«En stemme kan gjøre stor forskjell. Ta for eksempel Erik Skutle og Audun Lysbakken, de konkurrerte om å komme inn, det var veldig få stemmer som skilte dem», forteller en førstegangsvelger til meg i intervju. Vi sitter på café og diskuterer den økte valgdeltagelsen ved høstens stortingsvalg. Jeg ønsker å finne ut hva som motiverer unge til å delta i valg.
«Det var helt klart viktig for meg å vite at det var få stemmer som skilte de to kandidatene, da følte jeg at min stemme virkelig telte». Han tar en stor slurk av kaffen, og fortsetter: «Jeg gidder å stemme fordi jeg synes det er viktig at de jeg tror på får sjansen til å styre. Jeg har mine meninger, og det er min måte å få frem hva jeg mener på».
Ved høstens stortingsvalg stemte 66,5 prosent av førstegangsvelgerne. Dette er en sterk økning i valgdeltagelsen blant de yngste velgerne. Selv om unge velgere også ved dette valget deltok i mindre grad enn eldre, har avstanden mellom generasjonene blitt mindre. Hva kan forklare den økte valgdeltagelsen?
Brudd med langsiktig trend
De siste tiårene har valgdeltagelsen vært lav og synkende blant unge i de fleste vestlige demokratier. I Norge har deltagelsesnivået blant førstegangsvelgere, altså de fra 18–21 år, vært stabilt lavt på rundt 55 prosent siden slutten av 1990-tallet. Dette er ca. 20 prosentpoeng mindre enn resten av befolkningen generelt.
Figurene under (klikk på/berør søylene for å se tallene) viser at unge jevnt over i mindre grad enn eldre bruker stemmeretten, både ved lokalvalg og ved stortingsvalg. Blant førstegangsvelgere var det en nedgang i prosentandelen som stemte ved stortingsvalg fra 72 prosent i 1981 til 57 prosent i 2009.
Ved valget i 2013 endte den generelle deltagelsen på 78 prosent, og i et notat presenterer Johannes Bergh tall som viser at valgdeltagelsen økte først og fremst blant yngre velgere (pdf). Fra 2009 til 2013 økte valgdeltagelsen med 1,9 prosentpoeng blant velgerne samlet (elektoratet), men blant førstegangsvelgere var det en markant økning på 10 prosentpoeng. Økningen var også stor, 7,7 prosentpoeng, blant andregangsvelgerne. Dette er aldersgruppen 22–25, som har hatt mulighet til å stemme ved et tidligere stortingsvalg.
Valgdeltagelsen er lavere for lokalvalg i hele befolkningen, og bare kun 33 prosent av førstegangs stemmeberettigede stemte i 1999 og 2007. Lokalvalget 2011 skilte seg derimot også ut ved at 46 prosent av 18–21 åringene puttet en stemmeseddel i valgurnen.
Med 58 prosent var deltagelsen høy også blant 16- og 17-åringene som var med på forsøksprosjektet med stemmerett i 2011 — høyere enn i samtlige aldersgrupper opp til 30 år. Guro Ødegård og Johannes Bergh skriver i en kronikk i Aftenposten 18. desember 2013 at det er de som var førstegangsvelgere, og de som var 16 og 17 år i 2011, som løftet statistikken ved valget i fjor.
Økt bevissthet om valgkanalen som uttrykksform
Forskning har pekt på at selv om unge de siste tiårene har brukt valgkanalen i mindre grad enn før, betyr ikke dette nødvendigvis at de ikke bryr seg om politikk. Unge finner andre måter å påvirke på, for eksempel demonstrasjoner, aksjoner og andre uttrykksformer.
Det har likevel vært en økt bekymring knyttet til tilbaketrekningen fra formell politikk, de konvensjonelle deltagelsesarenaene valg og partimedlemskap. I det representative demokrati er valg det grunnleggende, og den demokratiske deltagelsen i valg viktig for å legitimere systemet. En høy valgdeltagelse er ofte betegnet som et av kjennetegnene ved et robust demokrati.
Ødegård og Bergh argumenterer: «Ikke siden 1989 har så mange førstegangsvelgere oppsøkt valgurnene som ved årets stortingsvalg. Om oppturen varer, kan frykten for et fremtidig demokratiunderskudd avblåses». Videre skriver de at:
Den demokratiske læringskurven har trolig aldri vært brattere for noen ungdomsgenerasjoner etter krigen. I likhet med amerikanske og spanske unge etter henholdsvis terroren 9/11 (2001) og togbomben i Madrid (2004), er det hos unge vi ser en politisk mobilisering i lys av slike samfunnsgjennomgripende hendelser.
Rapporten «Ett år etter 22.juli» konkluderte med at i den grad det finnes en Generasjon Utøya, har den gitt utslag i en økt bevisstgjøring om verdien av å delta i politiske partier og ved valg. I artikkelen «Generasjon Utøya» diskuterer jeg dette nærmere, og argumenterer blant annet for at politikken på flere måter ble mer relevant for de unge ved at flere ungdomspolitikere ble profilert i media og at politikerne i større grad snakket med, ikke bare til de unge. Selv om de unge selv ikke kobler politikk sammen med terrorangrepene, ble politikken og andre ungdommers forhold til politikk mer tydelig.
Medienes rolle under valgkampen 2013
Mye oppmerksomhet har vært knyttet til den felles kampanjen de største mediene i Norge samlet seg om før valget 2013:
MIN STEMME 2013 er en kampanje fra de fleste av de store avisene i Norge. Vi skal stå sammen i forsøket på å lage en kampanje som styrker demokratiet gjennom å skape nye debatter, nye stemmer og nytt klima i dekningen av valget 2013. Vårt mål er å inspirere flere til å bruke stemmeretten.
Til stede på Instagram, Faceboook og med egen nettside hadde kampanjen som mål å få opp deltagelsen blant de unge. Arrangørene kunne feire suksessen når det viste seg at det faktisk hadde vært en formidabel økning i valgdeltagelsen blant de unge.
Ødegård og Bergh konkluderer på sin side at:
Vi kan ikke si hvor stor betydning mediekampanjene hadde, men det er liten tvil om at et samlet mediekorps har stor innflytelse på hva vi skal mene noe om. Da hjelper det også at budskapet treffer en allerede mobilisert målgruppe, mer mottagelig for politikk og demokrati enn tidligere unge velgere.
Det at kampanjen bevisst forsøkte å ta opp ungdomsaktuelle saker og «skrive om politikk på en annen måte – slik at de unge ble interessert», er viktig. Forskning har blant annet pekt på at nettopp å fokusere på aktuelle saker, kanskje spesielt lokale saker, kan hjelpe å gjøre politikk mer relevant for unge (Niemi og Junn 1998).
Delta i valg — men hvorfor?
Hovedutfordringen er å begrunne politisk deltagelse for ungdom på en slik måte at de ser det som meningsfullt, skriver Kjetil Børhaug i boken “Skolen i demokratiet — demokratiet i skolen” (Solhaug og Børhaug 2012). Dette er spørsmålet som må stilles: Hvorfor skal man egentlig ta seg bryet med å delta i valg?
Det er flere måter å grunngi valgdeltagelse som en aktivitet verdt å bruke tid på. I mange land har skolen fått i oppgave å utdanne demokratiske borgere. Men to viktige spørsmål, både hvorfor og hvordan dette skal skje, er i liten grad eksemplifisert i læreplanen. I min forskning på hva elever lærer om å stemme gjennom skolevalget, finner jeg at nettopp denne utfordringen, om hvorfor delta i valg, er vanskelig å svare på.
Funn fra feltarbeidet mitt ved skoler i 2011 og 2013 indikerer at skolevalget, blant annet representert gjennom ungdomspolitikerne i skoledebatten, fokuserer sterkt på det instrumentelle perspektivet. Til det er det knyttet en kostnads-nytte-tenkning. En stemmer for å fremme egne preferanser, og å påvirke resultatet er dermed en viktig motivasjonsfaktor for deltagelsen. Skolen kan slik tilby det Theo Koritzinsky (2006) kaller «demokratiske sandkasser”, der elevene kan lære demokratiske ferdigheter.
På et overordnet nivå vil begrunnelsen for å stemme være å skape oppslutning om demokratiet, og skolevalget blir en sandkasse der elevene kan prøve ut det å stemme. En av farene med sandkassen er imidlertid at det kan føre til avmakt blant elevene dersom de gis inntrykk av å ha reell beslutningsmyndighet, uten at dette er realiteten. For skolevalget teller jo faktisk ikke.
I tillegg er det verdt å diskutere hvorvidt en stemme egentlig kan påvirke utfallet. Aftenposten skriver 17. desember at «mange følte at deres stemme virkelig kom til å telle». Dette gjenspeiles også i mitt intervju med førstegangsvelgeren over. Det var viktig å vite (eventuelt tro på) at stemmen faktisk kunne påvirke utfallet. Dette omtales som «external political efficacy» på fagspråket, og måles ofte i analyser som «Ved å stemme ved valg kan du virkelig være med å påvirke resultatet».
Skolevalget må derfor enten integreres tett i resten av undervisningen slik at elevene skjønner at stemmene ikke teller, men at de kun skal øve seg på å stemme, å lære i praksis hvordan det gjøres. Eller man må øke fokuset på resultatet av disse valgene i undervisningen. I dag er det lite oppmerksomhet om hva resultatet faktisk blir.
Noen valgforskere, for eksempel Mark N. Franklin (2004), argumenterer for at deltagelse ved et valg øker sannsynligheten for videre deltagelse, og at jo tidligere du deltar, jo mer sannsynlig er det at du vil delta senere. I så tilfelle kan jo dette tyde på at valg vil fortsette å være en relevant deltagelseskanal for dagens generasjon av norske ungdommer fremover. Jeg tror imidlertid at det viktigste for å få både førstegangsvelgere og resten av elektoratet til valgurnen er å tørre å stille spørsmålet: Hvorfor skal vi egentlig ta oss bryet med å delta i valg?
Litteratur
Bergh, Johannes (2013): Valgdeltakelse i ulike aldersgrupper. Historisk utvikling og oppdaterte tall fra stortingsvalget 2013. Notat, Institutt for samfunnsforskning.
Franklin, Mark N. (2004): Voter Turnout and the Dynamics of Electoral Competition in Established Democracies Since 1945. Cambridge: Cambridge University Press.
Koritzinsky, Theo (2006): Samfunnskunnskap- fagdidaktisk innføring, Universitetsforlaget.
Niemi, Richard G., and Jane Junn (1998): Civic Education. What Makes Students Learn. New Haven and London: Yale University Press.
Solhaug, Trond og Børhaug, Kjetil (2012): Skolen i demokratiet — demokratiet i skolen. Universitetsforlaget.