Den 25. oktober 1942 var NS-minister Gulbrand Lunde og kona Marie på reise fra Ålesund til Åndalsnes. Bilen de satt i ble stoppet av to tyske vakter på ferjeleiet i Våge i Romsdal. Bilen sto parkert med bakhjulene på kaien og forhjulene på fergelemmen. Plutselig startet motoren og ferja røk fra lemmen. Bilen ministerparet satt i gikk rett i sjøen, og sank på fem meters dyp. En annen passasjer i bilen kom seg ut, men han lyktes ikke i å redde ekteparet Lunde.
I etterkant har det vært spekulert i om det faktisk var en drukningsulykke, eller et attentat enten fra motstandsbevegelsen, NS eller tyskerne. Man har aldri fått noe sikkert svar, men i biografien Triumf og tragedie fra 2012 peker Jan Magne Arntsen og Thor Geir Harestad på flere omstendigheter som tyder på at Lunde var blitt for kritisk til tyskerne og måtte ryddes av veien. Som rikspropagandasjef i Nasjonal Samling og minister i Kultur- og folkeopplysningsdepartementet, hadde han frem til sin død vært den ledende strateg bak nyordning av mediene og kulturlivet under okkupasjonen. Kort tid før sin død skal Lunde ha planlagt å flykte til England.
Gulbrand Lunde ble regnet som nummer to etter Quisling i Nasjonal Samling. (Foto: Riksarkivet.)
Gulbrand Lunde spilte en sentral rolle i å skape en nazistisk offentlighet i Norge under krigen. Lunde representerer således et viktig, men ofte glemt kapittel i norsk offentlighets historie, som på mange måter understøtter Kjartan Fløgstads påstand om at nazistene ikke først og fremst var udannede bøller, men tvert imot tilhørte samfunnets eliter. Historien om Lunde handler om en talentfull og innflytelsesrik forsker som før han døde var en av Vidkun Quislings mest betrodde menn.
Talentfull forsker
Lunde beskrives som en kvikk og skrivekyndig unggutt som vokste opp i en konservativ familie i Bergen. Sønnen til arkitekten Sigurd Lunde og sangpedagogen Inga Lunde oppnådde som 17-åring de beste karakterene noensinne ved Bergen katedralskole. Da han etter artium arbeidet som læregutt og industriarbeider ved Laksevåg Maskin- og Jernskipsbyggeri, skal han ha opplevd et kultursjokk i møte med de revolusjonære politiske miljøene som preget samtiden. Ifølge Arntsen og Harestad kom frykten for kommunismen og den enorme begeistringen mange næret for bolsjevikrevolusjonen i Russland til å forme Lundes politiske ståsted og etter hvert virke.
I 1920 reiste Lunde til Zürich for å studere ved Technische Hochschule. Han tok doktorgrad i kjemi ved Albert-Ludwigs Universität i Freiburg kun 24 år gammel, og ble etter hvert universitetsstipendiat ved Mineralogisk institutt ved Universitetet i Oslo. I denne perioden arbeidet han under en av mellomkrigstidens mest anerkjente naturvitere, professor Victor Moritz Goldschmidt, som hadde jødisk bakgrunn. Lunde var blant annet medforfatter på ett av bindene til Goldschmidts hovedverk.
Gulbrand Lunde (1901–1942)
- NS-minister, propagandaminister, forsker og direktør
- Disputerte med avhandlingen Studien in der Gallensäurereihe i 1925
- Utnevnt til propagandasjef for Nasjonal Samling i 1935, norsk rikspropagandasjef i 1940 og tre ganger utnevnt til minister; april 1940, september 1940 og februar 1942
- Ble regnet som nummer to etter Quisling i Nasjonal Samling
- Tilhørte den kristne fløy i Nasjonal Samling
- Var aktiv i debatten om det norske språket og sto bak ettskrivningsreformen av 1941
- Et utvalg av Gulbrand Lundes taler i databasen Virksomme ord. Opptak av radiotaler tilgjengelig via Vox Publicas temaside
I 1928 var Lunde på rundreise i USA og holdt en rekke foredrag. Lunde imponerte amerikanerne, og ble tilbudt et professorat i kjemi i Minneapolis, som han takket nei til. Samme år søkte han et professorat ved Mineralogisk institutt, en stilling han sannsynlig ville fått hadde han ikke trukket søknaden da han ble tilbudt direktørstilling ved Hermetikklaboratoriet i Stavanger. Lundes forskning endte med 145 produserte arbeider på 15 år, og hadde han ikke valgt feil side under krigen, ville han trolig stått igjen som en betydelig norsk kjemiker. I stedet har Gulbrand Lunde først og fremst blitt husket som “Norges Goebbels”. Aliaset fikk han både på bakgrunn av sin retoriske begavelse og en viss utseendemessig likhet med den tyske propagandaministeren.
Forfengelig gründer
Det er usikkert hvorfor Lunde valgte å skifte beite, da den nye jobben som direktør ved det nyopprettede Hermetikkindustriens laboratorium i Stavanger statusmessig ikke var i tråd med de akademiske ambisjonene han tidligere hadde utvist. Ifølge Arntsen og Harestad kan Lundes forfengelighet og ønske om å leve standsmessig være en forklaring. Lønnen ved laboratoriet i Stavanger var 50 prosent høyere enn hva han ville tjent som professor i Oslo. Lundes akademiske ambisjoner kom raskt til uttrykk ved Hermetikklaboratoriet da han forsøkte å opprette en formell tilknytning til Universitetet i Oslo. Forsøket ble stoppet av Hermetikklaboratoriets styre, som mente at forskningen først og fremst skulle være økonomisk fundert.
1930-tallets Stavanger var preget av klassekamp og sterke politiske spenninger mellom kommunisme og fascisme. Historikere har ikke påvist noen politisk interesse hos Lunde før han sommeren 1933 ble knyttet til folk i Stavanger Fedrelandslag som arbeidet med å danne et lokalt NS-lag. Men sommeren 1929 var han og kona Marie på reise i Tyskland og de skal begge ha blitt tiltrukket av nazismen og den voldsomme aktiviteten fra Hitlers parti, Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti (NSDAP). Arntsen og Harestad hevder at nasjonalsosialistene appellerte til handlingsmennesket Lunde, til tross for at de var kontroversielle. 1929 var et vendepunkt i europeisk politikk. Krakket på New York-børsen og den påfølgende økonomiske depresjonen førte til krise i europeisk økonomi. Dette førte til politiske krisetilstander, som igjen gav grobunn for ekstremisme på den politiske høyre- og venstresiden. Da Lunde kom hjem til Stavanger i 1930, fant det sted en voldsom mobilisering av begge sider foran stortingsvalget. Frem til 1935 var Stavanger Ap det rødeste partilaget i landet, og som direktør fikk Lunde også gjennom flere konflikter med byens arbeidere erfare radikalismen i Stavangers arbeiderbevegelse, noe som kan ha tent en ytterligere gnist i hans engasjement for nazismen.
Videre kan hans relasjon til de senere NS-folkene Johan Bernhard Hjort og Valdemar Scheel Hansteen, være en forklaring på Lundes inntog i NS. Hjort mente at samfunnet må styres av fagpersoner, og dette var et synspunkt Lunde så på med stor interesse.
Som statsråd og rikspropagandasjef innførte Lunde sensur og stilte strenge krav til innholdet i kulturuttrykkene
Ifølge Arntsen og Harestad mistet Lunde i denne perioden noe av gløden i arbeidet på Hermetikklaboratoriet, og gründeren i ham så en mulighet i det å delta i etableringen av noe nytt. Allerede etter tre måneders medlemskap i NS-laget i Stavanger markerte Lunde seg som en lederskikkelse, og ble belønnet med en tredjeplass på NS’ liste for Rogaland og Vest-Agder til Stortingsvalget i 1933. Lunde tilskrives også den valgsensasjon som fant sted da Nasjonal Samling fikk 12,1 prosent av stemmene ved lokalvalget i Stavanger i 1934 – partiets beste valg i noen større by.
Redaktør, avisutgiver og bystyremedlem
Gulbrand Lunde var svært aktiv i partiarbeidet, noe som illustreres av hans engasjement i diverse NS-organer. Lunde var sentral da NS i Stavanger ga ut dagsavisen Vestlandets Avis i 1934. Han gikk inn med kapital og skrev, med god hjelp fra kona Marie, det meste av det politiske stoffet. Hun bisto som hans sekretær. Selv om Valdemar Hansteen offisielt var redaktør for avisen, var det i realiteten Lunde som var den egentlige politiske redaktøren. Da han ble propagandasjef gikk han også i gang med å lage og utgi NS-meddelelser i 1935. Dette var et internt meldingsblad særlig beregnet på tillitsvalgte. Her analyserte og kommenterte han de andre partienes partiprogrammer samt tok for seg organisasjonssaker og retningslinjer for propaganda. I en periode – etter at Vestlandets Avis gikk inn – drev Lunde ukeavisen Norges Vei fra sin private bolig i Welhavens gate 3 i Stavanger.
Gulbrand Lunde ble utnevnt til propagandasjef for Nasjonal Samling i 1935, norsk rikspropagandasjef i 1940 (foto: Virksomme ord/Norgeslexi).
Samtidig var Lunde den absolutt mest aktive bystyrepolitikeren i NS-gruppen i Stavanger bystyre. Da han kom inn høsten 1934, fikk han det nest høyeste stemmetallet i NS-gruppen. Kun den tidligere Høyre-representanten Halvor Næs fikk flere.
Lunde kjørte konsekvent frem partiets prinsipielle synspunkter, som da NS-gruppen ble tvunget til å velge side mellom Arbeiderpartiet og de borgerlige i en såkalt “ugildhetssak”. En representant for Kommunistpartiet ble erklært “ugild”, eller inhabil, etter en omstridt lov vedtatt i 1932 etter å ha mottatt fattigunderstøttelse, og var derfor ikke valgbar og ble kastet ut av salen av politiet. Arbeiderpartiet ønsket å vedta en uttalelse mot loven, mens de borgerlige, inkludert NS, ville ha saken utsatt. Lunde valgte å støtte Arbeiderpartiet etter at et eget NS-forslag falt, til tross for at ordlyden i Aps forslag sa at demokratiske prinsipper måtte gjelde. Lundes motivasjon var ikke hensynet til folkestyret, men derimot et sosialpolitisk hensyn som han begrunnet i at loven var et hån mot de som uforskyldt var blitt arbeidsløse på grunn av den økonomiske krise som det liberalkapitalistiske system hadde skapt. Dermed fikk de marxistiske venstrepartiene – hans hovedfiende – støtte fordi at Lunde ville markere et prinsipielt syn.
Lundes nasjonalisme er blitt beskrevet som usedvanlig ekstrem
Under normale omstendigheter benyttet han imidlertid enhver anledning til å markere avstand til marxismen. Han kunne til og med være truende. Som da det i 1936 skulle stemmes over hvorvidt Arbeidernes turn- og idrettslag skulle få økonomisk støtte. Lunde krevde navneopprop og uttalte at de som stemte for ville for bli husket av de som kom til å styre landet i fremtiden.
NS-minister og rikspropagandasjef
Gulbrand Lunde viste seg å bli en viktig mann for partiet. Han ble utnevnt til propagandasjef av Quisling på nasjonalt nivå i 1935, norsk rikspropagandasjef i 1940 og tre ganger utnevnt til minister, i april 1940, september 1940 og februar 1942. Lunde har blitt betegnet som partiets sjefsideolog og var en toneangivende aktør under NS’ nyordning av det norske samfunnet.
Som statsråd og rikspropagandasjef innførte Lunde sensur og stilte strenge krav til innholdet i kulturuttrykkene. Kulturinstitusjonene ble raskt tatt i bruk i propagandaøyemed, og Lunde benyttet særlig filmen som propagandamiddel. Han var selv en forholdsvis dyktig smalfilmer. Videre forfektet han et syn om at kulturen delvis var ødelagt av marxist-bolsjevikiske kulturpolitikere. Agitasjon mot marxismen og liberalkapitalismen kjennetegner for øvrig hele hans periode som politiker og rikspropagandasjef. Dette var et gjennomgående tema i Lundes mange politiske tekster og foredrag, som samlet utgjør flere bind.
Historiker Øystein Sørensen betegner Lunde som den fremste nasjonalistiske ideologen i NS. Lunde tilhørte den nasjonale fløyen i partiet som arbeidet for et selvstendig Norge etter fredsavtale med tyskerne, i motsetning til et tysk overherredømme som den pangermanistiske fløyen ønsket. Lundes nasjonalisme er videre blitt beskrevet som usedvanlig ekstrem, både med hensyn til virkemidler og målsetninger. Videre er den aggressiv og radikalisert med et revolusjonært og samfunnsomveltende innhold. Dette gir seg utslag i et ekspansjonistisk preg, xenofobe innslag i hans holdninger til det «fremmede», en romantisk forestilling om høymiddelalderen og vikingtiden som en norsk gullalder, og en idealisering av den «rene» norske bygdekulturen.
Gulbrand Lunde betegnes som den fremste nasjonalistiske ideologen i NS (foto: Virksomme ord/Norgeslexi).
Nettopp Lundes ekstreme nasjonalisme og hans brennende ønske om en tilbakeføring av selvstendighet fra tyskerne kan ha bidratt til hans plutselige død. Dette, sammen med at han i 1942 angivelig hjalp den jødiske musikeren Ernst Glaser med å flykte til Sverige, skal ha fått tyskerne til å tvile på hans lojalitet. Dersom det faktisk var slik at Lunde planla å flykte til England, kan slike antityske holdninger være en forklaring på hvorfor.
Til tross for at Lunde var svært ambisiøs og oppnådde personlig suksess som både forsker, direktør og politiker i ung alder, er hans ettermæle først og fremst preget av det katastrofale valget om å tre inn i NS-laget i Stavanger og senere som NS-minister og rikspropagandasjef. Om Lunde hadde valgt annerledes, kunne han kanskje stått igjen som en av Norges fremste kjemikere. Lundes politiske veivalg er likevel interessant og aktuelt, ikke minst fordi det tankegods han representerte er på fremmarsj i et Europa preget av både flyktningkrise og økonomisk usikkerhet.
Litteratur
Arntsen, Jan Magne og Thor Geir Harestad (2012): Triumf og tragedie. Historien om NS-minister Gulbrand Lunde. Commentum Forlag, Sandnes.
Fløgstad, Kjartan (2009): Grense Jakobselv. Gyldendal, Oslo.
Sørensen, Øystein (1989): Hitler eller Quisling. Ideologiske brytninger i Nasjonal Samling 1940 – 1945. J.W. Cappelens Forlag, Oslo.