Politikernes spalteplass

Kronikker, artikler og debattinnlegg undertegnet ministre er først og fremst politisk PR som får egen spalteplass i pressen. De er unike innen politisk kommunikasjon, men diskuteres sjelden.

I for­rige reg­jer­ing var kro­nikker og inn­legg en hyp­pig brukt kom­mu­nikasjon­skanal for flere av min­istrene. Tidligere uten­riksmin­is­ter Jonas Gahr Støre pub­lis­erte godt over 200 egne tek­ster i pressen i peri­o­den 2005 til 2010, mens justismin­is­ter Knut Stor­ber­get fikk nærmere 150 tek­ster på trykk. Enkelte min­istre i Høyre-FrP-reg­jerin­gen pro­duser­er også slike tek­ster i høyt tem­po. Kli­ma- og miljømin­is­ter Tine Sundtoft har siden okto­ber rukket å skrive elleve kro­nikker, inn­legg og rep­likker i VG, Dag­bladet, Klassekam­p­en, Aften­posten, Dagsavisen, Nordlys og Fædrelandsven­nen. Kro­nikken “Syr­ia — fra vondt til verre” av uten­riksmin­is­ter Børge Brende dukket opp i de største region­avisene Adresseav­isen, Bergens Tidende og Sta­vanger Aften­blad, og Brende har også hatt flere tek­ster på trykk i riks­dekkende presse, som Aften­posten, Dagens Næringsliv, Dag­bladet og VG.

 Kro­nikker og debat­tinn­legg er en pop­ulær form for poli­tisk kom­mu­nikasjon — men sjelden gjen­stand for diskusjon

Kro­nikker og debat­tinn­legg er med andre ord en pop­ulær form for poli­tisk kom­mu­nikasjon — men sjelden gjen­stand for diskusjon. Som poli­tisk kom­mu­nikasjon er de strate­giske tek­ster, men kan sam­tidig gi verdi­fulle innblikk i reson­nementene bak poli­tikken som føres.

Fremstår ikke som politisk PR

I andre sam­men­henger møter folk van­ligvis direk­te poli­tisk kom­mu­nikasjon med en større grad av skep­sis. Eksem­pler på dette er poli­tisk reklame, eller poli­tik­eres frem­ferd i sosiale medi­er. Kro­nikken har den gen­remes­sige forde­len at den i mot­set­ning til poli­tiske reklame­filmer og annen par­tipoli­tisk reklame ikke frem­står som PR. Men kro­nikkene og inn­leggene har poli­tisk over­be­vis­ning som mål. Dette er kan­skje ikke alltid uttalt par­tipoli­tisk, men hen­sik­ten er alltid å vinne støtte til sin poli­tiske sak, og å skape enighet og aksept rundt poli­tiske beslutninger.

En overbevisende form

Kro­nikker og inn­legg i pressen er en måte reg­jerin­gen kan få frem sine argu­menter i grundig og over­be­visende form over­for avisens lesere — som også er borg­ere og vel­gere. Dette er tek­ster som i kraft av sin genre skal frem­stå som per­son­lige meningsytringer, men som er gjen­nom­syret med poli­tisk argu­men­tasjon som har som mål å over­be­vise og skape enighet om poli­tiske avgjørelser. De pub­lis­eres også par­al­lelt på regjeringen.no som poli­tiske uttalelser på lik lin­je med taler eller pressemeldinger.

Sam­tidig kan kro­nikkene være en god måte å starte en debatt som poli­tik­erne ønsker at skal få gjen­nom­slag i offent­ligheten. Kro­nikkene kan fun­gere som et start­skudd for diskusjon i nettmedi­er, nyhetssendinger, debat­ter og diskusjon på sosiale medi­er. Forde­len er at kro­nikken da fun­ger­er som en refer­anse for den påføl­gende debat­ten, og set­ter tonen for hva som skal diskuteres.

I mot­set­ning til i sosiale medi­er eller i jour­nal­is­tisk dekn­ing, er det i kro­nikker rom for de litt lengre poli­tiske utgrei­in­gene — begrun­nelser for og fork­laringer av poli­tikk og poli­tiske beslut­ninger. Mens sosiale medi­er som direk­tekanal til vel­gerne er “et medi­um for mobilis­er­ing, ikke over­be­vis­ning eller over­talelse”, rom­mer kro­nikken som genre den lengre for­men som net­topp skal og kan over­be­vise og over­tale. Med en kro­nikk når man kan­skje ikke fullt så mange om gan­gen som på riks­dekkende tv eller via sosiale medi­er, men kro­nikken gir mulighet til å vin­kle bud­skapet opp mot avisens pro­fil og mål­gruppe, og dermed kunne argu­mentere mer målrettet.

I stedet for å gen­er­alis­ere og fortette et bud­skap på Twit­ter, gir kro­nikken poli­tik­eren et talerør direk­te til dem som bør over­be­vis­es. Helsem­i­nis­ter Bent Høie skriv­er et inn­legg i Dagens Medisin, mens uten­riksmin­is­ter Børge Brende skriv­er en kro­nikk om “Uten­rik­spoli­tiske realiteter” i Dagens Næringsliv. Her kan de nå rel­e­vante mål­grup­per og øke argu­mentenes gjennomslagskraft.

Personlig mening versus offentlig uttalelse

En tred­je fordel med å bruke kro­nikken som kanal, er at den frem­står som en mer per­son­lig og dermed aut­en­tisk meningsytring. “I skrivende stund sit­ter jeg i Kuwait på den store giverkon­fer­ansen for Syr­ia”, skriv­er Børge Brende nærmest i postko­rt­stil. I kro­nikken som genre vek­t­legges en sak­lig frem­leggelse av argu­menter, hvor ide­alet er at de beste argu­mentene skal vinne debat­ten. Bruken av per­son­lige innslag bry­ter på mange måter med sak­ligheten, og vrir opp­merk­somhet fra sak til per­son. Noen tek­ster frem­står først som et brev fra poli­tik­er til leser, et nesten inderlig og direk­te forsøk på å få akku­rat deg til å forstå min situ­asjon. Ett eksem­pel på en strate­gisk bruk av “jeg”-et er nærmest et frier­brev — et bli-kjent-brev — fra kli­ma- og miljømin­is­teren til leseren. Tek­sten frem­står nesten som en jobb­søk­nad til en still­ing min­is­teren allerede har skaf­fet seg: “Klar for de store utfor­drin­gene”. Sam­tidig heves denne per­son­lige posisjo­nen til en større poli­tisk rolle som likestilles med hele den for­rige reg­jerin­gen: “Jeg ser fram til å føre en mer ambisiøs klimapoli­tikk enn den for­rige regjeringen.”

På den andre siden er det like mange — eller flere — eksem­pler på det mot­sat­te, på en streng rep­re­sen­tasjon av den poli­tiske lin­jen. Kli­ma- og miljømin­is­ter Tine Sundtoft gir to eksem­pler på dette:

Slike uttalelser er sak­sop­plysninger, men sam­tidig er for­mu­lerin­gen dis­tansert og gir nesten inntrykk av at skriben­ten ikke er en del av reg­jerin­gen, som f.eks. “vår reg­jer­ing” ville. Særlig når det i så mange andre sam­men­henger stilles nærmest likhet­stegn andre veien — mel­lom “jeg” og “denne reg­jerin­gen”. Set­ninger for­mulert som sak­sop­plysninger gir dernest inntrykk av en slags beslut­tet tyn­gde, noe en ikke kan eller bør gjøre noe med — men også noe denne poli­tik­eren ikke kan gjøre noe med, og står i kon­trast til å påta seg gjen­nom­føringskraften for en ambisiøs klimapoli­tikk som i eksem­plet over.

Strategisk bruk av “vi”

Uansett kan man se tydelige spor av alle de ulike posisjonene — å fremheve seg selv som poli­tik­er, å fremheve sitt poli­tiske par­ti, å fremheve sin rolle som min­is­ter og del av reg­jerin­gen, og kan­skje mest av alt å fremheve vik­tigheten av “vi”-et. Bruken av “vi” er særlig strate­gisk tvety­dig i en genre som kro­nikken for det spiller på alle nivåer av “vi” i poli­tisk sam­men­heng, men har også muligheten til å innlemme leseren i et større, nasjon­alt “vi”. Som denne set­nin­gen illus­tr­erer kan “vi”-et spille på alle stren­gene sam­tidig, hvor det på en og samme tid kan vise til reg­jerin­gen, til departe­mentet, til nasjo­nen: “Vi skal følge FN-sporet i kli­maar­bei­det. Sam­tidig skal vi gjen­nom­føre konkrete tiltak hjemme. (…) Vi kan ikke sitte og vente på den per­fek­te avtal­en. En bred avtale der alle store land deltar, er bedre for klo­den en enn sterk avtale der bare få deltar.” Ved å vek­sle mel­lom posisjonene bruk­er Sundtoft kro­nikkens fordel­er som en per­son­lig, lengre tekst med egenkom­pon­erte reson­nement som ikke nød­vendigvis frem­står som poli­tisk PR.

En unik type politisk kommunikasjon

Det er på tide å fremheve poli­tik­ernes egne tek­ster i pressen som en av direk­tekana­lene i poli­tisk kom­mu­nikasjon. Kro­nikker og debat­tinn­legg er noen av de få ste­dene leserne kan finne gjen­nom­førte poli­tiske reson­nement som poli­tik­eren selv må stå inne for, og som skisser­er reg­jerin­gens og departe­mentenes arbeid. Dette er kro­nikkens demokratiske styrke i et mediebilde som blir mer og mer frag­mentert, og sam­tidig dens svakhet, der­som jour­nal­is­tene i samme avis ikke evn­er å til­føre tilstrekke­lig kontekst.

Vel­gere bør følge godt med når våre min­istre og deres råd­gi­vere skriv­er leser­brev og kronikker

Vi vet for det første lite om hvor­dan disse tek­stene blir til – hvor mye skrives av poli­tik­eren og hvor mye skrives av råd­giverne? Er moti­vasjo­nen å skape debatt, å skape enighet, å over­be­vise vel­gere eller å bygge opp sin egen rolle som poli­tik­er? Vi vet også lite om hvor­dan akku­rat denne typen poli­tisk kom­mu­nikasjon blir lest av vel­gere, og hvilken funksjon de har i en større demokratisk kontekst.

Vel­gere bør følge godt med når våre min­istre og deres råd­gi­vere skriv­er leser­brev og kro­nikker. Her får en rent strate­giske utspill forkledd som meningsytringer — men også anled­ning til å utforske de lengre reson­nementene som lig­ger bak politikken.

TEMA

M

edier

99 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen