En sjelden kraft

Frank Rossaviks biografi om Kåre Valebrokk gir glimt av underbelyste sider ved norsk offentlighet.

Den pro­duk­tive Bergens Tidende-kom­men­ta­toren Frank Rossavik har skrevet biografi igjen, om Kåre Vale­brokk. Sist, i 2007, lev­erte han en om Einar Førde. Den kalte Tor Obrestad, som selv hadde skrevet bok om samme mann, “avskye­leg tabloid”. Merke­lap­pen var et dårlig valg for Førde-boka og defin­i­tivt ubruke­lig når det gjelder denne. Ikke bare man­gler snacksy kjønnsliv, det fins heller ingen andre tabloide ele­menter. «En god sto­ry» er blitt et fint bidrag til norsk samtid­shis­to­rie, under­hold­ende nok i kraft av hva den rom­mer av fak­ta og anek­dot­er, om og omkring en helt sen­tral fig­ur i nyere norsk mediehistorie.

Med tanke på alt Kåre Vale­brokk gjorde og skrev, er det klart at Rossavik har hatt et svært mate­ri­ale å håndtere. Tek­sten glir likev­el tem­melig uanstrengt framover, uten mange unødi­ge detal­jer og uten et svært noteap­pa­rat. Hov­ed­prin­sip­pet for dis­po­sisjo­nen er kro­nol­o­gisk, men de fleste kapit­lene har titler som vis­er til yrk­er og roller Vale­brokk hadde (“Grave­mask­in­sel­ger”, “Næringslivsjour­nal­ist”, “Sje­fredak­tør” etc.) eller aspek­ter ved ham som per­son (“Lib­er­al­ist”, “Kriger”, “Mak­t­men­neske?”). Her er det naturligvis tidsmes­sig over­lap­ping, og leseren kan i blant ønske seg en tid­stavle for å holde styr på hva som foregikk sam­tidig med hva. Stort sett går det imi­dler­tid gre­it å følge med på hop­pene og henvisningene.

Layout 1


Frank Rossavik: En god sto­ry – en biografi om Kåre Vale­brokk. Spar­ta­cus 2013, 282 sider.

Hov­ed­sak­en er uansett bildet av Kåre Vale­brokk som blir dan­net gjen­nom fortellin­gen. Det er fint nyansert, uten å bli veldig kom­plis­ert. Vale­brokk var som de fleste mang­foldig og til dels preget av indre mot­set­ninger, men han var også en per­son hvis his­to­rie hang sam­men på grunn­leggende vis. Oppvek­sten i et kris­telig sør­land­sk hjem og et prob­lema­tisk forhold til en autoritær far var han ikke alene om. Likev­el gir denne bak­grun­nen en grad av mening og sam­men­heng til de ulike aspek­tene ved per­so­n­en Vale­brokk. Det mest inter­es­sante ved ham var kan­skje hvor­dan det tid­stypiske opprøret mot autoriteter og kris­telig trangsyn ble koplet med en lib­er­al­is­tisk over­be­vis­ning på den ene siden og per­son­lig snill­het på den andre, i en skikkelse ellers preget av vold­som arbei­d­skraft, bety­delig evne til begeistring og stor sans for store plan­er. Alt dette, samt en sjelden begavelse for tre­f­fende for­mu­leringer og humoris­tisk sans, spilte med i det mangslungne livet han levde.

Rossavik leg­ger vekt på at Vale­brokk var opp­tatt av sitt image og at han bruk­te både sanne og halvsanne anek­dot­er for å bygge leg­en­den om den hardtrøyk­ende og hardt­drikkende barsk­in­gen og bud­dy-sje­fen. Som han fak­tisk også var. Mange medar­bei­dere så på ham med både stor respekt og stor sym­pa­ti, ja, varme følelser. Dette henger ikke primært sam­men med at han kunne vise seg snill på et per­son­lig plan. Vik­tigere var det at han både ga medar­bei­dere han stolte på svært stor tillit og fri­het, og forsvarte dem hardt og kon­sekvent om de kom opp i trøbbel med det de pro­duserte. “Fak­ta på bor­det og til hel­vete med kon­sekvensene” er blitt stående som Vale­brokks defin­isjon av jour­nal­is­tikkens ethos, og den sto han fast på. Også når det gikk ut over ven­ner og forbindelser og sen­trale medieeiere. Han insis­terte på jour­nal­is­tikkens uavhengighet og mak­tkri­tiske opp­gaver, sam­tidig som han krevde ordentlig arbeid av fagets utø­vere. Det var ikke bare av lure strate­giske grun­ner han kom til TV 2 med store ambisjon­er om å styrke kanalens nyhet­spro­fil og dens jour­nal­is­tiske ambisjon­snivå. Det han­dlet om grunn­leggende verdier for ham. Rossavik får fint fram at Vale­brokk aldri ble noe særlig tess som for­ret­nings­mann, enten det nå var grave­mask­in­salg eller diverse investeringer det han­dlet om. Men det han skapte som medie­mann – i Dagens Næringsliv, bran­sjeav­isene Trade Winds og Upstream, TV 2 Nyhet­skanalen med mer – vit­ner om sjelden grün­der­be­gavelse og jour­nal­is­tisk kraft.

Vale­brokks libe­ra­lisme hadde en anti­auto­ri­tær karakter

Det mest tankevekkende ved boka om Thatch­er-beun­dr­eren som hyret inn bun­te­vis med medar­bei­dere fra Klassekam­p­en, er kan­skje likev­el glimtene som gis av to under­belyste sider ved norsk offent­lighet: Eiernes forhold til innhold­et i mediebedriftenes pro­duk­ter og den poli­tiske høyres­i­dens mang­fold og mot­set­ninger. Rossavik kan ikke behan­dle dette i særlig omfang innen­for ram­men av en biografi. Men boka har alt­så nok med til at en får lyst å få vite mer. Vale­brokks lib­er­al­isme hadde en anti­au­toritær karak­ter som bidro til den jour­nal­is­tiske pro­filen han sto for. Han var gen­uint kul­tur­in­ter­essert og mot både Frp og ren­hek­let mediekom­mer­sial­isme. Manøvrene hans mel­lom sterke kap­i­tal­in­ter­ess­er i et sam­men­satt høyre­poli­tisk land­skap påkaller respekt og inviter­er til videre granskn­ing og tenkning.

TEMA

J

ournali
stikk

136 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen