I forrige regjering var kronikker og innlegg en hyppig brukt kommunikasjonskanal for flere av ministrene. Tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støre publiserte godt over 200 egne tekster i pressen i perioden 2005 til 2010, mens justisminister Knut Storberget fikk nærmere 150 tekster på trykk. Enkelte ministre i Høyre-FrP-regjeringen produserer også slike tekster i høyt tempo. Klima- og miljøminister Tine Sundtoft har siden oktober rukket å skrive elleve kronikker, innlegg og replikker i VG, Dagbladet, Klassekampen, Aftenposten, Dagsavisen, Nordlys og Fædrelandsvennen. Kronikken “Syria — fra vondt til verre” av utenriksminister Børge Brende dukket opp i de største regionavisene Adresseavisen, Bergens Tidende og Stavanger Aftenblad, og Brende har også hatt flere tekster på trykk i riksdekkende presse, som Aftenposten, Dagens Næringsliv, Dagbladet og VG.
Kronikker og debattinnlegg er en populær form for politisk kommunikasjon — men sjelden gjenstand for diskusjon
Kronikker og debattinnlegg er med andre ord en populær form for politisk kommunikasjon — men sjelden gjenstand for diskusjon. Som politisk kommunikasjon er de strategiske tekster, men kan samtidig gi verdifulle innblikk i resonnementene bak politikken som føres.
Fremstår ikke som politisk PR
I andre sammenhenger møter folk vanligvis direkte politisk kommunikasjon med en større grad av skepsis. Eksempler på dette er politisk reklame, eller politikeres fremferd i sosiale medier. Kronikken har den genremessige fordelen at den i motsetning til politiske reklamefilmer og annen partipolitisk reklame ikke fremstår som PR. Men kronikkene og innleggene har politisk overbevisning som mål. Dette er kanskje ikke alltid uttalt partipolitisk, men hensikten er alltid å vinne støtte til sin politiske sak, og å skape enighet og aksept rundt politiske beslutninger.
En overbevisende form
Kronikker og innlegg i pressen er en måte regjeringen kan få frem sine argumenter i grundig og overbevisende form overfor avisens lesere — som også er borgere og velgere. Dette er tekster som i kraft av sin genre skal fremstå som personlige meningsytringer, men som er gjennomsyret med politisk argumentasjon som har som mål å overbevise og skape enighet om politiske avgjørelser. De publiseres også parallelt på regjeringen.no som politiske uttalelser på lik linje med taler eller pressemeldinger.
Samtidig kan kronikkene være en god måte å starte en debatt som politikerne ønsker at skal få gjennomslag i offentligheten. Kronikkene kan fungere som et startskudd for diskusjon i nettmedier, nyhetssendinger, debatter og diskusjon på sosiale medier. Fordelen er at kronikken da fungerer som en referanse for den påfølgende debatten, og setter tonen for hva som skal diskuteres.
I motsetning til i sosiale medier eller i journalistisk dekning, er det i kronikker rom for de litt lengre politiske utgreiingene — begrunnelser for og forklaringer av politikk og politiske beslutninger. Mens sosiale medier som direktekanal til velgerne er “et medium for mobilisering, ikke overbevisning eller overtalelse”, rommer kronikken som genre den lengre formen som nettopp skal og kan overbevise og overtale. Med en kronikk når man kanskje ikke fullt så mange om gangen som på riksdekkende tv eller via sosiale medier, men kronikken gir mulighet til å vinkle budskapet opp mot avisens profil og målgruppe, og dermed kunne argumentere mer målrettet.
I stedet for å generalisere og fortette et budskap på Twitter, gir kronikken politikeren et talerør direkte til dem som bør overbevises. Helseminister Bent Høie skriver et innlegg i Dagens Medisin, mens utenriksminister Børge Brende skriver en kronikk om “Utenrikspolitiske realiteter” i Dagens Næringsliv. Her kan de nå relevante målgrupper og øke argumentenes gjennomslagskraft.
Personlig mening versus offentlig uttalelse
En tredje fordel med å bruke kronikken som kanal, er at den fremstår som en mer personlig og dermed autentisk meningsytring. “I skrivende stund sitter jeg i Kuwait på den store giverkonferansen for Syria”, skriver Børge Brende nærmest i postkortstil. I kronikken som genre vektlegges en saklig fremleggelse av argumenter, hvor idealet er at de beste argumentene skal vinne debatten. Bruken av personlige innslag bryter på mange måter med sakligheten, og vrir oppmerksomhet fra sak til person. Noen tekster fremstår først som et brev fra politiker til leser, et nesten inderlig og direkte forsøk på å få akkurat deg til å forstå min situasjon. Ett eksempel på en strategisk bruk av “jeg”-et er nærmest et frierbrev — et bli-kjent-brev — fra klima- og miljøministeren til leseren. Teksten fremstår nesten som en jobbsøknad til en stilling ministeren allerede har skaffet seg: “Klar for de store utfordringene”. Samtidig heves denne personlige posisjonen til en større politisk rolle som likestilles med hele den forrige regjeringen: “Jeg ser fram til å føre en mer ambisiøs klimapolitikk enn den forrige regjeringen.”
På den andre siden er det like mange — eller flere — eksempler på det motsatte, på en streng representasjon av den politiske linjen. Klima- og miljøminister Tine Sundtoft gir to eksempler på dette:
- “For regjeringen er det viktig at teknologiutviklingen bidrar til å løse klima- og miljøutfordringene”, slår hun fast i Dagsavisen.
- “To av regjeringens prioriteringer er å handle mer med fattige land og å stille høyere krav til mottakerne av norsk bistand”, hevder Sundtoft i en lengre kronikk i Dagbladet.
Slike uttalelser er saksopplysninger, men samtidig er formuleringen distansert og gir nesten inntrykk av at skribenten ikke er en del av regjeringen, som f.eks. “vår regjering” ville. Særlig når det i så mange andre sammenhenger stilles nærmest likhetstegn andre veien — mellom “jeg” og “denne regjeringen”. Setninger formulert som saksopplysninger gir dernest inntrykk av en slags besluttet tyngde, noe en ikke kan eller bør gjøre noe med — men også noe denne politikeren ikke kan gjøre noe med, og står i kontrast til å påta seg gjennomføringskraften for en ambisiøs klimapolitikk som i eksemplet over.
Strategisk bruk av “vi”
Uansett kan man se tydelige spor av alle de ulike posisjonene — å fremheve seg selv som politiker, å fremheve sitt politiske parti, å fremheve sin rolle som minister og del av regjeringen, og kanskje mest av alt å fremheve viktigheten av “vi”-et. Bruken av “vi” er særlig strategisk tvetydig i en genre som kronikken for det spiller på alle nivåer av “vi” i politisk sammenheng, men har også muligheten til å innlemme leseren i et større, nasjonalt “vi”. Som denne setningen illustrerer kan “vi”-et spille på alle strengene samtidig, hvor det på en og samme tid kan vise til regjeringen, til departementet, til nasjonen: “Vi skal følge FN-sporet i klimaarbeidet. Samtidig skal vi gjennomføre konkrete tiltak hjemme. (…) Vi kan ikke sitte og vente på den perfekte avtalen. En bred avtale der alle store land deltar, er bedre for kloden en enn sterk avtale der bare få deltar.” Ved å veksle mellom posisjonene bruker Sundtoft kronikkens fordeler som en personlig, lengre tekst med egenkomponerte resonnement som ikke nødvendigvis fremstår som politisk PR.
En unik type politisk kommunikasjon
Det er på tide å fremheve politikernes egne tekster i pressen som en av direktekanalene i politisk kommunikasjon. Kronikker og debattinnlegg er noen av de få stedene leserne kan finne gjennomførte politiske resonnement som politikeren selv må stå inne for, og som skisserer regjeringens og departementenes arbeid. Dette er kronikkens demokratiske styrke i et mediebilde som blir mer og mer fragmentert, og samtidig dens svakhet, dersom journalistene i samme avis ikke evner å tilføre tilstrekkelig kontekst.
Velgere bør følge godt med når våre ministre og deres rådgivere skriver leserbrev og kronikker
Vi vet for det første lite om hvordan disse tekstene blir til – hvor mye skrives av politikeren og hvor mye skrives av rådgiverne? Er motivasjonen å skape debatt, å skape enighet, å overbevise velgere eller å bygge opp sin egen rolle som politiker? Vi vet også lite om hvordan akkurat denne typen politisk kommunikasjon blir lest av velgere, og hvilken funksjon de har i en større demokratisk kontekst.
Velgere bør følge godt med når våre ministre og deres rådgivere skriver leserbrev og kronikker. Her får en rent strategiske utspill forkledd som meningsytringer — men også anledning til å utforske de lengre resonnementene som ligger bak politikken.