Mediestøtte uten kvalitetskrav

Debatten om mediestøtte er for snever og skjer på pressens premisser. Mediene må utfordres på hvordan de kan levere den journalistikk og leve opp til den samfunnsrollen som subsidiene forutsetter.

Medie­støtte­ut­val­gets inn­stil­ling har spo­ret medie­bran­sjen til vold­som inn­sats for å få behol­de og helst utvi­de sine sub­si­di­er og støtte­ord­nin­ger. Iføl­ge utval­get bruk­te sta­ten i 2008 direk­te og indi­rek­te nær­me­re 7 mil­li­ar­der kro­ner for å styr­ke medie­ne. Av det­te kom 4,1 mil­li­ar­der NRK til gode, mens 2,5 mil­li­ar­der ble til­ført pres­sen, inklu­dert fag­pres­sen (se også Vox Pub­li­cas over­sikt).

Stri­den står nå først og fremst om å for­sva­re omfan­get av den­ne støt­ten, men debat­ten om medie­nes utvik­ling og rol­le bør fav­ne vide­re enn til kam­pen om og for­de­lin­gen av kro­ner. Hva med kva­li­te­ten på den jour­na­lis­tik­ken sam­fun­net får igjen for pen­ge­ne?

Medie­støtte­ut­val­get gjen­nom­går en rek­ke medie­po­li­tis­ke doku­men­ter siden det såkal­te Hel­le­rud-utval­get i 1967 la frem den førs­te inn­stil­ling om direk­te presse­støt­te over stats­bud­sjet­tet, og doku­men­te­rer bred poli­tisk enig­het om hoved­lin­je­ne i og begrun­nel­sen for medie­po­li­tik­ken. Stol­ten­berg-regje­rin­gen for­mu­ler­te den­ne slik i 2005:

Regje­rin­gen mener at presse­fri­het og godt fun­ge­ren­de medi­er er en avgjø­ren­de for­ut­set­ning for ytrings­fri­het, rett­sik­ker­het og et leven­de demo­kra­ti. Sta­tens opp­ga­ve er å leg­ge til ret­te for en vel­fun­ge­ren­de offent­lig dia­log.

Støtte­ord­nin­ge­ne til pres­sen er alt­så begrun­net med at pres­sen skal bidra til å styr­ke ytrings­fri­he­ten og de demo­kra­tis­ke idea­le­ne det nors­ke sam­fun­net byg­ger på. Man­ge kal­ler det­te pres­sens opp­drag fra sam­fun­net. Den­ne beteg­nel­sen fal­ler enkel­te redak­tø­rer tungt for brys­tet for­di de mener ingen skal kun­ne gi pres­sen noe opp­drag, uten­for pres­sen selv. Men etter­som begre­pet hyp­pig bru­kes av både sjef­re­dak­tø­rer og pres­sens egne orga­ni­sa­sjo­ner, og pres­sen i Vær Var­som-pla­ka­tens førs­te kapit­tel, Pres­sens sam­funns­rol­le, gir en beskri­vel­se av egen rol­le og egne opp­ga­ver som stem­mer godt over­ens med den poli­tis­ke begrun­nel­sen for presse­støt­ten, tror jeg ikke uenig­het om begre­pet «sam­funns­opp­drag» rom­mer noen reell uenig­het om hvor­dan pres­sen bør fun­ge­re i et åpent, demo­kra­tisk sam­funn.
Medie­støtte­ut­val­get slår vide­re fast (s. 25) at:

Fle­re av dagens medie­po­li­tis­ke mål uttryk­ker …et øns­ke om kva­li­tet og tro­ver­dig­het i medie­til­bu­det. Kva­li­tet og tro­ver­dig­het blir beskre­vet som for­ut­set­nin­ger for at medie­ne skal kun­ne opp­fyl­le sine sam­funns­opp­ga­ver og leg­ge til ret­te for ytrings­fri­het og demo­kra­ti.

Utval­get har imid­ler­tid ingen grun­dig drøf­ting av hvor­dan kva­li­tets­kra­vet skal bli noe mer enn et fromt øns­ke og går hel­ler ikke løs på spørs­må­let om hvor­dan pres­sen kan styr­ke sin tro­ver­dig­het.

Forutsetninger for tillit

Lese­re jeg i min tid som leser­om­bud i Ber­gens Tiden­de drøf­tet redak­sjo­nell kva­li­tet med, var sær­lig opp­tatt av to spørs­mål. For det førs­te hvor­dan medie­hu­set selv opp­fat­tet sitt sam­funns­opp­drag og hvil­ke ver­di­er det byg­get sitt arbeid på. For det and­re hvil­ke ver­di­er, prio­ri­te­rin­ger og fag­li­ge valg som lå til grunn for dek­nin­gen av kon­tro­ver­si­el­le enkelt­sa­ker eller sto­re tema. Å få svar på sli­ke spørs­mål var vik­tig for gra­den av til­lit de kun­ne ha til avi­sens frem­stil­ling av vir­ke­lig­he­ten. En slik hold­ning er nep­pe ene­stå­en­de for BTs lese­re.

Basert på BT-leser­nes man­ge spørs­mål om og kom­men­ta­rer til kva­li­tet i jour­na­lis­tik­ken, er det natur­lig å etter­ly­se red­ska­per som kan bru­kes for måling av jour­na­lis­tisk kva­li­tet. Red­ska­per som både for­hol­der seg til jour­na­lis­tik­kens sam­funns­opp­ga­ve og de reg­le­ne for god presse­skikk og solid hånd­verk som fin­nes bl.a. i Vær Var­som-pla­ka­ten. Fors­ker Ragn­hild Kr. Olsen har arbei­det med å utvik­le en verk­tøy­kas­se for måling av redak­sjo­nell kva­li­tet. Den tar blant annet for seg stoff­miks, kilde­bruk og pre­si­sjons­nivå, men pro­sjek­tet er så vidt jeg vet, ikke full­ført og verk­tøy­kas­sen er ikke i prak­tisk bruk. For­søk på å enga­sje­re redak­tø­rer og jour­na­lis­ter i mer pre­sis debatt om kri­te­ri­er for god jour­na­lis­tikk har også stran­det.

Angrep på kon­sern­kol­le­gers jour­na­lis­tikk er lite aktu­elt og nep­pe kar­rie­re­frem­men­de

Norsk Redak­tør­for­ening har rik­tig­nok len­ge vært opp­tatt av sam­men­hen­gen mel­lom åpen­het, jour­na­lis­tisk kva­li­tet og tro­ver­dig­het. I hand­lings­pro­gram­met for 2009–2011 kom­mer det­te til uttrykk i fle­re pro­gram­pos­ter. De har imid­ler­tid det til fel­les at de i liten grad er gjen­nom­ført. Redak­tør­for­enin­gen tar blant annet til orde for at «flest mulig redak­sjo­ner skal leve­re redak­sjo­nelt regn­skap eller sam­funns­regn­skap». VG-huset har de sis­te to åre­ne pre­sen­tert et redak­sjo­nelt regn­skap for sine lese­re. Lik­nen­de til­løp har det fra tid til annen også vært i and­re medi­er, men svært spredt og spo­ra­disk. Påfal­len­de få har fulgt opp sin egen for­ening på det­te punkt. For å moti­ve­re sine nølen­de med­lem­mer har Redak­tør­for­enin­gen til­budt dem hjelp og tips til sli­ke regn­skap, men kna­pt noen sjef­re­dak­tø­rer skal ha meldt sin inter­es­se.

Redak­tør­for­enin­gen har også pro­gram­fes­tet at de «vil utar­bei­de en «kvalitetsmanual»til bruk i alle redak­sjo­ner som øns­ker det.» Det er fore­lø­pig ikke gjort. For å bidra til bed­re dia­log mel­lom redak­tø­rer og pub­li­kum har for­enin­gen også ved­tatt å «etab­le­re en egen nett­side for medie­kri­tikk og -debatt». Fra for­enin­gen får jeg opp­lyst at den ambi­sjo­nen er skrin­lagt. Redak­tø­re­nes for­ening sli­ter tyde­lig­vis tungt med å omset­te sine ambi­sjo­ner om stør­re åpen­het og bed­re kva­li­tets­kon­troll til kon­kret hand­ling.

Norsk Presse­for­bund har også for­stått at medie­nes makt­po­si­sjon øker pres­set på bran­sjen for å sik­re kva­li­tet i jour­na­lis­tik­ken og åpen­het omkring redak­sjo­ne­nes ver­di­er og arbeids­måte. Blant annet der­for har Presse­for­bun­det put­tet inn en bestem­mel­se i Vær Var­som-pla­ka­ten om at «det er pres­sens plikt å set­te et kri­tisk søke­lys på hvor­dan medie­ne selv fyl­ler sin sam­funns­rol­le». Den­ne plik­ten tar pres­sen rela­tivt lett på. Rik­tig­nok har Dagens Nærings­liv sine Etter Børs-sider som dek­ker medie­bran­sjen, men avi­sen er mer opp­tatt av medie­nes bunn­lin­je enn av hvor­dan de skjøt­ter sin sam­funns­rol­le. Fra tid til annen bjef­fer også en redak­tør mot sine kol­le­ger, slik Tryg­ve Heg­nar gjor­de i Ame­lie-saken, men det er hel­ler sjel­den. Langt hyp­pi­ge­re jager de sto­re redak­sjo­ne­ne i flokk. Det­te møns­te­ret er ster­ke­re nå enn i parti­pres­sens tid. Ulikt poli­tisk stå­sted før­te den gang til langt mer dis­ku­sjon og strid medie­ne imel­lom.

Uklart verdigrunnlag

Årsa­ke­ne til at medie­hus stort sett stry­ker hver­and­re med håre­ne, er fle­re. Etter at parti­for­ank­rin­gen for­svant, har det skjedd en pro­fe­sjo­na­li­se­ring av bran­sjen. Det har vokst frem en fel­les opp­fat­ning av faget og jour­na­list­rol­len som, med små varia­sjo­ner, deles av alle sto­re redak­sjo­ner. Nyhe­ter og kom­men­ta­rer er ikke len­ger for­ank­ret i en åpen poli­tisk opp­fat­ning av ver­den, men i et verdi­grunn­lag som pro­fes­sor Mar­tin Eide har omtalt som en uklar blan­ding av kul­tur­ra­di­ka­lis­me og popu­lis­me. Fra å ha uli­ke og rela­tivt tyde­lig posi­sjo­ner, har de sto­re redak­sjo­ne­ne langt på vei utvik­let en fel­les platt­form som er lite defi­nert, men som har skapt stor enig­het om hva som er «god jour­na­lis­tikk». Den­ne opp­fat­nin­gen blir bekref­tet igjen og igjen gjen­nom det utall pri­ser medie­bran­sjen til­de­ler seg selv.

Under­sø­ken­de jour­na­lis­tikk om pres­sens arbeid i kon­kre­te saker, er sjel­den vare

I løpet av de sis­te 20–30 år har det også skjedd en sterk sen­tra­li­se­ring på eier­si­den. Nes­ten alle sto­re aviser i sør-Nor­ge er nå eid av Schib­sted. Dagens Nærings­liv og Dag­bla­det er unn­ta­ke­ne. Selv om hel­ler ikke Adresse­avi­sen er Schib­sted-eid, er det redak­sjo­nel­le sam­ar­bei­det med medie­hu­se­ne i Schib­sted-kon­ser­net, Media Nor­ge, omfat­ten­de og gans­ke avgjø­ren­de for Adres­sas pro­fil og utvik­ling. Schib­sted har omfat­ten­de og fel­les pro­gram­mer for sko­le­ring av lede­re i sine virk­som­he­ter. Ikke minst redak­tø­rer på alle nivå­er sam­ar­bei­der både om jour­na­lis­tikk og redak­sjo­nel­le stra­te­gi­er. Å gå offent­lig til angrep på kon­sern­kol­le­gers jour­na­lis­tikk er lite aktu­elt og nep­pe kar­rie­re­frem­men­de. De omfat­ten­de kon­sern­dan­nel­se­ne i medie­bran­sjen bidrar utvil­somt til enda mind­re inter­es­se for å føl­ge opp Vær Var­som-pla­ka­tens påbud om presse­kri­tikk.

Den nasjo­na­le aktør med best for­ut­set­nin­ger for å bedri­ve kri­tisk jour­na­lis­tikk på medi­er, er NRK. Som ikke-kom­mer­si­ell kanal med et klart for­mu­lert sam­funns­opp­drag, bur­de det være en gans­ke nær­lig­gen­de opp­ga­ve å gå kri­tisk til verks over­for makt­ha­ve­re som er fri­tatt for de til­syn og kon­troll­in­stan­ser som and­re med makt er omgitt av. Fra tid til annen arran­ge­res rik­tig­nok TV- og radiode­bat­ter om pres­sens rol­le, men grun­dig under­sø­ken­de jour­na­lis­tikk om pres­sens arbeid i kon­kre­te saker, er sjel­den vare. Som tro­fast lisens­be­ta­ler fore­slo jeg i sin tid for Kring­kas­tings­rå­det at de bur­de ta et slikt for­slag opp med NRK-ledel­sen. Hen­ven­del­sen ble ald­ri besvart.

Noen vil kan­skje peke på at Pres­sens Fag­li­ge Utvalg iva­re­tar kva­li­tet i jour­na­lis­tik­ken. Det er en mis­for­stå­el­se. PFU beskjef­ti­ger seg ikke med kva­li­tet. Utval­get behand­ler bare saker som er kla­get inn for brudd på presse­etis­ke reg­ler. Det bedri­ver ikke kva­li­tets­kon­troll. Jour­na­lis­tikk kan være svært dår­lig og man­gel­full uten å bry­te med noe punkt i Vær Var­som-pla­ka­ten. Det er også eksemp­ler på at grun­dig og god jour­na­lis­tikk er blitt felt i PFU på grunn av en peri­fer og ube­ty­de­lig man­gel. De sto­re presse­etis­ke debat­te­ne kom­mer gjer­ne i saker der man­ge medi­er sam­men jak­ter på en per­son. Sli­ke «medie­drev» blir ikke behand­let av PFU. Utval­get for­hol­der seg stort sett til enkelt­sa­ker.

Dess­uten er det selv­sagt adskil­li­ge presse­etis­ke over­tramp som ald­ri hav­ner i PFU. Man­ge som har vært utsatt for bru­tal jour­na­lis­tikk, øns­ker å leg­ge saken bak seg og orker ikke noe etter­spill, med usik­kert utfall, i pres­sens eget klage­or­gan. Eller de ser ingen hen­sikt i en fel­len­de utta­lel­se fra PFU etter­som ska­den har skjedd og noen sær­li­ge kon­se­kven­ser for syn­de­ren har det jo ikke å bli «dømt» for brudd på de presse­etis­ke reg­le­ne. Enkel­te redak­tø­rer set­ter også mye inn på å kom­me til min­ne­li­ge ord­nin­ger med kla­ger­ne for å hol­de saken unna PFU.

Kan ikke levere

De av pres­sens orga­ni­sa­sjo­ner som er mest opp­tatt av jour­na­lis­tik­kens kva­li­tet og tro­ver­dig­het har alt­så ingen sys­te­ma­tikk for kart­leg­ging og opp­føl­ging av jour­na­lis­tisk kva­li­tet. De har hel­ler ikke tatt noe ini­tia­tiv for å ska­pe en are­na for bred, all­si­dig og nasjo­nal debatt om medie­nes sam­funns­rol­le og kva­li­tet. Redak­tør­for­enin­gen har, som nevnt, skrin­lagt pla­ner om å etab­le­re et debatt­fo­rum. Norsk Presse­for­bund fikk i 2008 en opp­ford­ring fra Per­son­vern­kom­mi­sjo­nen om å byg­ge opp et nett­sted for seriøs medie­de­batt, åpent for alle. Kom­mi­sjo­nen men­te et slikt til­tak vil­le bidra til å styr­ke den presse­etis­ke bevisst­he­ten og der­med også per­son­ver­net. Presse­for­bun­det har ikke fulgt opp­ford­rin­gen.

Svært mye rele­vant medie­kri­tikk blir ald­ri besvart fra dem den gjel­der

Fra tid til annen tar pres­sens orga­ni­sa­sjo­ner ini­tia­tiv for å få dek­nin­gen av sto­re medie­sa­ker vur­dert av uav­hen­gi­ge fag­folk. Etter hvert fore­lig­ger det man­ge sli­ke, og kon­klu­sjo­ne­ne fra rap­port til rap­port, fra Ter­je Rød-Lar­sen-saken i 1996 via Tore Tøn­ne-saken i 2003 til Gerd Liv Val­la i 2007 har fle­re fel­les­trekk. Det vik­tigs­te er kan­skje kilde­valg og prio­ri­te­ring. Medie­ne har en tyde­lig tendens til å slå opp kil­der som støt­ter medi­ets egen vin­kel i sake­ne, mens kil­der med et annet syn er fær­re og langt mind­re syn­li­ge. Fag­fol­ke­ne som vur­der­te Tøn­ne-jour­na­lis­tik­ken, fore­slo at når den­ne type medie­kjør opp­sto, bur­de alle redak­sjo­ner opp­nev­ne en intern «dje­ve­lens advo­kat» som skul­le utford­re jour­na­lis­te­ne på kilde­bruk, vink­ling, dimen­sjo­ne­ring av sake­ne osv.

Medie­kjø­ret i man­ge saker siden 2003 tyder ikke på at det­te for­sla­get er fulgt opp. En kan i det hele spør­re seg om alle utred­nin­ge­ne presse­or­ga­ni­sa­sjo­ne­ne har ini­tiert har hatt noen som helst virk­ning på jour­na­lis­tisk prak­sis. Et annet eksem­pel bidrar til å bekref­te inn­tryk­ket av at dis­se pris­ver­di­ge ini­tia­ti­ve­ne ender opp som slag i løse luf­ten. I etter­kant av Håvard Mel­næs sin bok om Se og Hør arran­ger­te presse­or­ga­ni­sa­sjo­ne­ne en høring om beta­lings­jour­na­lis­tikk. I etter­tid fikk Vær Var­som-pla­ka­ten det­te til­leg­get:

Pres­sen skal som hoved­re­gel ikke beta­le kil­der og inter­vju­ob­jek­ter for infor­ma­sjon. Vis mode­ra­sjon ved hono­re­ring for nyhets­tips. Det er ufor­en­lig med god presse­skikk å ha beta­lings­ord­nin­ger som er egnet til å fris­te men­nes­ker til ube­ret­ti­get å trå innen­for and­res pri­vat­sfæ­re eller gi fra seg per­son­sen­si­tiv infor­ma­sjon.

På tross av den­ne bestem­mel­sen til­byr medie­ne fort­satt soli­de sum­mer for nyhets­tips. VG rekla­me­rer med 25000 for gode tips. Medi­er bør i hvert fall opp­ly­se om hvor mye pen­ger de bru­ker på tip­se­re, slik VG gjør i sitt års­regn­skap (avi­sen betal­te ut 755900 kro­ner til tip­se­re i 2010). For­hå­pent­lig vil fle­re medi­er føl­ge eksemp­let, gjer­ne også med mer utfyl­len­de infor­ma­sjon (*Artik­ke­len er opp­da­tert, se nederst. Red.). For øvrig, hvil­ke kon­se­kven­ser har den nye bestem­mel­sen i VVP fått for lom­me­bo­k­jour­na­lis­tik­ken i Se og Hør? Jeg tror dess­ver­re ikke de er så sto­re.

Forsømt mulighet

I 1974 opp­ret­tet pres­sens orga­ni­sa­sjo­ner Insti­tutt for Jour­na­lis­tikk i Fred­rik­stad. Insti­tut­tet dri­ver kurs­virk­som­het og anvendt forsk­ning. Drif­ten finan­sie­res for en stor del av sta­ten. For norsk pres­se repre­sen­te­rer insti­tut­tet en vik­tig res­surs, men den bur­de kan­skje vært brukt anner­le­des? Ved hen­ven­del­se til insti­tut­tet får jeg opp­lyst at redak­sjo­ner hen­ven­der seg svært sjel­den for å få den fag­li­ge kva­li­te­ten i egen jour­na­lis­tikk vur­dert av eks­tern eks­per­ti­se. Jeg vet ikke hvil­ke ini­tia­tiv insti­tut­tet har tatt for å spil­le en mer aktiv rol­le som fag­lig kor­rek­tiv, men ved sin blot­te eksis­tens til­byr insti­tut­tet bran­sjen en mulig­het til å føl­ge opp sam­fun­nets kva­li­tets­krav og der­med byg­ge tro­ver­dig­het. Det er under­lig at den­ne mulig­he­ten langt på vei synes for­sømt. Med tan­ke på frem­ti­di­ge bevilg­nin­ger må det være vik­tig både for insti­tutt og bran­sje å doku­men­te­re at insti­tut­tet bidrar på en vik­tig måte for at redak­sjo­ne­ne skal opp­fyl­le de krav som sam­fun­net knyt­ter til pri­vi­le­gi­ene og den øko­no­mis­ke støt­ten.

De som vil mani­pu­le­re pres­sen, har alle­re­de full til­gang til redak­sjo­ne­ne

I den­ne sam­men­hen­gen er det natur­lig å spør­re hvor­dan sam­spil­let er mel­lom pres­sen og den flo­ra av forsk­nings­in­sti­tu­sjo­ner som beskjef­ti­ger seg med medi­er og medie­forsk­ning. Ber­gens Tiden­de bestil­te i sin tid en vur­de­ring av avi­sens bybane­dek­ning fra Insti­tutt for infor­ma­sjons- og medie­vi­ten­skap ved Uni­ver­si­te­tet i Ber­gen. Insti­tut­tet lever­te en kvan­ti­ta­tiv ana­ly­se og en mas­ter­opp­ga­ve (pdf) basert på inter­vju­er med de vik­tigs­te aktø­re­ne både i og uten­for redak­sjo­nen. Opp­ga­ven kon­klu­der­te med at BT i sin nyhets­dek­ning had­de vært pre­get av et ensi­dig posi­tivt syn på pla­ne­ne om bybane og der­med had­de for­sømt sin rol­le som kri­tisk kor­rek­tiv. Kri­tik­ken ble selv­sagt offent­lig­gjort og rap­por­ten bidro til en nyt­tig intern debatt.

Jeg vet ikke hvor van­lig det er at redak­sjo­ner bestil­ler den­ne type vur­de­rin­ger, men har en sterk mis­tan­ke om at det er sjel­den. Av og til tar fag­in­sti­tut­ter selv ini­tia­tiv til å gå medi­er etter i søm­me­ne, men sli­ke forsk­nings­pro­sjek­ter blir gjer­ne sto­re og kon­klu­de­rer len­ge etter at den aktu­el­le saken er ute av nyhets­bil­det. Pro­sjek­tet som skal stu­de­re Ame­lie-saken skal for eksem­pel gå over tre år.

Jeg er også klar over den rela­tivt sto­re pro­duk­sjo­nen av bøker om medi­er og jour­na­lis­tikk som fors­ke­re står bak, men jeg er usik­ker på hvor mye sli­ke bøker blir lest i lan­dets redak­sjo­ner og enda mer usik­ker på om de har noen inn­fly­tel­se på redak­sjo­ne­nes opp­fat­ning av egen rol­le og inn­sats. Selv­sagt er den gene­rel­le medie­forsk­nin­gen vik­tig og Medie­støtte­ut­val­get går da også inn for å øke bevilg­nin­ge­ne til den­ne. Hoved­be­grun­nel­sen er beho­vet for å heve kva­li­te­ten på jour­na­lis­tik­ken. Når det er målet, bør en kan­skje gå kri­tisk gjen­nom hvor­dan forsk­nings­mid­le­ne for­de­les og gjø­re mer for å frem­me et tet­te­re sam­spill mel­lom fors­ke­re og redak­sjo­ner. Jeg er ikke i tvil om at både aka­de­mi­ker og prak­ti­ker kan lære mye av et nær­me­re sam­ar­beid for­ut­satt at de evner å møte hver­and­re med et åpent sinn. På det­te fel­tet er det behov for nytenk­ning og den bør begyn­ne nå, knyt­tet til debat­ten om pres­sens sam­funns­rol­le og bran­sjens øns­ke om fort­sat­te sub­si­di­er.

Defensive sjefredaktører

Da jeg var jour­na­list, så jeg på kri­ti­ke­re av BT med dyp skep­sis. Jeg opp­fat­tet dem ofte som mot­stan­de­re av ytrings­fri­he­ten og til­la dem uli­ke lum­re moti­ver for sin kri­tikk. Jeg opp­fat­tet meg selv som ube­stridt kyn­dig i alle redak­sjo­nel­le spørs­mål og som en hvit rid­der i det frie ords tje­nes­te. Eks­ter­ne kri­ti­ke­re var det vans­ke­lig å ta alvor­lig fra den høye hes­ten jeg satt på. Mitt syn på leser­re­ak­sjo­ner skil­te seg ikke stort fra det mine kol­le­ger had­de, tror jeg.

Pres­sen må stå ansvar­lig over­for dem den skal tje­ne, bru­ker­ne

Seks år som leser­om­bud har imid­ler­tid lært meg hvor mye kom­pe­tan­se, også om jour­na­lis­tikk og dens virk­nin­ger, lese­re besit­ter. For å for­stå sin egen sam­funns­rol­le og utvik­le jour­na­lis­tik­ken slik at den opp­fyl­ler de krav opp­lys­te lese­re stil­ler, er det helt nød­ven­dig at den enkel­te redak­sjon, stor eller liten, invi­te­rer til kri­tikk fra, og går i dia­log med, sine bru­ke­re. Medie­ne vil, med ret­te, sva­re at de får mye kri­tikk. Spørs­må­let er imid­ler­tid hvor­dan de for­hol­der seg til den. Jeg ser man­ge tegn på at min gam­le, og akk så umod­ne, hold­ning til kri­tikk fra uten­ver­de­nen, fort­satt lever.

Svært mye rele­vant medie­kri­tikk blir ald­ri besvart fra dem den gjel­der

eller den blir avvist. I fest­lig lag sier gjer­ne redak­tø­rer at leserne/seerne er deres opp­drags­gi­ve­re, men få av dem synes å god­ta sine opp­drags­gi­ve­re som ver­di­ful­le sam­tale­part­ne­re når jour­na­lis­tik­ken selv står på dags­or­de­nen.

Medie­bran­sjen avvi­ser kate­go­risk tan­ken om et stat­lig ombud med rett til å ref­se pres­sen. Sam­ti­dig har ikke pres­sens orga­ni­sa­sjo­ner noen påfal­len­de evne til å ska­pe den åpen­het i medie­ne og den kva­li­fi­ser­te debat­ten om deres sam­funns­rol­le som pub­li­kum og myn­dig­he­ter etter­ly­ser. En av årsa­ke­ne er selv­sagt prin­sip­pet om den enkel­te sjef­re­dak­tørs abso­lut­te makt­po­si­sjon i egen redak­sjon. Redak­tør­pla­ka­ten defi­ne­rer sjef­re­dak­tø­rens ret­tig­he­ter og ansvar. Det er, ikke minst i den sam­men­hen­gen jeg her har drøf­tet, vik­tig at sjef­re­dak­tø­re­ne for­står hvor stort det ansva­ret er. Pres­sens tro­ver­dig­het, og der­med evne til å opp­fyl­le sam­funns­opp­dra­get sitt, avhen­ger først og fremst av sjef­re­dak­tø­re­nes for­stå­el­se av pres­sens og egen rol­le. Det er de som kan ska­pe det for­hol­det mel­lom medi­er og pub­li­kum som byg­ger til­lit og tro­ver­dig­het.

Nå vil man­ge min­ne om at medie­ne har vært gjen­nom en revo­lu­sjon siden jeg satt på min høye hest. Redak­sjo­ne­ne har et helt annet for­hold til lese­re i dag. De opp­ford­res sta­dig til å bidra med tips og annen infor­ma­sjon i kon­kre­te saker. Nett­ut­ga­ve­ne og de sosia­le medie­ne åpner sto­re mulig­he­ter for sam­spill mel­lom jour­na­lis­ter og pub­li­kum. Mulig­he­ter jour­na­lis­te­ne bru­ker når de har nyt­te av det. Redak­sjo­ne­ne er slett ikke like krea­ti­ve og ini­tia­tiv­rike for å bru­ke inter­net­tet til å ska­pe åpen­het omkring eget arbeid og invi­te­re til dis­ku­sjon om jour­na­lis­tik­kens man­ge dilem­ma­er. På uli­ke nett­ste­der fore­går det rik­tig­nok til tider vold­som­me debat­ter om medi­er og jour­na­lis­tikk, men de er util­gjen­ge­li­ge eller lite over­sikt­li­ge for et bre­de­re pub­li­kum. Og selv om nett­ut­ga­ver invi­te­rer lese­re til å kom­men­te­re artik­ler, varie­rer det mye i hvor stor grad jour­na­lis­te­ne, for ikke å snak­ke om redak­tø­re­ne, bryr seg om leser­nes reak­sjo­ner. Sjef­re­dak­tør Alan Rus­brid­ger i The Guar­di­an sier at kri­tik­ken av jour­na­lis­tik­ken han har ansvar for, først og fremst bør skje der den­ne jour­na­lis­tik­ken pub­li­se­res og ikke alle and­re ste­der. Der­for har også medie­hu­set hans et leser­om­bud som bidrar til at så skjer.

Viktige allierte

Per Edgar Kokk­vold, gene­ral­sek­re­tær i Norsk Presse­for­bund, har utropt medie­nes bru­ke­re til deres vik­tigs­te vok­te­re. Der­som de skal fyl­le den rol­len, må medie­ne selv gi dem red­ska­pe­ne og inn­sik­ten de tren­ger. Den frans­ke pro­fes­so­ren Jean-Clau­de Ber­trand, som døde i 2007, arbei­det mye for å fin­ne meto­der som ska­per en mer åpen, ansvar­lig og demo­kra­tisk pres­se. Det men­te han var nød­ven­dig for å øke pres­sens tro­ver­dig­het og støt­te blant pub­li­kum og der­med unn­gå stat­li­ge til­syns­ord­nin­ger. Han uttal­te blant annet:

Jour­na­lis­ter tren­ger støt­te fra pub­li­kum slik alle insti­tu­sjo­ner gjør i et demo­kra­ti. Slik støt­te er helt nød­ven­dig for å for­sva­re presse­fri­he­ten. Jour­na­lis­te­ne er alt­for få til ale­ne å mot­stå poli­tisk og, i dis­se tider, sær­lig øko­no­misk press. Bare pub­li­kum har styr­ke til å beskyt­te dem.

Ber­trand ser på pub­li­kum som alli­er­te av den ansvar­li­ge, etter­ret­te­li­ge og opp­ly­sen­de jour­na­lis­tik­ken, en opp­fat­ning jeg deler fullt ut. Å åpne seg for sine bru­ke­re set­ter ikke redak­sjo­ne­nes uav­hen­gig­het i fare. Tvert imot. De som vil mani­pu­le­re pres­sen, påvir­ke den i ret­nin­ger som tje­ner deres åpne eller skjul­te agen­da, har alle­re­de full til­gang til redak­sjo­ne­ne. De slip­per til for­di de har en vare som jour­na­lis­ten er inter­es­sert i, nem­lig nyhe­ter. De påvir­ker medie­ne i det skjul­te. Ber­trand har sam­let 110 uli­ke for­slag til hvor­dan pres­sen kan utvik­le kon­takt med det sto­re fler­tal­let som ikke nyter godt av eli­tens pri­vi­le­gi­er, men ber om tro­ver­dig og rele­vant jour­na­lis­tikk. Han har utvik­let et sys­tem han kal­ler «Media Accoun­ta­bi­li­ty Sys­tem» (M*A*S). Tan­ken er at pres­sen må stå ansvar­lig over­for dem den skal tje­ne, bru­ker­ne. Når den viser opp­rik­tig vil­je til det, vil den få støt­ten den tren­ger for å fyl­le sin rol­le, mener Ber­trand.

Mye tyder på at nors­ke sjef­re­dak­tø­rer har vans­ker med å slut­te seg til sli­ke tan­ker. Når for­sla­get om et redak­sjo­nelt regn­skap er frem­med for de fles­te, og ingen ser seg tjent med noe leser­om­bud, er det sym­pto­mer på at sjef­re­dak­tø­re­ne nøler med å føl­ge opp­ford­rin­gen fra sine egne orga­ni­sa­sjo­ner om å invi­te­re lese­re og seere inn i kri­tisk dia­log om eget vir­ke. I en tid da medi­er og seriøs jour­na­lis­tikk er under vold­somt press, bur­de sjef­re­dak­tø­re­ne se beho­vet for å byg­ge alli­an­ser. Den aller vik­tigs­te må jo være alli­an­sen med egne lese­re og seere.

Ytrings­fri­hets­kom­mi­sjo­nen er i sin rap­port opp­tatt av sann­hets­sø­kin­gen og demo­kra­ti­ets utvik­ling. Sann­hets­prin­sip­pet byg­ger på at bed­re inn­sikt nås gjen­nom menings­ut­veks­ling. Den­ne gene­rel­le erkjen­nel­se gjel­der så avgjort også jour­na­lis­tik­ken og pres­sen. En åpen sam­ta­le mel­lom redak­tø­rer, jour­na­lis­ter og pub­li­kum vil bed­re inn­sik­ten hos beg­ge par­ter. Demo­krati­prin­sip­pet byg­ger på at et fun­ge­ren­de demo­kra­ti for­ut­set­ter åpen­het og kri­tikk. Det­te må i høy grad også omfat­te pres­sen som sen­tral makt­ha­ver. Åpen­het som gjør bed­re til­bake­mel­din­ger mulig fra lese­re og seere, er en nød­ven­dig kon­se­kvens av den mak­ten medie­ne nå har.

Når fel­les­ska­pet støt­ter bran­sjen med 6–7 mil­li­ar­der årlig, må det være en vik­tig del av debat­ten om frem­ti­dig sub­si­die­ring hvor­dan pres­sen skal leve opp til de krav om sam­funns­rol­le og kva­li­tet som føl­ger med pen­ge­ne.

*Kor­rek­sjon
Fra redak­sjo­nen: Artik­ke­lens avsnitt om tips­ho­no­ra­rer er opp­da­tert 22. mars etter at artik­kel­for­fat­ter ble kjent med at VG pub­li­se­rer nøk­kel­tall om sin «tip­søko­no­mi» i det redak­sjo­nel­le års­regn­ska­pet.

TEMA

J

ournali
stikk

124 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

19 KOMMENTARER

  1. […] har han skre­vet en omfat­ten­de ana­ly­se av pres­sen sett i for­hold til medie­støt­te, og den vil jeg anbe­fa­le på det ster­kes­te til alle med inter­es­se for […]

  2. Arne Jensen says:

    Redak­tør­for­enin­gen prio­ri­te­rer kva­li­tet

    Tid­li­ge­re leser­om­bud i Ber­gens Tiden­de, Ter­je Angelshaug, avfy­rer en dura­be­lig bred­side mot sto­re deler av nors­ke medi­er i en svært omfat­ten­de ”ana­ly­se” på Vox Pub­li­ca, for­di han mener det ikke er til­strek­ke­lig fokus på kva­li­tet i nors­ke medi­er. Norsk Redak­tør­for­ening, NRK, Insti­tutt for Jour­na­lis­tikk og Norsk Presse­for­bund er blant dem som får så hat­ten pas­ser.

    Et par ting bør anfø­res. Norsk Redak­tør­for­ening har i man­ge år hatt et nes­ten kon­ti­nu­er­lig fokus på jour­na­lis­tisk og redak­sjo­nell kva­li­tet. I år som i fjor gjen­nom­fø­rer vi – i sam­ar­beid med Norsk Jour­na­list­lag – en kva­li­tets­un­der­sø­kel­se blant jour­na­lis­ter og redak­tø­rer. Det er rik­tig­nok en ”sub­jek­tiv” under­sø­kel­se, men den gir infor­ma­sjon om hvor­dan jour­na­lis­ter og redak­tø­rer selv opp­le­ver arbei­det med vik­ti­ge deler av den jour­na­lis­tis­ke arbeids­pro­ses­sen og for­hol­det mel­lom doku­men­ta­sjon og eva­lu­e­ring av det jour­na­lis­tis­ke arbei­det. For NR har det vært et mål at det­te også skal bun­ne ut i en prak­ti­ka­bel ”kva­li­tets­ma­nu­al”, til bruk i uli­ke typer redak­sjo­ner. Det sis­te har vært kre­ven­de, og vi er, som Angelshaug påpe­ker, ikke i mål. Kva­li­tet er tema på hvert enes­te av våre vår- og høst­mø­ter. Men i ste­det for å bare å dri­ve selv­pis­king, slik at Angelshaug invi­te­rer til, har vi for­søkt å løf­te frem de gode eksemp­le­ne, slik at våre med­lem­mer kan lære av og bli inspi­rert av de som får det til. Det er et sunt peda­go­gisk prin­sipp.

    I fjor ga vi ut hånd­bo­ken ”Slik blir du en bed­re redak­tør”, et omfat­ten­de men prak­tisk inn­ret­tet verk­tøy for å heve kva­li­te­ten på redak­tør­gjer­nin­gen, inklu­dert det jour­na­lis­tis­ke. Hvert år dis­tri­bu­erer vi juri­dis­ke og etis­ke års­rap­por­ter til våre med­lem­mer, hvor vi går gjen­nom de utford­rin­ge­ne vi står over­for på områ­det. I år og i fjor har vi etab­lert kurs­se­ri­en NR Kom­pe­tan­se, som i aller høy­es­te grad hand­ler om å heve kom­pe­tan­sen og der­med for­ut­set­nin­gen for jour­na­lis­tisk kva­li­tet hos våre med­lem­mer. Hver uke utgir vi Nyhets­brev med noe av det sam­me for­må­let, blant annet å gi tips om vik­ti­ge nyhe­ter innen etikk og juss, kurs, kon­fe­ran­ser og and­re arran­ge­men­ter hvor også jour­na­lis­tisk kva­li­tet står på dags­or­den. Ja, det er rik­tig at vi har skrin­lagt pla­ne­ne om å etab­le­re et eget nett­sted for medie­de­batt. Medie­de­bat­ten fore­går alle­re­de så man­ge ste­der og med så man­ge aktø­rer, at det er vans­ke­lig å se for seg å skul­le ”sam­le” det­te under NR-para­ply­en, sær­lig når NRs sek­re­ta­riat rår over 2,5 stil­lin­ger. Målet ble alt­så for ambi­siøst, og dess­uten uklart, sett i lys av at det alle­re­de fore­går svært mye medie­de­batt. Vi har i ste­det valgt å sat­se på å gjø­re våre nett­si­der til et fak­ta-fin­ne-sted som ytter­li­ge­re skal styr­ke redak­tø­re­nes mulig­he­ter for bed­re kva­li­tet. Arbei­det med det­te star­ter i dis­se dager.

    Så jo da, Norsk Redak­tør­for­ening arbei­der kon­ti­nu­er­lig med å doku­men­te­re, løf­te frem og foku­se­re på jour­na­lis­tisk kva­li­tet, selv om vi har vært så dris­ti­ge å ved­ta en hand­lings­plan som på et par punk­ter vis­te seg å være enten litt for ambi­siøs eller kan­skje til og med ikke var så lur. Bed­re det, enn ikke å ha ambi­sjo­ner.

    Arne Jen­sen
    ass. gene­ral­sek­re­tær
    Norsk Redak­tør­for­ening

    • Terje Angelshaug says:

      Som tid­li­ge­re med­lem av Norsk Redak­tør­for­ening i man­ge år, er jeg klar over at for­enin­gen, og sær­lig dens to hel­tids­an­sat­te, er svært opp­tatt av redak­sjo­nell kva­li­tet. Mitt poeng var bare å påpe­ke at pro­gram­pos­ter som jeg mener er vik­ti­ge for å rea­li­se­re ambi­sjo­nen om bed­re kva­li­tets­må­ling og mer frukt­bar offent­lig debatt, ikke er rea­li­sert. Jeg er usik­ker på hvor aktivt for­enin­gens med­lem­mer for­hol­der seg til det pro­gram­met de selv har ved­tatt. For­enin­gen er jo den hel­di­ge stil­ling at den ikke utset­tes på kri­tisk journalistikk.Jeg synes imid­ler­tid ikke for­enin­gen skal skrin­leg­ge ambi­siø­se mål, men hel­ler sat­se ster­ke­re på å rea­li­se­re dem. Hva med et sam­ar­beid med Norsk Presse­for­bund og Norsk Jour­na­list­lag?
      Jeg tror et mer syn­lig kva­li­tets­ar­beid i norsk pres­se er nød­ven­dig for å fore­byg­ge ster­ke­re krav om en eller annen form for offent­lig til­syn og for å mot­vir­ke eiere som bare synes å ten­ke på egen for­tje­nes­te.
      Der­som vi skal hind­re en rase­ring av den seriø­se jour­na­lis­tik­ken, må de som slåss for den stå opp mot ensi­di­ge krav om avkast­ning fra såkalt pro­fe­sjo­nel­le eiere. I den grad noen skal føle seg truf­fet av min artik­kel, håper jeg det er sjef­re­dak­tø­rer som ikke har vært impo­ne­ren­de syn­li­ge i debat­ten om jour­na­lis­tisk kva­li­tet ver­sus direk­tør­bo­nu­ser og drifts­mar­gi­ner.

  3. Til ori­en­te­ring er hoved­punk­ter fra Angelshaugs artik­kel refe­rert på Journalisten.no. Der er det også kom­met noen kom­men­ta­rer som kan være inter­es­san­te for lese­re av artik­ke­len.

  4. Jeg vil gjer­ne tak­ke Arne Jen­sen for at han så etter­tryk­ke­lig under­stre­ker beret­tig­he­ten og rik­tig­he­ten av Ter­je Angelshaugs artik­kel — blott ved å beteg­ne sam­me artik­kel som «ana­ly­se». Eller «såkal­te ana­ly­se», om en hører godt etter. Jeg regist­re­rer at Arne Jen­sen der­med snub­ler ned i nær­mes­te skyt­ter­grav. Der møter han nok man­ge kjen­te fra for­enin­gen han er ass. gene­ral­sek­re­tær for.

  5. Arne Jensen says:

    He-he, jeg for­søk­te blott å sup­ple­re med noen fak­tis­ke opp­lys­nin­ger om hva Norsk Redak­tør­for­ening gjør og ikke bare hva vi ikke har fått gjen­nom­ført i en rela­tivt omfat­ten­de hand­lings­plan. Jeg bekla­ger at nyan­se­ren­de fakta­opp­lys­nin­ger til­syne­la­ten­de vir­ker for­styr­ren­de på Kje­til John­sens noe for­enk­le­de ver­dens­bil­de. At Ter­je Angelshaug har ster­ke menin­ger om kva­li­te­ten på norsk pres­se er for øvrig all­de­les utmer­ket. At det rubri­se­re under «ana­ly­se» er jeg fort­satt litt tvi­len­de til.

  6. Ragnhild Kr. Olsen says:

    Takk til Ter­je Angelshaug for at han ret­ter søke­ly­set mot kva­li­tets­sik­ring i norsk pres­se og fyrer opp til debatt. Det er på høy tid – sær­lig i lys av de end­rin­ge­ne medie­bran­sjen er midt oppe i med sta­dig inn­skjer­pe­de krav til inn­spa­ring og resul­tat­for­bed­ring. Men pre­si­sjon er også et kva­li­tets­krav og Angelshaugs artik­kel svik­ter noe på det områ­det. VG påpek­te feil ved­rø­ren­de sin tips­po­li­tikk, NR har pre­sen­tert sine ini­tia­tiv til kva­li­tets­sik­ring. Og for mitt eget ved­kom­men­de er jeg mildt und­ren­de over påstan­den om at IJs kva­li­tets­må­lings­pro­sjekt, som jeg var pro­sjekt­le­der for, ikke ble full­ført. Det ble det. Og doku­men­tert både vidt og bredt. Det lig­ger både søk­bart og ned­last­bart på IJs hjem­me­si­der. Til om med i en engel­skpråk­lig ver­sjon for dem som måt­te ha sli­ke til­bøye­lig­he­ter. Der kom­mer det også frem at det er utar­bei­det en egen manu­al for kva­li­tets­må­ling som del av pro­sjek­tet – i tråd med det NR har pro­gram­fes­tet.

    Men la nå det være som det er. Manua­len for måling av redak­sjo­nell kva­li­tet som sprang ut av IJs kva­li­tets­må­lings­pro­sjekt er moden for revi­sjon – igjen for­di medie­ver­den har end­ret seg mye siden pro­sjek­tet ble avslut­tet i 2006. Revi­sjons­ar­bei­det er da også i full gang. Jeg har sam­men med davæ­ren­de insti­tutt­le­der og ini­tia­tiv­ta­ker til kva­li­tets­må­lings­pro­sjek­tet, Tri­ne Øst­lyn­gen, inn­le­det et pilot­ar­beid som kom­bi­ne­rer erfa­rin­ger både fra kva­li­tets­må­lings­pro­sjek­tet og fra Edda Medias kart­leg­gings­pro­sjekt om den vik­ti­ge jour­na­lis­tik­ken, som hun del­tok i. Her ser vi også på mulig­he­te­ne for å trek­ke inn nye digi­ta­le ana­lyse­verk­tøy. For det er et fak­tum at kva­li­tets­sik­ring kan bli et res­surs­kre­ven­de pro­sjekt der­som man skal gjø­re det omfat­ten­de og helt manu­elt. Anders Bren­nas Grave­ma­ski­nen er et inter­es­sant bidrag her, (ref. tid­li­ge­re kom­men­tar fra Anders).

    Pro­sjek­tet skal bli del av en bok i løpet av året – en bok om prak­tisk kva­li­tets­ar­beid i redak­sjo­nen. Ter­je Angel­haugs inn­legg tyder på at det er behov for det. Sam­ti­dig er det grunn til å under­stre­ke at det fore­går inter­es­san­te arbei­der med kva­li­tets­sik­ring i nors­ke medi­er alle­re­de. Kan­skje fle­re enn det Angel­haugs artik­kel gir inn­trykk av. Edda-pro­sjek­tet er ett. Koni­nu­er­lig-for­bed­rings­pro­sjek­tet til Schibsted/MediaNorge et annet. Det dis­kva­li­fi­se­rer ikke Angel­haugs utspill. Det kun­ne med for­del ha vært mer kva­li­tets­fo­kus og medie­de­batt. Men i ste­det for å angri­pe dem som bur­de ha gjort noe, er det mer frukt­bart å dis­ku­te­re hva som kan gjø­res. Da unn­går vi kan­skje skyt­ter­gravs­krig. Jour­na­lis­tisk kva­li­tet er for vik­tig til å hav­ne i lite kon­struk­tiv kryss­ild.

    • Terje Angelshaug says:

      All ære til Ragn­hild Olsen som har for­søkt å utvik­le verk­tøy for måling av jour­na­lis­tisk kva­li­tet. Jeg er klar over det opp­rin­ne­li­ge pro­sjek­tet, men artik­ke­len hen­vi­ser til den opp­da­te­rin­gen som nå er under veis. Jeg ser at for­mu­le­rin­gen er mis­vi­sen­de.
      Min artik­kel er et for­søk på å spo­re pres­sens egne orga­ni­sa­sjo­ner og IJ til et mer kon­kret og syn­lig kva­li­tets­ar­beid og vide­re et for­søk på å få redak­tø­rer til å begri­pe at de må utvik­le gode dia­lo­ger med sine lesere/seere om det de dri­ver med der­som de skal kun­ne opp­fyl­le sin sam­funns­rol­le og være liv laga i frem­ti­den.
      Arne Jen­sen mener visst jeg opp­ford­rer til selv­pis­king. Det har ikke vært menin­gen.

      • Ragnhild Kr. Olsen says:

        Helt enig i beho­vet for å utvik­le gode dia­lo­ger med pub­li­kum. Her er det mye å gå på. Takk for at du løf­ter frem det.

  7. Nei, jeg lar ikke mitt for­enk­le­te ver­dens­syn for­styr­re av Arne Jen­sens mer nyan­ser­te. Som pri­mat kan det til og med ten­kes at jeg — i mot­set­ning til Ter­je Angelshaug — kun­ne fin­ne på opp­ford­re til selv­pis­king. En øvel­se som for­øv­rig kre­ver at man har for­søkt seg på et noe lave­re nivå først — også kalt selv­inn­sikt-tes­ten. Som igjen — i alle fall i presse­kret­ser, losjer og dets like — kre­ver at man har avlagt fak­ta-eden. Som til syv­en­de og sist vil­le for­plik­tet Arne Jen­sen til å skri­ve nav­net mitt rik­tig.
    Ketil — og ikke Kje­til — John­sen gjen­tar tak­ken til ass. gene­ral­sekrtæ­ren. Og kom ende­lig med fle­re nyan­ser.

  8. Bra­vo Ter­je Angelshaug! Ingen­ting er så bra for medie­de­bat­ten som en skik­ke­lig bred­side! Noen fore­lø­pi­ge kom­men­ta­rer:

    1) Jour­na­lis­tisk kva­li­tet, kva­li­tets­jour­na­lis­tikk osv:
    Det er noen hånd­verks­mes­si­ge krav om fakta­sjek­king, bred­de i kilde­bruk, rele­vans for egne lese­re osv, som er kuran­te, og som det er god beskri­vel­se av i Vær Var­som-pla­ka­ten. Men jeg synes kra­ve­ne om kva­li­tets­jour­na­lis­tikk ofte bru­kes syn­onymt med kra­vet om høy­sta­tus, intel­lek­tu­elt og/eller aka­de­misk ori­en­tert jour­na­lis­tikk, i mot­set­ning til under­dog-jour­na­lis­tikk og hver­dags­jour­na­lis­tikk. Jeg har job­bet i både høy­sta­tus og lav­sta­tus redak­sjo­ner, og har erfart at det utfø­res både god og dår­lig jour­na­lis­tikk beg­ge ste­der.
    Med dis­se reser­va­sjo­ne­ne, synes jeg det vil­le være bra om vi fikk en skjer­pet dis­ku­sjon om hva vi mener med god jour­na­lis­tikk.
    I medie­støtte­ut­val­get drøf­tet vi kva­li­tets­kra­ve­ne til jour­na­lis­tik­ken som over­vei­en­de avsten­der-, eller over­vei­en­de mot­ta­ker­de­fi­nert. I medie­po­li­tik­ken mener jeg (og res­ten av utval­get) at det enes­te rik­ti­ge er å leg­ge til grunn mot­ta­ker­de­fi­ner­te kri­te­ri­er, og unn­gå å over­late spørs­må­let om medie­støt­te til skjønns­mes­si­ge, stat­li­ge bedøm­mel­ses­kri­te­ri­er.

    Det føl­ger av det­te at jeg er uenig i at PFU ikke beskjef­ti­ger seg med jour­na­lis­tisk kva­li­tet. De presse­etis­ke reg­le­ne er først og fremst reg­ler for jour­na­list­hånd­ver­ket, og hvor­dan det bør prak­ti­se­res. Man­ge av de fel­len­de ved­ta­ke­ne i PFU han­der om hånd­ver­ket, mer enn om de etis­ke vur­de­rin­ge­ne.

    2) Din påstand om at det har vokst fram en fel­les opp­fat­ning av faget og jour­na­list­rol­len, er jeg enig i. Det er en posi­tiv pro­fe­sjo­na­li­se­ring i jour­na­lis­tik­ken, som jeg håper fort­set­ter. Men jeg etter­ly­ser — i lik­het med deg — slik jeg tol­ker deg, en langt kla­re­re og mer syn­lig for­ank­ring av jour­na­lis­tik­ken i medie­nes uli­ke ver­di­platt­for­mer. Medie­nes geo­gra­fis­ke for­ank­ring kom­mer godt til syne, både i utvalg og vink­ling. Men ver­di­platt­for­men er i det dag­li­ge mind­re syn­lig.

    3) Avi­se­ne har vært på lang­som vand­ring fra poli­tik­kens ver­den, mot den kom­mer­si­el­le ver­den, siden tid­lig på 60-tal­let. I den sam­me peri­oden har inn­tek­ten fra annon­sø­re­ne blitt rela­tivt sett mye vik­ti­ge­re, og inn­tek­te­ne fra leser­ne rela­tivt sett mind­re vik­tig. Det har blitt langt fle­re redak­sjo­nel­le med­ar­bei­de­re, men fle­re utgi­ver­ste­der med medie­mono­pol. Medie­bran­sjen er sam­let, både på arbeids­ta­ker- arbeids­gi­ver­si­den. Men selv om medie­ne er blitt mer kom­mer­si­el­le, er de fort­satt også sen­tra­le poli­tis­ke og kul­tu­rel­le insti­tu­sjo­ner. I lik­het med deg, sav­ner jeg en skjer­pet, inn­sikts­full offent­lig debatt om det­te. Jeg er ikke sær­lig for­nøyd med det vi klar­te å få fram om det­te i medie­støtte­ut­red­nin­gen. Der ble vi natur­lig nok styrt av hva som fin­nes og ikke fin­nes av forsk­ning på områ­det. Der­med ble det man­ge refe­ran­ser til ame­ri­kans­ke utvik­lings­trekk, som nær­mest er irre­le­van­te i for­hold til utvik­lin­gen i Nord-Euro­pa, sær­lig i Nor­ge og Sve­ri­ge. I mot­set­ning til deg (?), tror jeg at medie­ne har spilt, og fort­satt spil­ler en sen­tral rol­le for alle sto­re og små beslut­nin­ger vi tar i vårt land, både ved at vi (avi­se­ne, all­menn­kring­kas­tin­gen, medie­pro­fe­sjo­ne­ne, medie­nes kil­der) bidrar til å ska­pe et høyt kunn­skaps­nivå, del­vis ved at vi bidrar til å gjø­re beslut­nings­pro­ses­ser mer gjen­nom­sik­ti­ge, del­vis ved at vi øker risi­ko­en for å bli avslørt for kri­mi­nel­le, kor­rup­te og utro tje­ne­re.

    4) Du har rett i at medie­støtte­ut­val­get ikke gikk inn på hva pres­sen kan gjø­re for å styr­ke sin tro­ver­dig­het. Det lå ikke i vårt man­dat, og vi had­de nok at and­re tema å bale med. Pres­sens tro­ver­dig­het kan selv­sagt påvir­kes på fle­re måter gjen­nom medie­po­li­tik­ken. Den kan f eks sti­mu­le­re medie­be­drif­te­ne til å bli mer opp­tatt av leser­ne, ved å gjø­re inn­tek­te­ne fra leser­ne litt vik­ti­ge­re gjen­nom fort­satt å fri­ta avi­se­ne for moms på salgs­pri­sen. Den kan sør­ge for at det fin­nes fle­re redak­sjo­ner som utford­rer hver­and­re, får fram fle­re nyhets­kil­der, bre­de­re fakta­grunn­lag og fle­re nyhets­per­spek­tiv, gjen­nom å støt­te nr 2-aviser, den kan støt­te etter­ut­dan­ning for redak­tø­rer og jour­na­lis­ter. Alt det­te er for­slag som fin­nes i medie­støtte­ut­val­gets utred­ning.

  9. Terje Angelshaug says:

    Takk for inter­es­sant og kon­struk­tivt inn­legg, Bergo. Det vir­ker som vi er eni­ge om mye. Når det gjel­der PFU, er poen­get mitt at en fri­fin­nel­se i PFU ikke betyr at saken som fri­fin­nes nød­ven­dig­vis er god jour­na­lis­tikk. Utval­get fore­tar ingen kva­li­tets­vur­de­ring.
    Ellers er du inn­om et vik­tig poeng jeg ikke har nevnt i artik­ke­len min, nem­lig at de fær­res­te ste­der i Nor­ge har mer enn en nyhets­avis å vel­ge mel­lom. Det å være uten kon­kur­ran­se sti­mu­le­rer ikke til jour­na­lis­tisk kva­li­tet, er jeg redd.

  10. […] uke. Uni­ver­si­tets­lek­to­ren og det tid­li­ge­re leser­om­bu­det i Ber­gens Tiden­de pub­li­ser­te nem­lig 21/3 en bred drøf­ting av medie­ne svik­ten­de kva­li­tets­ar­beid på Vox […]

  11. Halldis B. Volle says:

    Er det noen som kan gi til­bake­mel­ding på om den­ne medie­kri­tik­ken har blir pluk­ket opp av and­re enn journalisten.no? For eksem­pel de sto­re medie­hu­se­ne? Det er i til­fel­le gans­ke inter­es­sant — og trist — om medie­ne selv ven­der «det døve øret» til den­ne kri­tik­ken.

  12. Tråd­star­te­ren har bak­grunn fra medie­hu­set Ber­gens Tiden­de. Min bak­grunn er Ber­gens­avi­sen og A-pres­sen. Så to medie­hus del­tar i alle fall i debat­ten her. Medie­po­li­tikk er for­øv­rig nor­malt for spe­si­elt inter­es­ser­te. Man­ge redak­tø­rer og jour­na­lis­ter føl­ger nok debat­ten, enten her eller i Jour­na­lis­ten eller beg­ge ste­der. Så din for­vent­ning om tris­tes­se er nok grunn­løs.

  13. Halldis B. Volle says:

    En ting er at redak­tø­rer og jour­na­lis­ter føl­ger debat­ten, og kom­men­te­rer enten her eller på journalisten.no. Men det jeg sav­ner er at det blir laget saker om den­ne type medie­kri­tikk i medie­ne, og at lese­re invi­te­res til å kom­me med til­bake­mel­din­ger. Slik Angelshaug etter­ly­ser sav­ner jeg også krtikk av medie­hus imel­lom, og jeg lurer på hva som er grun­nen til at det er såpass ned­prio­ri­tert når pres­sen har så mye makt i sam­fun­net.

    Ber­gens Tiden­de var inne på et godt spor med eget medie­om­bud, og jeg synes det er leit at den­ne ord­nin­gen nå er avvik­let. Og jeg tror ikke medie­po­li­tikk, eller medie­kri­tikk, er bare for spe­si­elt inter­es­ser­te. «Man­nen i gata» har også menin­ger og for­vent­nin­ger om god jour­na­lis­tikk — og som Ter­je Angelshaug tid­li­ge­re har påpekt fra tiden som medie­om­bud — over­ras­ken­de mye kunn­skap. En hind­ring for bre­de­re debatt om medie­krtikk er at tema­et kan­skje ikke tas opp i de stør­re medie­hu­se­ne?

  14. Det had­de vært strå­len­de, hvis det var slik. Og vi som dis­ku­te­rer medie­ne, jour­na­lis­tik­ken og medie­po­li­tik­ken gjør så godt vi kan for å ska­pe bre­de­re inter­es­se. Men det har ikke vir­ket, hit­til. Kla­ging fører sjel­den fram som debatt­ska­per-stra­te­gi, så har du et annet for­slag?

  15. Halldis B. Volle says:

    Det er som regel let­te­re å kri­ti­se­re enn å kom­me med kon­struk­ti­ve for­slag, og jeg er enig i at kla­ging ikke all­tid fører frem. Men for å være kon­struk­tiv er det gjer­ne behov for en debatt om hva som er pro­ble­met, en slags «dia­gno­se».

    Mitt inn­trykk er at «man­nen i gata» opp­le­ver medie­ne som en sam­let aktør som ikke er spe­si­elt inter­es­sert i kri­tikk. Den­ne opp­fat­nin­gen bekref­tet Angelshaug fra tiden da han selv job­bet som jour­na­list i BT. Leder i Fami­lie & Medi­er, Jar­le Haug­land, deler også den­ne opp­fat­nin­gen på bak­grunn av respons fra med­lem­mer. Det er et tanke­kors at pres­sen — som for­ven­ter åpen­het av alle — ofte selv hol­der kor­te­ne så tett til brys­tet. Det­te gjel­der for eksem­pel «redak­sjo­nel­le vur­de­rin­ger», som ofte er begrun­nel­sen for hvil­ke vink­lin­ger som vel­ges. På den måten gjø­res val­get av vink­ling util­gjen­ge­lig for kri­tikk, og tåke­leg­ges som en pro­fe­sjo­nell kom­pe­tan­se kun jour­na­lis­ter har.

    Her er noen for­slag til hvor­dan medie­hu­se­ne kan bidra til å set­te lys på hvor­dan medie­ne selv fyl­ler sin sam­funns­rol­le:

    - Å lage redak­sjo­nel­le saker om sin egen virk­som­het (et redak­sjo­nelt regn­skap er et posi­tivt, men det­te er gjer­ne i en form som ikke er så til­gjen­ge­lig som redak­sjo­nel­le saker).

    - Prio­ri­te­ring av saker om kri­tikk av and­re medie­hus, og redak­sjo­nel­le saker om hvor­for det­te er sjel­dent. Angelshaug nevn­te eier­kon­sen­tra­sjon som en mulig grunn til at jour­na­lis­ter kan­skje ikke er så ivri­ge på å kri­ti­se­re kon­sern­kol­le­ga­er, og at det er lite kar­rie­re­frem­me­de. Stem­mer det­te?

    - Å lage saker der man tar i kon­kre­te ting i Angel­haugs ana­ly­se og knyt­ter det­te opp til den loka­le situa­sjo­nen (BA kun­ne for eksem­pel laget en sak om at BTs tid­li­ge­re medie­om­bud går ut med medie­kri­tikk, og brukt saken som en platt­form til debatt blant leser­ne).

    - Jour­na­lis­ter kun­ne laget en helt kort sak ved siden av byline som sier noe om bak­grun­nen for saken, hvor de fikk ide­en fra, hvil­ke kil­der de har vært i kon­takt med og for­kla­ring av valg av vink­ling.

    - Saker som gir inn­syn i redak­sjo­nel­le vur­de­rin­ger («Flue på veg­gen en dag i et medie­hus»).

    - Opp­ret­tel­se av medie­om­bud-stil­lin­ger som kan være «sten i sko­en» og en kald hjer­ne i redak­sjo­ne­ne som opp­mun­t­rer jour­na­lis­ter til å ten­ke seg om når det går for fort i svin­ge­ne og blod­tåka siger inn.

    - Åpnet opp for en debatt om et offent­lig medie­om­bud som taler pub­li­kums sak. Pres­sen rea­ge­rer gjer­ne neg­a­tivt på det­te med argu­men­ta­sjon om at det vil svek­ke presse­fri­he­ten. Men presse­fri­het bør hel­ler ikke bety at ingen når frem med kri­tikk? Det må i til­fel­le dis­ku­te­res hvil­ket man­dat ombu­det skal ha, og at det ald­ri kan være snakk om at sta­ten kan «stop­pe pres­sen». Men det er behov for at pres­sen tar inn­over seg hvor stor makt medie­ne har i sam­fun­net, og at det kan­skje trengs noen som kan vok­te vok­ter­ne — som i noen til­fel­ler risi­ke­rer å bli over­gri­pe­re selv?

  16. Det har da vært pub­li­sert gans­ke kraf­tig kri­tikk av jour­na­lis­tik­ken i BA i BT og omvendt. For noen år siden had­de vi på trykk i BA, kri­tikk av BT som før­te til at jour­na­lis­ter ble fjer­net fra sitt davæ­ren­de kom­pe­tanse­om­rå­de. En av dem slut­tet som jour­na­list, som føl­ge av det. Mer omfat­ten­de kon­se­kven­ser av medie­kri­tikk er det vans­ke­lig å ten­ke seg, er det ikke?

    Angelshaug nøy­de seg som leser­om­bud i BT ikke med å kri­ti­se­re jour­na­lis­tik­ken i sin egen avis, men kri­ti­ser­te også enkel­te BA-repor­ta­sjer, såvidt jeg hus­ker. Så kri­tikk mel­lom medi­er fin­nes. Men den kre­ver at det er kon­kur­re­ren­de eller riva­li­se­ren­de redak­sjo­ner. Med den omfat­ten­de medie­mono­po­li­se­rin­gen i så å si hele lan­det uten­for Oslo, har det blitt fær­re utgi­ver­ste­der med kon­kur­re­ren­de redak­sjo­ner, dess­ver­re. Ber­gen, Stav­an­ger, Ski­en og Tromsø er nå de enes­te byene uten­for Oslo, med mer enn en dags­avis.

    Jeg skul­le øns­ke regje­rin­gen og Stor­tin­get vil­le gjø­re noe for å ret­te på det. Mulig­he­ten kom­mer i den stor­ting­mel­din­gen Kul­tur­de­par­te­men­tet tro­lig kom­mer med, som opp­føl­ging av NOU 2010:14, som jeg var med å skri­ve.

    Sam­funns­kri­tikk, inklu­siv medie­kri­tikk, er kom­pe­tan­se- og res­surs­kre­ven­de jour­na­lis­tikk. Når svik­ten­de inn­tek­ter, usik­re og svik­ten­de ram­me­be­tin­gel­ser tvin­ger medie­be­drif­ter til å ned­be­man­ne, får det selv­sagt føl­ger for den mest res­surs­kre­ven­de jour­na­lis­tik­ken.

    Jeg mener medie­om­bud kan være en god ide, for å sti­mu­le­re til en kul­tur der intern kri­tikk blir aksep­tert internt og til­gjen­ge­lig for leser­ne. Men det er etter mitt syn ikke øns­ke­lig at det­te ansva­ret blir dele­gert fra ansvar­lig redak­tør til et leser­om­bud som en varig løs­ning. Det­te har Angelshaug sik­kert erfa­rin­ger med og menin­ger om. Men for å få bred, intern aksept for arbei­det med kva­li­tet i redak­sjo­nen, er det svært vik­tig at hele kom­mando­lin­jen i redak­sjo­nen involve­rer seg i, og også invi­te­res av sjef­re­dak­tø­ren til å del­ta i pro­ses­sen.

    Ingen liker å bli kri­ti­sert, og ingen liker å bli kri­ti­sert i full offent­lig­het. Der er jour­na­lis­ter og redak­tø­rer akku­rat like men­nes­ke­li­ge som and­re makt­men­nes­ker. Men ros og kri­tikk er vik­ti­ge deler av kva­li­tets­ar­bei­det, og ikke til å kom­me uten­om for en seriøs redak­sjon. Redak­sjons­le­del­sens vur­de­ring av kva­li­te­ten på jour­na­lis­tik­ken, vil i en kva­li­tets­ori­en­tert redak­sjon også få føl­ger for den enkel­te jour­na­lists lønns­ut­vik­ling. Vur­de­rin­ge­ne av kva­li­te­ten på jour­na­lis­tik­ken er der­for svært vik­tig, både for leser­ne, redak­tø­ren, jour­na­lis­te­ne og for medie­be­drif­tens øko­no­mi.

    Man­ge aviser (der­iblant BA) har åpnet for debatt­mu­lig­he­ter etter artik­le­ne i nett­avi­sen. Det er en svært god ide, som jeg inn­før­te da jeg var redak­tør, og som nå videre­fø­res. Men det kre­ver mot og vil­je til åpen­het mot leser­ne, både fra redak­tø­ren og jour­na­lis­te­ne, for at det skal fun­ge­re posi­tivt. Så kre­ver det også enga­sje­ment og seriøs inter­es­se fra de som mel­der seg med kom­men­ta­rer. Der har det vært barne­syk­dom­mer, men de for­svin­ner nok etter hvert, får vi håpe.

    Jeg har for­øv­rig et kon­struk­tivt for­slag: Jeg mas­te i fem år på davæ­ren­de kul­tur­mi­nis­ter Trond Gis­ke om å opp­nev­ne en medie­kom­mi­sjon, for å refor­me­re medie­po­li­tik­ken. Til slutt fikk jeg det, på hans sis­te dag som kul­tur­mi­nis­ter, og jeg ble også opp­nevnt som en av 11 med­lem­mer.

    Så arbei­der jeg iher­dig for å få medie­folk, medie­fors­ke­re, folke­valg­te og poli­tisk inter­es­ser­te men­nes­ker til å gjen­opp­da­ge hvor vik­tig medie­po­li­tik­ken er. Den hand­ler jo om hvor­dan vi mek­ker på kjer­nen i de demo­kra­tis­ke pro­ses­se­ne, for å sør­ge for at de blir bed­re, og ikke for­fal­ler. Den for­stå­el­sen sav­ner jeg nok, både i den offent­li­ge debat­ten og i det poli­tis­ke mil­jø­et rundt regje­ring og Stor­ting.

til toppen