En sjelden kraft

Frank Rossaviks biografi om Kåre Valebrokk gir glimt av underbelyste sider ved norsk offentlighet.

Den pro­duk­ti­ve Ber­gens Tiden­de-kom­men­ta­to­ren Frank Ross­a­vik har skre­vet bio­gra­fi igjen, om Kåre Vale­brokk. Sist, i 2007, lever­te han en om Einar Før­de. Den kal­te Tor Obre­stad, som selv had­de skre­vet bok om sam­me mann, «avskye­leg tab­loid». Merke­lap­pen var et dår­lig valg for Før­de-boka og defi­ni­tivt ubru­ke­lig når det gjel­der den­ne. Ikke bare mang­ler snack­sy kjønns­liv, det fins hel­ler ingen andre tab­lo­i­de ele­men­ter. «En god story» er blitt et fint bidrag til norsk sam­tids­his­to­rie, under­hol­den­de nok i kraft av hva den rom­mer av fak­ta og anek­do­ter, om og omkring en helt sen­tral figur i nyere norsk medie­his­to­rie.

Layout 1
Frank Ross­a­vik: En god story – en bio­gra­fi om Kåre Vale­brokk. Spar­ta­cus 2013, 282 sider.

Med tan­ke på alt Kåre Vale­brokk gjor­de og skrev, er det klart at Ross­a­vik har hatt et svært mate­ria­le å hånd­te­re. Teks­ten glir like­vel tem­me­lig uan­strengt fram­over, uten man­ge unø­di­ge detal­jer og uten et svært note­ap­pa­rat. Hoved­prin­sip­pet for dis­po­si­sjo­nen er kro­no­lo­gisk, men de fles­te kapit­le­ne har tit­ler som viser til yrker og rol­ler Vale­brokk had­de («Grave­ma­skin­sel­ger», «Nærings­livs­jour­na­list», «Sjef­re­dak­tør» etc.) eller aspek­ter ved ham som per­son («Libe­ra­list», «Kri­ger», «Makt­men­nes­ke?»). Her er det natur­lig­vis tids­mes­sig over­lap­ping, og lese­ren kan i blant øns­ke seg en tids­tav­le for å hol­de styr på hva som fore­gikk sam­ti­dig med hva. Stort sett går det imid­ler­tid greit å føl­ge med på hop­pe­ne og hen­vis­nin­ge­ne.

Hoved­sa­ken er uan­sett bil­det av Kåre Vale­brokk som blir dan­net gjen­nom for­tel­lin­gen. Det er fint nyan­sert, uten å bli vel­dig kom­pli­sert. Vale­brokk var som de fles­te mang­fol­dig og til dels pre­get av indre mot­set­nin­ger, men han var også en per­son hvis his­to­rie hang sam­men på grunn­leg­gen­de vis. Opp­veks­ten i et kris­te­lig sør­landsk hjem og et pro­ble­ma­tisk for­hold til en auto­ri­tær far var han ikke ale­ne om. Like­vel gir den­ne bak­grun­nen en grad av mening og sam­men­heng til de uli­ke aspek­te­ne ved per­sonen Vale­brokk. Det mest inter­es­san­te ved ham var kan­skje hvor­dan det tids­ty­pis­ke opp­rø­ret mot auto­ri­te­ter og kris­te­lig trang­syn ble kop­let med en libe­ra­lis­tisk over­be­vis­ning på den ene siden og per­son­lig snill­het på den andre, i en skik­kel­se ellers pre­get av vold­som arbeids­kraft, bety­de­lig evne til begeist­ring og stor sans for sto­re pla­ner. Alt det­te, samt en sjel­den bega­vel­se for tref­fen­de for­mu­le­rin­ger og humo­ris­tisk sans, spil­te med i det mang­slung­ne livet han lev­de.

Vale­brokks libe­ra­lisme had­de en anti­auto­ri­tær karak­ter

Ross­a­vik leg­ger vekt på at Vale­brokk var opp­tatt av sitt ima­ge og at han bruk­te både san­ne og halv­san­ne anek­do­ter for å byg­ge legen­den om den hard­t­røy­ken­de og hard­t­drik­ken­de bars­kin­gen og bud­dy-sje­fen. Som han fak­tisk også var. Man­ge med­ar­bei­de­re så på ham med både stor respekt og stor sym­pa­ti, ja, var­me følel­ser. Det­te hen­ger ikke pri­mært sam­men med at han kun­ne vise seg snill på et per­son­lig plan. Vik­ti­ge­re var det at han både ga med­ar­bei­de­re han stol­te på svært stor til­lit og fri­het, og for­svar­te dem hardt og kon­se­kvent om de kom opp i trøb­bel med det de pro­du­ser­te. «Fak­ta på bor­det og til hel­ve­te med kon­se­kven­se­ne» er blitt stå­en­de som Vale­brokks defi­ni­sjon av jour­na­lis­tik­kens ethos, og den sto han fast på. Også når det gikk ut over ven­ner og for­bin­del­ser og sen­tra­le medie­ei­e­re. Han insis­ter­te på jour­na­lis­tik­kens uav­hen­gig­het og makt­kri­tis­ke opp­ga­ver, sam­ti­dig som han krev­de ordent­lig arbeid av fagets utøve­re. Det var ikke bare av lure stra­te­gis­ke grun­ner han kom til TV 2 med sto­re ambi­sjo­ner om å styr­ke kana­lens nyhets­pro­fil og dens jour­na­lis­tis­ke ambi­sjons­nivå. Det hand­let om grunn­leg­gen­de ver­di­er for ham. Ross­a­vik får fint fram at Vale­brokk ald­ri ble noe sær­lig tess som for­ret­nings­mann, enten det nå var grave­ma­skin­salg eller diver­se inves­te­rin­ger det hand­let om. Men det han skap­te som medie­mann – i Dagens Nærings­liv, bran­sje­avi­se­ne Tra­de Winds og Upstre­am, TV 2 Nyhets­ka­na­len med mer – vit­ner om sjel­den grün­der­be­ga­vel­se og jour­na­lis­tisk kraft.

Det mest tanke­vek­ken­de ved boka om Thatch­er-beund­re­ren som hyret inn bunte­vis med med­ar­bei­de­re fra Klasse­kam­pen, er kan­skje like­vel glim­te­ne som gis av to under­be­lyste sider ved norsk offent­lig­het: Eier­nes for­hold til inn­hol­det i medie­be­drif­te­nes pro­duk­ter og den poli­tis­ke høyre­si­dens mang­fold og mot­set­nin­ger. Ross­a­vik kan ikke behand­le det­te i sær­lig omfang innen­for ram­men av en bio­gra­fi. Men boka har alt­så nok med til at en får lyst å få vite mer. Vale­brokks libe­ra­lis­me had­de en anti­auto­ri­tær karak­ter som bidro til den jour­na­lis­tis­ke pro­fi­len han sto for. Han var genuint kul­tur­in­ter­es­sert og mot både Frp og ren­hek­let medie­kom­mer­sia­lis­me. Manøv­re­ne hans mel­lom ster­ke kapi­tal­in­ter­es­ser i et sam­men­satt høyre­po­li­tisk land­skap påkal­ler respekt og invi­te­rer til videre gransk­ning og tenk­ning.

TEMA

J

ournali
stikk

113 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Skriv en kommentar

Bidra til god debatt - skriv under fullt navn. Se våre kommentarregler.

Abonner på kommentarer
til toppen