offentlig myn­dighet og uten hen­syn til grenser. Denne artikkel skal ikke hin­dre stater fra å kreve lisen­sier­ing av kringkast­ing, fjern­syn eller kinoforetak.
(2) For­di utøvelsen av disse fri­heter med­før­er plik­ter og ans­var, kan den bli under­gitt slike form­re­gler, vilkår, innskrenkninger eller straf­fer som er foreskrevet ved lov og som er nød­vendi­ge i et demokratisk sam­funn av hen­syn til den nasjonale sikker­het, ter­ri­to­ri­ale integritet eller offentlige tryg­ghet, for å fore­bygge uor­den eller krim­i­nalitet, for å beskytte helse eller moral, for å verne andres omdømme eller ret­tigheter, for å fore­bygge at fortrolige opplysninger blir røpet, eller for å bevare dom­stolenes autoritet og upartiskhet.

Artikke­lens punkt 2 ramser alt­så opp en rekke forhold som kan gi sak­lig grunn for å innskrenke ytrings­fri­heten. Vern av andres omdømme er et av disse forholdene.

Høyesterett slår fast at EMDs prak­sis vis­er at såkalte verdi­ut­sagn ikke ubetinget vernes av ytrings­fri­heten. Kom­mentaren er alt­så ikke «fri». Ret­ten uttaler:

Beskyld­ninger om rasis­tisk moti­vasjon er, etter mitt syn, i det vesentlige ver­di­vur­deringer, men de innehold­er likev­el ele­menter av mer fak­tisk karak­ter»… «Jo mer konkrete og pre­sise beskyld­nin­gene er, desto mer må det kreves av objek­tivt fak­tisk belegg. I dette til­fel­let gikk Dag­bladets beskyld­ning ut på at ambu­lanseper­son­el­lets behan­dling var rasis­tisk motivert. Dette er en konkret beskyld­ning med et tem­melig pre­sist innhold.

Ret­ten anerk­jen­ner Dag­bladets rett til å gjen­gi andres sub­jek­tive reak­sjon­er fra parken, men slår ned på avisens egne kom­mentar­er. Den vis­er til poli­tisk redak­tør Marie Simon­sen som skrev om “rasis­mens stygge og ubarmh­jer­tige kon­sekvens». Resul­tatet «av et men­neskesyn hvor noen er min­dre verd enn andre.» Den vis­er videre til en led­er der Dag­bladet men­er episo­den i parken kan sam­men­lik­nes med den for­bry­telse det ville være om bran­n­menn nek­tet å red­de men­nesker ut av et bren­nende hus for­di de var uønsket.

Fler­tal­let i Høyesterett slår fast at det ikke er kom­met frem noe objek­tivt fak­tum som kan bekrefte pås­tandene om at han­dlin­gene i Sofien­berg­parken var rasis­tisk motivert, og konkluderer:

Selv om denne sak­en åpnet for en offentlig debatt om et vik­tig sam­funnsspørsmål, er jeg etter en sam­let vur­der­ing kom­met til at frem­set­telsen av rasis­mepå­s­tander i avisens kom­mentar­er og led­eren 14. august er så alvorlige at de ikke er beskyt­tet etter EMK artikkel 10. Beskyld­nin­gene som ble frem­satt flere ganger, sto ikke i forhold til de fei­lene som ble begått …og avisen han­dlet ikke i akt­som god tro når den i sine kom­mentar­er og led­er ikke tok noen form for for­be­hold om rik­tigheten av de ankla­gene som ble fremsatt.

Støttet Dagbladet

Der­som Dag­bladet vel­ger å fremme sak­en for EMD i Stras­bourg, kan avisen støtte seg på min­dretal­let (en av fem) i Høyesterett. Her fikk avisen med­hold i sin anke. I sin uttalelse leg­ger min­dretal­let avgjørende vekt på insti­tusjonell rasisme som et stort sam­funnsprob­lem. Dom­meren men­er Dag­bladet har opp­fylt pressens sam­funnsrolle i sin dekn­ing av sak­en og sier at ambu­lanseper­son­el­lets kri­tikkverdi­ge opp­tre­den er hov­edår­sak­en for det omfang sak­en fikk.

Heller ikke min­dretal­let finner noe objek­tivt belegg for pås­tandene om rasisme, men savn­er en tro­verdig fork­lar­ing fra Schjenken på hvor­for Farah ikke fikk være med i ambu­lansen. Uansett men­er min­dretal­let at pås­tandene om rasisme er verdiytringer som er ver­net av ytrings­fri­heten og at Dag­bladets dekn­ing har hatt mer preg av sys­temkri­tikk enn personkritikk.

Reaksjoner på høyesterettsdommen

Dag­bladet har tatt dom­men til etter­ret­ning, naturlig nok, men er selvsagt uenig i den og men­er den svekker medi­enes mulighet for å gi kom­mentar­er til løpende nyhetssak­er. De frem­stiller dette som noe nytt og tru­ende for ytringsfriheten.

Avisen får støtte fra Aften­posten-kom­men­ta­tor Torstein Hvat­tum, som blant annet skriv­er: «Det mest betenke­lige er at dom­men leg­ger store begren­sninger på den frie, sub­jek­tive jour­nal­is­tikkens tolkn­ing av virke­ligheten.» (Aftenposten.no 06.03.14).

Sje­fredak­tør Helge Simonnes i Vårt Land forstår dom­men og skriv­er; «Selv en fri presse har ikke rett til å opp­tre på en måte som urettmes­sig leg­ger folks liv i grus. Vi tror ikke at dom­men i Høyesterett vil føre til en strøm av rettssak­er mot medi­ene». (VL 05.03.14)

Eirin Eike­fjord, kom­men­ta­tor i Bergens Tidende, peker på at dom­men bare krev­er at pressen har et sol­id fak­tisk grunnlag for belas­tende pås­tander. Hun opp­fat­ter ikke kravet som kon­tro­ver­sielt og tror heller ikke at dom­men svekker ytrings­fri­heten.

Førstea­manu­en­sis Bjørnar Borvik ved Det juridiske fakul­tet, Uni­ver­sitetet i Bergen, uttaler til journalisten.no at dom­men kan skjerpe kravene til jour­nal­is­ter og redak­tør­er om etter­ret­te­lighet og dermed bidra til bedre kvalitet på det offentlige ordskiftet.

Svekker tilliten til mediene

Schjenken-sak­en har engas­jert mange. Etter hvert som fak­tum er blitt kjent, har man­nen vun­net mye sympati.

Fra tid til annen skaper kon­tro­ver­sielle sak­er debatt om rammene for pressens virk­somhet. Under­søkelser vis­er at folks generelle tillit til pressen er lav. Eksem­pelvis har pub­likum langt mer tiltro til yrkesgrup­per som leg­er, dom­mere og advokater enn til jour­nal­is­ter, ifølge Nordiske Mediedagers under­søkelse om medievan­er og hold­ninger (pdf).

Mange etterl­yser stram­mere reak­sjon­er når medi­er går over streken. Særlig når de, som i denne sak­en, går til sam­let og bru­talt angrep på enkelt­per­son­er. PFU er bran­sjens eget organ for å ivare­ta presseetikken, og i den offentlige diskusjo­nen om pressens selvdøm­me­ord­ning er net­topp bran­sjetil­hørigheten noe kri­tikere ofte trekker fram. Pressen har en mye sterkere still­ing i den norske selvdøm­me­ord­nin­gen enn den har i tilsvarende organ­er i Sverige og Danmark.

Det med­før­er heller ingen straff å bli felt i PFU. Medi­et som har for­brutt seg, for­p­lik­ter seg bare til å pub­lis­ere PFUs avgjørelse.

Fritt Ords ytrings­fri­hets­barom­e­ter (pdf) fra 2013 vis­er klart at folk men­er også pressen må tåle straff. Ifølge barom­e­teret er 76 pros­ent av de spurte helt eller delvis enig i at urik­tige pås­tander om enkelt­per­son­er eller grup­per bør kunne straffes. 81 pros­ent er helt eller delvis enig i at utlev­er­ing av per­son­ers pri­vatliv bør kunne straffes og 85 pros­ent sier at medi­er som videre­formi­dler urik­tige pås­tander bør kunne straffes. På denne bak­grunn er det rimelig å anta at dom­men i Schjenken-sak­en er i samsvar med folks almin­nelige rettsopp­fat­ning. En dom som hadde gitt Dag­bladet med­hold, ville neppe blitt forstått av opin­io­nen. Den kunne lett blitt opp­fat­tet som en bekref­telse på at pressen «kan skrive hva den vil» og er hevet over loven.

For å kunne utføre sitt opp­drag, er pressen avhengig av tillit hos pub­likum. Sak­er som Schjenken-sak­en svekker den tilliten. Det er kan­skje ikke så ille for pressen at Høyesterett dømte som den gjorde.

Ingen unnskyldning

Der­som Dag­bladet vel­ger å fremme sak­en for EMD i Stras­bourg, er ikke Schjenken, men den norske stat avisens mot­part. For Schjenken er den rettslige siden av sak­en avsluttet.

Schjenken har bedt om en unnskyld­ning fra Dag­bladet. Den har han ikke fått og den kom­mer han heller ikke til å få. Dag­bladets avvisende hold­ning på dette punkt må forstås som at de men­er å ha dekn­ing for jour­nal­is­tikken sin og at det som skjed­de i Sofien­berg­parken var rasis­tisk motivert. Den opp­fat­nin­gen må avisen gjerne ha i sitt lønnkam­mer, men Høyesterett har slått fast at pressen må ha et fak­tisk grunnlag før de pub­lis­er­er så alvorlige beskyld­ninger mot noen. Som tidligere påvist har ret­tens syn, heldigvis, støtte langt inn i pressens egne kretser. Dag­bladet burde, bedre enn de fleste, være klar over hvilke kon­sekvenser det kan ha for enkelt­men­nesker å bli utsatt for fordøm­mende kri­tikk over lang tid.

Vær Var­som-plakat­en advar­er pressen med ordene: “Ord og bilder er mek­tige våpen. Mis­bruk dem ikke.” Ja, ord og bilder er våpen, og våpen skal en ha respekt for. Et sam­funn som verd­set­ter ytrings­fri­heten, gir sam­tidig medi­er stor makt og stort ans­var. Ytrings­fri­heten vil stå sterkt blant folk flest så lenge medi­ene for­val­ter den med for­stand. Der­for er det å håpe at de delene av pressen som ret­tet sine våpen mot to ambu­lans­esjåfør­er, tar dom­men inn over seg.

TEMA

J

ournali
stikk

136 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

3 KOMMENTARER

  1. Nyansene og pre­sisjo­nen i denne sak­en forsvin­ner lett. For det første er det vel ikke noe tvil om at Farah ikke fikk den behan­dlin­gen han hadde behov for eller krav på. Dernest er det et spørsmål om Dag­bladet hadde belegg for pås­tanden om at Farahs hud­farge hadde innvirkn­ing på feil­vur­derin­gen eller feil­diag­nosen. Dette kan igjen deles i to: Var “ekte” rasis­tiske hold­ninger inne i bildet (ingen dekn­ing for å hevde noe slikt), eller kan det ha vært en “ube­visst” diskriminering. 

    Slik “ube­visst” diskrim­iner­ing skjer så og si mot per­so­n­ens beste vil­je, det kan være sta­tis­tisk diskrim­iner­ing, ube­vis­ste stereo­typ­i­er eller andre velk­jente prob­le­mer kan ha påvir­ket ambu­lanseper­son­alets tolkn­ing av situ­asjo­nen. Disse velk­jente prob­lemene er noe vi alle rammes av og som skjer “bak vår rygg” og på tross av den beste vil­je, slik Jesse Jack­son for­mulerte det: ““There is noth­ing more painful to me than walk­ing down the street and hear foot­steps and start think­ing about rob­bery, then look around and see some­body white and feel relieved.”. På dette punk­tet hadde trolig Dag­bladet et poeng, selv om de trolig gikk for langt i sine karak­ter­is­tikker og det var trolig feil å peke på ambu­lanseper­son­alet — det er generelle prob­le­mer som gjør seg gjeldende overalt. 

    Det jeg imi­dler­tid synes er rart med dom­men er at Schjenken var anonym inntil han selv sto frem. Dag­bladet ret­tet vel mest fin­geren mot rasisme generelt?

    • Terje Angelshaug says:

      Farah ble offer for en medisin­sk feil­vur­der­ing. Net­topp av den grunn aksepterte både lag­mannsrett og Høyesterett delvis feilak­tig og grovt ærekrenk­ende nyhet­sjour­nal­is­tikk fra Dag­bladet om det som skjed­de i Sofien­berg­parken. Pressen skal ha ”slin­gringsmonn” også i nyhetsjournalistikken.
      Ret­ten kunne imi­dler­tid ikke god­ta avisens egne beskyld­ninger om rasisme, kun basert på en for­mod­ning om at det lå rasisme til grunn for behan­dlin­gen av Farah. Ret­ten krevde et grunnlag i fak­tum for å komme med en så alvorlig beskyld­ning. En kan ikke for­mode at kri­tikkverdig behan­dling av en far­get per­son nød­vendigvis er et utslag av rasisme.
      Dag­bladet hevdet i ret­ten at Schjenken ikke var iden­ti­fis­ert. Dette ble avvist av ret­ten. Selv om han ikke var navn­gitt, påpek­te ret­ten at avisen og pressen ellers hadde gitt så mange iden­ti­fis­erende opplysninger at en stor gruppe men­nesker dermed fikk vite hvem han var. Denne opp­fat­nin­gen av hva som lig­ger i begrepet ”iden­ti­fis­ere,” samsvar­er helt med det som prak­tis­eres i presseetikken. Bruk av navn og bilde er ikke syn­onymt med identifisere.

      • Joda, jeg er med på det. Jeg forsøk­te å gi en mer faglig pre­sis drøft­ing av hva som lig­ger i “rasisme”. På den ene siden den ærlige og ekte rasist (det er ikke noe grunnlag for å påstå at Schjenken er det). På den andre siden de aller fleste av oss som er ofre for nok­så ube­vis­ste og grunn­leggende psykol­o­giske mekanis­mer som har rasisme som kon­sekvens men ikke som inten­sjon. Disse mekanis­mene er godt doku­mentert gjen­nom 100 år med psykol­o­gisk forskn­ing. Det var alt­så god grunn til å spørre om feil­be­han­dlin­gen av Farah var utslag av slike mekanis­mer, det er også grunn til å for­mode at hud­farge kan ha spilt en rolle. Men dette er ikke det samme som å si at hud­farge spilte en vik­tig eller utslags­givende rolle, og det er slett ikke det som å si at Schjenken selv er en rasist. Denne vik­tige nyansen forsvin­ner i debat­ten om den konkrete sak­en og dens prin­sip­pielle sider, inklud­ert i din frem­still­ing. Debat­ten etter sak­en kom dessverre inn på helt feil spor, selv om Dag­bladet og andre av og til var inne på rik­tig spor, debat­ten burde han­dlet om “rasis­ten i oss alle”, ikke om hvorvidt Schjenken er en fæl fyr. Dermed blir også lær­dom­men som trekkes feil.

til toppen