Trump og media: naturlige motstandere og drømmepar

Pres­i­dent Trump kaller media «oppo­sisjon­spar­ti­et» og «folkets fiende», og CNN-reporter Jim Acos­ta tvit­ret nylig at han nå fryk­ter vold. I som­mer dekket han Trumps folkemøte i Flori­da mens opphissede Trump-fans ropte «CNN sug­er» og «sviker» til ham (Busi­ness Insid­er 2018). Men forhold­et mel­lom Trump og nyhets­me­dia (heretter «media») er sam­men­satt – de er både naturlige mot­standere og veldig verdi­fulle for hverandre.

«It’s complicated»

Face­books kjente sta­tus for et kom­plis­ert forhold er dekkende for Don­ald Trump og media. De er både pos­i­tive og neg­a­tive for hveran­dre. For enhver pres­i­dentspire er det å ha et kjent navn – et image i vel­gernes øyne – alfa og omega. Gjen­nom nesten 40 år i New Yorks tabloid­presse og som real­i­ty-stjerne job­bet Trump seg inn i den amerikanske folkep­syken som en gates­mart og suk­sess­rik sjef som vet å levere varene. Som Trump sa i et inter­vju med Play­boy i 1990: «Showet er Trump, og det er utsol­gt over alt» (CNN 2018).

Da han 25 år senere stilte som pres­i­den­tkan­di­dat, ble media nyt­tig på enda en måte: som poli­tisk fiende.

Media i det populistiske fiendebildet

Trump er pop­ulist. Cas Mud­de (2007) definer­er pop­ulisme som en ide­olo­gi der sam­fun­net deles inn i to grup­per: det rene folket og den kor­rupte eliten, som media er en del av. Folk flest er i hen­hold til dette per­spek­tivet hard­tar­bei­dende og skikke­lige, men de ignor­eres og utnyttes av selvopp­tat­te og moral­sk for­falne eliter.

Trumps utfall mot media er alt­så i god pop­ulis­tisk ånd, og en garan­tert pub­likumshit. Han hek­tet seg på en lang tradis­jon for pop­ulisme i amerikan­sk poli­tisk kul­tur, som går via blant andre Sarah Palin, Huey Long, William Jen­nings Bryan helt tilbake til pres­i­dent Andrew Jack­son (som for øvrig er Trumps for­bilde – et bilde av ham henger nå på Det ovale kon­tor). Han utnyt­tet en allerede veldig lav tillit til media. En Gallup-måling i 2016 viste at folks tillit til media i USA var på sitt laveste på flere tiår, spe­sielt blant repub­likanere (Gallup 2016). En må tilbake til Wal­ter Cronkite-æraen i amerikan­sk nyhets­dekn­ing for å finne høy tillit til det media rap­porter­er. Trump-vel­gerne så dermed media som en del av det etab­lisse­mentet de gjorde opprør mot i 2016.

Foto: Gage Skid­more cba

Forhold­et mel­lom Trump og nyhets­me­dia er sam­men­satt – de er både naturlige mot­standere og veldig verdi­fulle for hveran­dre, men­er artikkelforfatter.

Media i veien for Trump 

Sam­tidig frus­tr­erer media Trump og alle amerikanske pres­i­den­ter, som vil ha sitt ver­dens­bilde og sin ver­sjon av det som skjer servert til vel­gerne. Kennedy, Nixon, Rea­gan, Clin­ton, Bush Jr. og Oba­ma klaget også over neg­a­tiv mediedekning.

Den stadi­ge kjek­lin­gen mel­lom pres­i­dent Trump og Jim Acos­ta er som et ekko fra kon­frontasjonene mel­lom ABC News-jour­nal­ist Sam Don­ald­son og pres­i­dent Rea­gan. Etter ett år mente Bill Clin­ton at ingen pres­i­dent hadde fått så mye kri­tisk dekn­ing som ham, og sa i 1996 at han hadde lyst til å slå til The New York Times-kom­men­ta­tor William Safire (Rolling Stone 1993; The New York Times 1996). Oba­ma hevdet Fox News hadde dedik­ert seg til å angripe hans admin­is­trasjon (The Wash­ing­ton Post 2009).

Forskn­ing vis­er imi­dler­tid at medias dekn­ing av alle pres­i­den­ter, og trolig Trump spe­sielt, er overveiende neg­a­tiv i tonen (Pat­ter­son 2017; CNBC 2017). Media skal holde top­poli­tik­erne ans­varlig, og ram­mer inn nyhetene med egne temaer og vin­klinger (se f.eks. Chong og Druck­man 2007). Neg­a­tive sak­er har større nyhetsver­di enn glad­sak­er, dels for­di leserne fore­trekker dem (Trus­sler og Soro­ka 2014). Dragn­ing mot kon­flikt, øns­ket om å holde pub­likum inter­essert og vrid­ning i hva som rap­porteres som følge av jour­nal­is­tiske pri­or­i­teringer og men­neske­lige feil (Ent­mann 2007), skaper en naturlig spen­ning mel­lom media og enhver president.

Trumps mange og vel­doku­menterte usannheter/løgner/villedende uttalelser er en rød klut for media hvis ide­al er å rap­portere fak­ta. Mange pres­i­den­ter har løyet for folket og media (Pfiffn­er 1999), men Trumps kom­bin­erte usannheter/løgner/villedende uttalelser er trolig his­torisk i antallet. Han slåss også med media og andre mot­standere mer direk­te og aggres­sivt i det offentlige, mens tidligere pres­i­den­ter gjerne har gjort det mer i det stille, som Nixon, og sub­tilt. For eksem­pel prøvde Rea­gan og Bush Jr. å nå direk­te ut til folket via pre­sump­tivt mer vennlig innstilt lokal­me­dia heller enn mer kri­tiske nasjonale medi­er (Pat­ter­son 2017).

Kort sagt bry­ter Trump både i innhold og stil medias normer. Der­for har ikke forhold­et mel­lom media og en pres­i­dent vært så anspent siden Richard Nixons tid – Nixon kalte også pressen for folkets fiende.

«Kanskje ikke bra for Amerika, men pokker så bra for CBS»

Slik opp­sum­merte sje­fen for den riks­dekkende amerikanske TV-kanalen CBS, Les Moonves, Trumps pres­i­den­tkan­di­datur i feb­ru­ar 2016 (Politi­co 2016). For nyhet­spro­dusen­ter som er like besatt av seer­tall og klikk som Trump selv, har Trump vært en gull­gruve. Leser-/seer­tal­lene til The New York Times, Wash­ing­ton Post, CNN, Fox News, MSNBC og Politi­co har alle gått opp under Trump (CNBC 2018).

Årsak­en er enkel: pop­ulisme har høy nyhetsver­di (Ess­er m.fl. 2017). Karis­ma­tiske Trump tok opp tema som engas­jer­er, først og fremst innvan­dring, med oppild­nende retorikk. Han snakker i twit­ter-meldinger, per­son­lig­gjør alle kon­flik­ter, fokuser­er på det neg­a­tive, drama­tis­er­er og foren­kler. Trump er glad­kon­tro­ver­siell – han er helt kom­fort­a­bel med å være kon­tro­ver­siell og polaris­erende. Trump pass­er kort sagt per­fekt inn i tren­den mot et svakere skille mel­lom nyheter og under­hold­ning (Zeliz­er 2018). Med sin kjendis­sta­tus og høye under­hold­ningsver­di trakk han media til seg som en magnet.

Disse kvalitetene kom­biner­er han nå med å være ver­dens mek­tig­ste per­son og, som enhver pres­i­dent, den vik­tig­ste enkeltak­tøren i amerikan­sk politikk.

For mye av det gode

Selv om Trump match­er medias pro­duk­sjon­slogikk, blir det sam­tidig for mye av det gode, også for media. Når Trump kaller media «folkets fiende», truer med å frata NBC kringkast­ingsret­tigheter, videretvit­r­er en manip­ulert video av seg selv som slår en mann med CNN-logo som hode og jour­nal­is­ter føler seg utrygge på folkemøtene hans, er det noe annet enn pres­i­dentenes sed­van­lige kri­tikk av media. Trump-kri­tiske medi­er ser alt dette som angrep på presse­fri­heten, kjent fra autoritære regimer, ikke USA. Sist uke bruk­te over 350 amerikanske avis­er led­er­ar­tikke­len til å forsvare en fri presse og pro­testere mot Trumps stem­pling av media som fiende av folket (CJR 2018).

Amerikan­sk media har vel å merke sterk lovbeskyt­telse gjen­nom første grunnlovstil­legg og en stor plat­tform (seg selv) å forsvare seg fra. Å true og skremme med rettslige grep og søksmål er også typisk for Trump – en måte han alltid har rea­gert mot mot­standere og fien­der på (USA Today rap­porterte i 2016 at Trump har vært involvert i minst 3500 søksmål de siste 30 årene). Likev­el kan Trumps angrep under­grave medias legit­imitet og føre til ytterligere mist­il­lit til media.

Trumps forhold til media vil for­bli en såpe­opera. Mediedeknin­gen av Trump er neg­a­tiv, men ikke nød­vendigvis skadelig for ham. Og kan­skje ler Les Moonves hele veien til banken – men det er trist om han må se seg over skul­deren på veien.

Litteratur

Busi­ness Insid­er (2018). ‘‘Trai­tor!’: CNN reporter Jim Acos­ta heck­led by ‘CNN sucks!’ chants at Trump ral­ly’.

Chong, D., og Druck­man, J. N. (2007). ‘Fram­ing The­o­ry’. Annu­al Review of Polit­i­cal Sci­ence, 10: 103–126.

CJR (2018): A unit­ed front in defense of the press.

CNBC (2017). ‘Trump press cov­er­age ‘sets new stan­dard’ for neg­a­tiv­i­ty: Study’.

CNBC (2018). ‘Trump’s ‘fake news’ fight has helped media rat­ings and readership’.

CNN (2018). ‘This 1990 Don­ald Trump quote in Play­boy mag­a­zine explains today perfectly’.

Ent­mann, R. M. (2007). ‘Fram­ing Bias: Media in the Dis­tri­b­u­tion of Pow­er’. Jour­nal of Com­mu­ni­ca­tion, 57: 163–173.

Ess­er, F., Stepin­s­ka, A., og Hop­mann, D. N. (2017). ‘Pop­ulism and the Media. Cross-Nation­al Find­ings and Per­spec­tives. Pop­ulist Polit­i­cal Com­mu­ni­ca­tion in Europe’, i Pop­ulism and the Media. Cross-Nation­al Find­ings and Per­spec­tives. Pop­ulist Polit­i­cal Com­mu­ni­ca­tion in Europe, red. T. Aal­berg, F. Ess­er, C. Reine­mann, J. Stöm­back og C. De Vreese. Lon­don, Rout­ledge: 365–381.

Gallup (2016). ‘Amer­i­cans’ Trust in Mass Media Sinks to New Low’.

Mud­de, C. (2007). Pop­ulist Rad­i­cal Right Par­ties in Europe. Cam­bridge: Cam­bridge Uni­ver­si­ty Press.

Pat­ter­son, T. (2017). ‘News Cov­er­age of Don­ald Trump’s First 100 Days’.

Politi­co (2016). ‘Les Moonves: Trump’s run is ‘damn good for CBS’’.

Pfiffn­er (1999). ‘Pres­i­den­tial Lies’. Pres­i­den­tial Stud­ies Quar­ter­ly, 29 (4): 903–917.

Rolling Stone (1993). ‘Bill Clin­ton: The Rolling Stone Interview’.

The New York Times (1996). ‘White House Says Pres­i­dent Would Like to Punch Safire’.

The Wash­ing­ton Post (2009). ‘Oba­ma’s Lat­est Miniseries’. 

Trus­sler, M., og Soro­ka. S. (2014) ‘Con­sumer Demand for Cyn­i­cal and Neg­a­tive News Frames’. The Inter­na­tion­al Jour­nal of Press/Politics, 19 (3): 360–379.

USA Today (2017). ‘Exclu­sive: Trump’s 3,500 law­suits unprece­dent­ed for a pres­i­den­tial nominee’. 

Zeliz­er, B. (2018). Why Jour­nal­ism in the Age of Trump Shouldn’t Sur­prise Us’, i Trump and the Media, red. P. J. Boczkows­ki og Z. Papacharis­si. Mass­a­chu­setts: MIT Press: 9–16.