Demonstrasjonstoget kan historisk knyttes til de franske revolusjonene – 1789, 1830, 1848. Det skiller seg fra oppløpet ved at det er organisert, og fra (masse-)møtet ved at det er mobilt. Fra omkring midten av 1800-tallet ble demonstrasjonstoget en av de viktigste internasjonale ytringsformene for den framvoksende arbeiderbevegelsen.
Søker vi etter ordet «demonstration» i for eksempel Aftenpostens digitaliserte arkiv, får vi på 1870- og første del av 1880-tallet opp rapporter fra utlandet – Frankrike og England – som forteller om slike opptog i bestemte stridssituasjoner.
Nasjonaldagens fanetog
Om artikkelen:
Artikkelen er basert på forfatterens kapittel 5: 1890–1940: «Massenes tidsalder» i Jostein Gripsrud (red.): Allmenningen. Historien om norsk offentlighet (2017). Oslo: Universitetsforlaget.
Men i Norge hadde vi 17. mai. Samfunnets eliter feiret på 1800-tallet gjerne 4. november, datoen da Grunnloven ble revidert og Karl Johan ble konge over Norge. Folk flest feiret 17. mai.
Feiringen tok mange former, ikke alle like godt organisert. De første «borgertogene» skal ha gått i Trondheim i 1826 og i Kristiania 1844 – det siste gikk opp det som nå heter Karl Johan og endte med en hyllest til kong Oscar 1. utenfor slottet.
Siden var det hvert år slike borgertog, der håndverkerlaugene gikk med sine faner. Etter hvert kom også fagforeninger med i disse togene, med faner. Det første offisielle barnetoget – «smaagutternes flagtog», som det ble kalt – gikk i Kristiania i 1870, etter initiativ av skolestyrer P. Qvam og Bjørnstjerne Bjørnson. Selv om toget ble motarbeidet fra konservativt hold, bidro det kanskje også etter hvert til en form for avpolitisering av dagen.
Men avpolitisering er ikke dekkende for borgertogene – også kalt «fanetog» – fram mot århundreskiftet. De voksnes 17. mai-tog var til dels sterkt preget av den politiske striden mellom Venstre og Høire.
I 1884 tok Tobaksarbeidernes forening initiativ til et eget arbeidertog 17. mai, og dette «selvstendige fanetog» ble sett som en demonstrasjon til støtte for Venstre.
17. mai 1886 demonstrerte arbeiderne i Kristiania for allmenn stemmerett og lovfestet normalarbeidsdag på 10 timer. Arbeidertog med disse kravene gikk hver 17. mai, fram til innføringen av allmenn stemmerett for menn i 1898.
Arbeiderbevegelsenes demonstrasjonstog
Da de første 1. mai-togene ble arrangert i Kristiania og Kristiansand i 1890, var det følgelig verken første gang arbeiderbevegelsen demonstrerte – det hadde blant annet de kvinnelige arbeiderne ved Bryn og Grønvolds fyrstikkfabrikker gjort året før – eller første gang de krevde normalarbeidsdag og allmenn stemmerett.
1. mai-tog: Med røde flagg, paroler og fagforeningsfaner markerte arbeiderbevegelsen at de var mange, og at de krevde politisk innflytelse. Foto: Nasjonalbibliotekets bildesamling, Oslo.
Det var heller ikke bare arbeiderbevegelsen som gikk i demonstrasjonstog. Fra midt på 1890-tallet hadde også avholdsbevegelsen demonstrasjoner hvert år i juni, med stor oppslutning over store deler av landet.
Men 1. mai-togene, som snart begynte å gå hvert år på stadig flere steder, bidro til å markere demonstrasjonstoget som primært et uttrykksmiddel for arbeiderklassen og arbeiderbevegelsen.
1. mai ble gjort til internasjonal kamp- og festdag på arbeiderkongressen i Paris i 1889, etter et amerikansk forslag, til minne om tre arbeidere som ble skutt av politiet under en demonstrasjon i forbindelse med en generalstreik for 8‑timersdagen i Chicago.
Slik sett markerer 1. mai-feiringen en tiltakende internasjonalisering av offentligheten. Med røde flagg, paroler på transparenter og mer og mindre fargesterke fagforeningsfaner, var togene både seriøse og festlige markeringer av den nye, voksende samfunnsklassens eksistens og politiske krav – i det offentlige byrommet.
Som store folkeansamlinger kunne de på den ene siden bekrefte tidens angstfylte forestillinger om «massen», på den andre siden viste de fram denne massen som velorganisert og målrettet.
Det var ikke skarpsindig politisk argumentasjon som preget togenes paroler, den kom eventuelt som et tillegg i møtene som ble holdt i for- og etterkant. Det var selve folkemengden som ble til et slags argument i seg selv: Vi er mange, og vi holdes utenfor. Hvorfor? Det ble etter hvert stadig vanskeligere å forklare.