Målet var bevisstgjøring, ikke reformer. En ny kvinneoffentlighet vokser frem

Den nye kvinneoffentligheten på 70-tallet satte varige spor i det norske samfunnet.

Med den nye kvinne­be­ve­gel­sen voks­te en ny offent­lig­het fram i Nor­ge på 1970-tal­let. Gjen­nom en rek­ke nye are­na­er, pub­li­ka­sjo­ner og akti­vi­te­ter som skul­le få kvin­ner i tale og ska­pe nye for­mer for bevisst­het knyt­tet til kvin­ners sosia­le og kul­tu­rel­le rol­le, sat­te beve­gel­sen vari­ge spor i det nors­ke sam­fun­net. Som vi skal se i den­ne artik­ke­len, bidro beve­gel­sen ikke minst til å end­re etab­ler­te opp­fat­nin­ger av poli­tikk.

Kjønnsrolleforskning og likestillingspolitikk

Den nye kvinne­be­ve­gel­sen har røt­ter i 1950-tal­lets nye fokus på kjønns­rol­ler og like­stil­ling. Insti­tutt for Sam­funns­vi­ten­skap (ISF) ble få år etter etab­le­rin­gen i 1950 et sen­trum for forsk­ning på kjønns­rol­ler, og det leden­de nav­net her var Har­riet Hol­ter. Hun mar­ker­te seg i norsk offent­lig­het og bidro til at begre­pet «kjønns­rol­le» ble intro­du­sert for et skan­di­na­visk pub­li­kum (Lei­ra 2002). I artik­kel­sam­lin­gen Kvinnors liv och arbe­te, utgitt i 1962, had­de Hol­ter det sen­tra­le teo­re­tis­ke bidra­get, artik­ke­len «Kjønn og sosi­al struk­tur», der hoved­po­en­get var å trek­ke et skil­le mel­lom bio­lo­gisk og sosi­alt kjønn – en for­stå­el­se som var i tråd med Simo­ne de Beau­voirs berøm­te for­mu­le­ring fra Det annet kjønn (først utgitt på fransk 1949) om at kvin­ne ikke er noe man er, det er noe man blir.

Om artik­ke­len
Artik­ke­len er basert på for­fat­ter­nes bidrag til kapit­tel 8: 1960–1980: «Vekk her­fra, det er mitt mål» i Jostein Grips­rud (red.): All­men­nin­gen. His­to­ri­en om norsk offent­lig­het (2017). Oslo: Uni­ver­si­tets­for­la­get.

ISF var fra star­ten nært knyt­tet til det poli­tis­ke fel­tet, og det er en klar for­bin­del­se mel­lom kjønns­rolle­forsk­nin­gen og den «femi­nis­tis­ke ven­ding» som Arbei­der­par­ti­et fore­tok på 1960-tal­let: Den gam­le hus­mor­po­li­tik­ken, som frem­met streng arbeids­de­ling mel­lom kjøn­ne­ne og opp­ford­ret kvin­ner til å ta vare på hus og hjem, ble nå avløst av en mer arbeids­mar­keds­ret­tet og like­stil­lings­ori­en­tert poli­tikk. En sen­tral rol­le i poli­tikk­ut­for­min­gen fikk nett­opp fors­ke­re som Hol­ter og Åsa Gru­da Skard. De to satt i en komi­té ned­satt av par­ti­et i 1963, som skul­le utre­de kvin­nens stil­ling i det nors­ke sam­fun­net. Beg­ge bidro til debatt­bo­ken Kvin­nens plass er – hvor?, som var et pro­gram­ut­kast fra komi­te­en i 1965 (Hage­mann 2004). Like­stil­ling mel­lom kjøn­ne­ne var ryk­ket inn og opp på agen­da­en. Noe lig­nen­de skjed­de også i and­re par­ti­er – Gro Hage­mann har, gjen­nom en ana­ly­se av bok­ut­gi­vel­ser i Nor­ge før 1970, vist at like­stil­ling var et høyt prio­ri­tert pro­sjekt blant poli­ti­ke­re og sam­funns­vi­te­re i Nor­ge fra 1965.

Sam­ti­dig kom ster­ke impul­ser fra USA. Bet­ty Frie­dans The Femi­ni­ne Mys­ti­que (1963), som ble en best­sel­ger i en rek­ke vest­li­ge land, kom i 1967 ut på norsk under tit­te­len Myten om kvin­nen. Frie­dan angrep fore­stil­lin­ge­ne om at hjem­me­til­væ­rel­sen var i over­ens­stem­mel­se med en kvin­ne­lig natur og argu­men­ter­te for at den tra­di­sjo­nel­le hus­mor­rol­len var opp­hav til at psy­kis­ke pro­ble­mer had­de økt sterkt blant hus­mød­re i USA i løpet av 1950-tal­let. En ny inter­na­sjo­nal kvinne­be­ve­gel­se var i emning, og blant de sta­dig fle­re kvin­ne­ne med høy­ere utdan­ning var det­te godt kjent.

En eksis­ten­si­ell og indi­vid­ori­en­tert femi­nis­me ble imid­ler­tid ikke gans­ke enkelt impor­tert til Nor­ge fra USA ved inn­gan­gen til 1970-tal­let. Hol­ter fore­grep for eksem­pel man­ge av Frie­dans tan­ker om hvor­dan etter­krigs­ti­dens kvin­ner opp­lev­de en rolle­kon­flikt, der de både ble opp­dratt som frie indi­vi­der med rett til å føl­ge egne øns­ker om selv­rea­li­se­ring, og møtt med for­vent­nin­ger om å leve opp til hus­mor­sam­fun­nets krav, som var «å ofre seg» for barn, mann og fami­lie. I 1950-åre­ne had­de bøker og film­ko­me­di­er som Støv på hjer­nen og et uke­blad som Alle kvin­ners blad – da det mest les­te uke­bla­det i Nor­ge – løf­tet fram spørs­må­let om hus­mød­res mis­nøye og man­gel på selv­rea­li­se­ring, og debat­ten fant også sted i Dag­bla­det (Lar­sen 1999). Pax for­lag had­de satt spørs­mål om kvin­ners rett til fri sek­su­ali­tet på agen­da­en gjen­nom hele 1960-tal­let og den folke­kjæ­re pro­gram­le­de­ren Rolf Kir­kvaag intro­du­ser­te i 1970 under­hold­nings­pro­gram­met Kvin­ner, av, fra, om og til som et pro­gram som skul­le dis­ku­te­re «kvinne­my­ten» (Lindt­ner 2014).

Pax for­lag gav i 1966 ut boken Kvin­ners sek­su­ali­tet av lege­ne Phyl­l­is og Eber­hard Kron­hau­sen, med for­ord av Simo­ne de Beau­voir

Uke­pres­sen had­de også fan­get opp den nye kvinne­fri­gjø­rings­be­ve­gel­sen på 1960-tal­let. Uke­bla­det Illust­rert gikk på midt­en av tiåret gans­ke langt i å sig­na­li­se­re inter­es­se for dis­se tenden­se­ne i tiden. I nr. 28, 1965, for­kyn­te bladet på for­si­den at en ny serie star­tet, med tit­te­len «Kvin­ne, hvor går du?». For­fat­ter­ne John And­rew Koht og Ella Griffiths trakk på antro­po­lo­gi og kul­tur­his­to­rie i artik­ke­len «Fra gud­in­ne til moder­ne kvin­ne», der de la vekt på etab­le­rin­gen av «patri­ar­ka­tet». Redak­sjo­nen intro­du­ser­te artik­ke­len slik:

I det­te num­me­ret begyn­ner en ny, stor artik­kel­se­rie om den moder­ne kvin­nen og om hen­nes vans­ker med å inn­ret­te seg i ver­den av i dag. For det lar seg vel ikke nek­te at det byr på pro­ble­mer! Hvis noen av våre lese­re synes at de har fått litt mer orden på begre­pe­ne og på pro­ble­me­ne etter å ha lest den­ne artik­kel­se­ri­en, er vår hen­sikt opp­nådd! (Grips­rud 1999:21).

Ny-feminister forén dere!

I 1968 ble lærer og tobarns­mor Eli­sa­beth Almaas (sene­re Hel­sing) inter­vju­et i uke­bla­det Alle kvin­ner etter at hun had­de laget en bro­sjy­re om amming for Helse­di­rek­to­ra­tet. Anled­nin­gen var en bekym­ring knyt­tet til at antal­let kvin­ner som ammet var nedad­gå­en­de, og en anta­kel­se om at både helse­ve­sen og mors­melkpro­du­sen­ter bidro til det­te med ville­den­de rekla­me for kuns­tig ernæ­ring. Almaas øns­ket å opp­ret­te klub­ber der kvin­ner kun­ne hjel­pe hver­and­re i tiden etter fød­se­len, og ba i inter­vju­et kvin­ner som kun­ne ten­ke seg å hjel­pe sine «med­søst­re» med råd og amme­hjelp, om å ta kon­takt (Alle Kvin­ners Blad 38/1968: 44–45). Inter­vju­et resul­ter­te i en flom av post fra unge, for­tvil­te mød­re, og ble opp­star­ten for orga­ni­sa­sjo­nen Amme­hjel­pen, som raskt spred­te seg fra Almaas’ kjøk­ken til res­ten av lan­det. Orga­ni­sa­sjo­nen reg­nes som en av de førs­te indi­ka­sjo­ne­ne på at en ny femi­nis­tisk beve­gel­se var på trap­pe­ne i Nor­ge.

Eli­sa­beth Almaas star­tet i 1968 Amme­hjel­pen, etter først å ha utar­bei­det en bro­sjy­re om amming for Helse­di­rek­to­ra­tet.

Almaas ble da også i 1970 en av ini­tia­tiv­ta­ker­ne til orga­ni­sa­sjo­nen Nyfe­mi­nis­te­ne, som ble etab­lert i kjøl­van­net av et møte på Blin­dern der den ame­ri­kans­ke femi­nis­ten Jo Free­man had­de snak­ket til et full­satt audi­to­ri­um. Den nylig hjem­vend­te USA-stu­den­ten Siri Nylan­der Mælands kro­nikk «Ny-femi­nis­ter for­en dere!», i Dag­bla­det 31. janu­ar 1970, var et annet tid­lig uttrykk for at kvinne­opp­rø­ret også had­de nådd Nor­ge. Her angrep Mæland de gam­le femi­nis­te­ne som had­de kjem­pet fram stem­me­rett for kvin­ner og stør­re grad av juri­disk like­stil­ling, og hev­det at det ikke var mulig å opp­nå reell like­stil­ling innen­for det nåvæ­ren­de sam­fun­net. For å opp­nå det­te måt­te både kvin­ner, menn og barn fri­gjø­res, og kvin­ne­ne, som var de mest mis­for­nøy­de, måt­te føre an i kam­pen.

Like­stil­lings­fe­mi­nis­mens begrens­nin­ger var nær­mest et fel­les utgangs­punkt for det bre­de spek­te­ret av kvinne­ak­sjo­ner og -orga­ni­sa­sjo­ner som nå utvik­let seg. Der 1950-tal­lets libe­ra­le kvinne­saks­kvin­ner had­de tatt til orde for «fri­het», «like­stil­ling» og «men­neske­sak», tal­te nyfe­mi­nis­te­ne om «kvinne­kamp», «kvinne­un­der­tryk­king» og «kvinne­fri­gjø­ring» (Lindt­ner 2014). Den eld­re Kvinne­saks­for­enin­gens prio­ri­te­ring av myn­dig­hets­kon­takt og lobby­ar­beid ble sett som mind­re vik­tig. Nyfe­mi­nis­te­ne kon­sen­trer­te seg om kvinne­kon­takt og kvinne­or­ga­ni­se­ring, og de hen­vend­te seg pri­mært til den nye kvinne­of­fent­lig­he­ten (Slag­stad 2001).

Nyfe­mi­nis­te­ne kon­sen­trer­te seg om kvinne­kon­takt og kvinne­or­ga­ni­se­ring, og de hen­vend­te seg pri­mært til den nye kvinne­of­fent­lig­he­ten

Bevisstgjøring og kvinneorganisering

Kvinne­or­ga­ni­se­ring var det sen­tra­le moti­vet for en rek­ke pub­li­ka­sjo­ner som nå ble etab­lert. Først ut var bladet Sire­ne – Tids­sig­nal for kvin­ner og menn – som kom ut på Cap­pe­len for­lag fra 1973. Bladet vil­le vise frem et san­ne­re bil­de av kvin­ners hver­dag enn det man fant i van­li­ge uke­bla­der. Bladet knyt­tet kvinne­un­der­tryk­kin­gen til kvin­ners mulig­het for å ta per­son­li­ge valg og rea­li­se­re seg selv i et sam­funn der «århund­rers under­tryk­kel­se» had­de gjort dem ute av stand til å hev­de seg (Sire­ne 2/1973: 2). Målet var bevisst­gjø­ring av kvin­ner, ikke refor­mer. Bladet vil­le vise kvin­ne­ne at pro­ble­me­ne de trod­de de gikk ale­ne med, i rea­li­te­ten var en del av en makt­form som under­tryk­ket dem som grup­pe. Liv Ull­mann var avbil­det på for­si­den under over­skrif­ten «Den under­tryk­te Liv Ull­mann», og i bladet for­tal­te hun at hun len­ge had­de hatt pro­ble­mer med å iden­ti­fi­se­re seg med den nye kvinne­be­ve­gel­sen for­di den fram­sto som mili­tant og skrem­men­de. Men nå had­de hun inn­sett at man­ge av hen­nes pro­ble­mer var knyt­tet til at hun var kvin­ne. Til bladet hev­det hun at:

Det er i grun­nen for­fer­de­lig at jeg hen­ger hele min ver­dig­het som men­nes­ke opp på om en eller annen mann blir til­truk­ket av meg eller ikke. Det må være vel­dig sunt å bli kvitt den belast­nin­gen (Ull­mann i Sire­ne 1/1973: 20).

Det femi­nis­tis­ke bladet Sire­ne kom ut i 1973 og had­de opp­lag på 35 000 på midt­en av 1970-tal­let-

Sire­ne ble en umid­del­bar suk­sess. I 1974 solg­te bladet opp mot 35 000 eksemp­la­rer per num­mer, og opp­la­ge­ne var langt høy­ere enn med­lems­tal­le­ne i kvinne­or­ga­ni­sa­sjo­ne­ne langt utover 1970-tal­let (Lindt­ner 2014). En gjen­nom­gang av nors­ke dags­avi­ser i måne­den rundt lan­se­rin­gen viser at bladet ble hyp­pig omtalt og bejub­let fra venst­re til høy­re. Dag­bla­det tryk­ket for eksem­pel et inter­vju med noen eks­p­edi­tø­rer hos Nar­ve­sen som jub­let over «ende­lig» å ha «noe annet enn dame­ro­ma­ner» å sel­ge, og den ber­gens­ke høyre­avi­sen Mor­gen­avi­sen øns­ket bladets «kon­kre­te» og «ærli­ge» «form for like­stil­lings­de­batt» vel­kom­men:

Det kvin­ne­ne roper på i dag er per­son­lig integri­tet. Det er i valg­kam­pen frem­lagt en plan som går på beskyt­tel­se av enkelt­men­nes­ket. Ver­re er det ikke – at kvin­nen også skal ha den fri­het som fle­re menn har i dag enn kvin­ner (Lindt­ner 2014:146).

Den nye kvinne­be­ve­gel­sen fikk mye spalte­plass i medie­ne, og beve­gel­sen spred­te seg med vold­som kraft tid­lig på 1970-tal­let (Hage­mann 2004). Over 7000 kvin­ner orga­ni­sert i uli­ke nye og gam­le femi­nis­tis­ke kvinne­or­ga­ni­sa­sjo­ner og kvinne­spørs­mål stod høyt på den offent­li­ge agen­da­en. En av de sto­re mobi­li­se­rings­sa­ke­ne ved SVs suk­sess­valg i 1973 var kvinne­kam­pen, og i 1974 valg­te par­ti­et Venst­re kvinne­saks­kvin­nen Eva Kol­stad til parti­le­der – Nor­ges førs­te av det kvin­ne­li­ge sla­get. Selv Høy­re fikk sin femi­nist­grup­pe, med yng­re kvin­ner som gikk inn for like­stil­ling og selv­be­stemt abort (ibid: 277). Sam­ti­dig mobi­li­ser­te beve­gel­sen en rek­ke nye for­mer for aksjo­ner og akti­vi­te­ter. Den inter­na­sjo­na­le kvinne­da­gen 8. mars fikk ny opp­merk­som­het i 1972, og nyfe­mi­nis­te­ne vak­te opp­merk­som­het da de møt­te opp i demon­stra­sjons­tog med paro­le­ne «Nei til tvangs­pu­ling» og «Vi vil lig­ge øverst» (ibid).

I fle­re byer ble det star­tet kvinne­hus, man fikk kvinne­mu­sikk, kvinne­film og kvinn­eta­ter. Sam­ti­dig kon­kur­rer­te for­la­ge­ne om å over­set­te inter­na­sjo­na­le femi­nis­tis­ke best­sel­ge­re, sær­lig fra USA, men også fra Stor­bri­tan­nia, Frank­ri­ke, Sve­ri­ge og Dan­mark. Nor­ge fikk også en egen femi­nis­tisk kvinne­lit­te­ra­tur, med for­fat­te­re som Bjørg Vik, Gerd Bran­ten­berg og Tove Nil­sen – og med nyut­gi­vel­ser av blant and­re Camil­la Col­lett og Ama­lie Skram.

Hverdagsaksjon og klassekamp

Hil­de Dani­el­sen (2013) har beskre­vet hvor­dan nye pro­blem­stil­lin­ger og ana­ly­ser av kvinne­un­der­tryk­kin­gen og -fri­gjø­rin­gen på kort tid fikk gjen­nom­slag i offent­lig­he­ten. Nye begre­per ble intro­du­sert, så som patri­ar­kat, sexis­me, og søs­ter­skap, og nye ana­ly­ser av hvor­dan under­tryk­kin­gen fore­gikk og kun­ne utford­res vant frem.

Sire­ne og de førs­te nyfe­mi­nis­te­ne pre­sen­ter­te pri­mært en eksis­ten­si­ell og kul­tu­rell fri­gjø­rings­kamp. Kvinne­ak­ti­vis­te­ne, som var en grup­pe nyfe­mi­nis­ter, ga i 1973 ut sitt eget mani­fest, der de opp­ford­ret kvin­ner til å begyn­ne med å end­re sine egne pri­va­te liv: «Hvis vi ikke kan for­and­re for­hol­de­ne i vårt pri­va­te liv så har vi hel­ler ingen mulig­he­ter til å for­and­re sam­fun­net», het det i Kvinne­ak­ti­vist­ma­ni­fes­tet, som tok for seg rom for rom i huset der kjønns­rol­le­ne måt­te end­res: «Menn skal lære å lage mat, vas­ke opp, tør­ke gulv og ryd­de opp etter seg». «La deg ikke utnyt­te sek­su­elt. Du kan og bør si nei når du ikke har lyst, ona­ner ham hel­ler ikke». «Bad ikke selv, hvis han ikke vas­ker bade­ka­ret etter seg». Mani­fes­tet for­klar­te også hvor­dan kvin­ner bur­de aksjo­ne­re i møte­lo­ka­let, fab­rik­ken og på Stor­tin­get: «For­lang å bli stats­mi­nis­ter» (Strand 2017).

Utover 1970-tal­let ble deler av beve­gel­sen ori­en­tert mot en mer marx­is­tisk for­stå­el­se av kvinne­po­li­tikk. Nye kvinne­or­ga­ni­sa­sjo­ner og -insti­tu­sjo­ner som job­bet mer direk­te opp mot bed­re lov­verk og poli­tikk, opp­sto. Kvinne­fron­ten, som ble star­tet i 1972, og sam­let kvin­ner fra den poli­tis­ke venstre­si­den, ble det frems­te orga­ni­sa­to­ris­ke uttryk­ket for det­te. Kvinne­be­ve­gel­sen ble nå mer split­tet, mel­lom de som men­te at hoved­opp­ga­ven i kvinne­kam­pen var å fri­gjø­re kvin­ner fra manns­sam­fun­nets struk­tu­rer og sym­bo­ler, og de som holdt på nød­ven­dig­he­ten av hie­rar­kisk orga­ni­se­ring – selv om de fles­te akti­ve femi­nis­te­ne had­de en sosia­lis­tisk ori­en­te­ring. På 1970-tal­let var klasse­per­spek­ti­ver og uli­ke marx­is­tisk-inspi­rer­te ana­ly­ser av kvinne­kam­pen tema i man­ge bok­ut­gi­vel­ser, fra både Pax og and­re radi­ka­le for­lag. Nyfe­mi­nis­te­nes kamp for fri­het og per­son­lig auto­no­mi ble i dis­se åre­ne, av sta­dig fle­re, sett på som noe som bare gjaldt pri­vi­le­ger­te og intel­lek­tu­el­le kvin­ner. I leder­ar­tik­ke­len til Pax-tids­skrif­tet Kon­trasts num­mer «Kvin­ner til kamp!» i 1972, het det at:

Stu­den­tjen­ter kan ikke kjem­pe på veg­ne av arbei­der­kvin­ner, bare de som selv ram­mes av under­tryk­kin­ga kan bekjem­pe den (Lindt­ner 2014:288).

Gjennomslag og splittelse

Iføl­ge his­to­ri­ker Kim Helsvig kom det radi­ka­le for­la­get Pax til å spil­le en vik­tig rol­le som pub­li­ka­sjons- og debatt­arena for en alli­an­se som nå ble utvik­let mel­lom sta­ten og kvinne­be­ve­gel­sen. Det stats­vi­te­ren Hel­ga Her­nes kom til å beteg­ne som «stats­fe­mi­nis­men», var karak­te­ri­sert av et sam­spill mel­lom kvinne­mo­bi­li­se­ring neden­fra, og poli­tisk inte­gra­sjon oven­fra, gjen­nom parti­po­li­tik­ken og sta­ten (Helsvig 2014:181). Ana­ly­sen ble utvik­let på bak­grunn av de poli­tis­ke resul­ta­te­ne som kvinne­be­ve­gel­sen opp­nåd­de i løpet av 1970-tal­let, med like­stil­lings­lo­ven og loven om selv­be­stemt abort, beg­ge i 1978, som bety­de­li­ge. Unge kvin­ner og nye orga­ni­sa­sjons­for­mer vak­te opp­sikt med utra­di­sjo­nel­le aksjo­ner i offent­lig­he­ten. Men Hage­mann (2004) viser at resul­ta­te­ne også var uttrykk for like­stil­lings­po­li­tik­ken på 1960-tal­let, og hvor­dan de eld­re, etab­ler­te kvinne­or­ga­ni­sa­sjo­ne­ne had­de et opp­sving — i med­lems­tall så vel som i sym­pa­ti for femi­nis­tis­ke krav som len­ge had­de hatt lav opp­slut­ning hos folk.

I 1976 ble kvinne­fot­ball en offi­si­ell gren i Nor­ges Fot­ball­for­bund

End­rin­ge­ne for kvin­ner i idret­ten sier sitt om utvik­lin­gen i løpet av tiåret. Det ble ført en kamp om kvin­ners rett til del­ta­kel­se i orga­ni­sert idrett gjen­nom hele etter­krigs­ti­den. Nor­ge var det enes­te lan­det som stem­te imot at lang­renn for kvin­ner skul­le bli en olym­pisk gren i 1952. Nor­ges Ski­for­bund had­de da inn­ført gre­nen «stil­lang­renn» for kvin­ner, der sti­len skul­le tel­le like mye som hvor fort man gikk. Et gjen­nom­brudd for kvinne­lang­renn som pub­li­kums­idrett kom ikke før det nors­ke kvinne­lang­rennsla­get tok sølv­me­dal­je under VM i Oslo i 1966.

Sen­tralt stod stri­den for kvin­ners rett til å del­ta i Hol­men­koll­sta­fet­ten. Der had­de kvin­ne­ne i 1965 fått løpe sta­fett inne på Bis­lett sta­dion, mens mann­li­ge løpe­re slet seg opp­over mot Hol­men­kol­len. To år sene­re ble kvinne­sta­fet­ten skif­tet ut med kvin­ne­li­ge tur­ne­re, som iføl­ge arran­gø­ren had­de «stør­re under­hold­nings­ver­di». I 1972 stil­te så to kvin­ner – Gerd von der Lip­pe og Ing­rid Elling­sen – opp som del­ta­ke­re, påmeldt som hen­holds­vis Øyvind Foss og I. Elling­sen. De løp med slag­ord mot kvinne­dis­kri­mi­ne­ring i idret­ten på drak­te­ne. Det­te skap­te mas­siv debatt i avi­se­ne, og de to ble inn­kalt til ledel­sen i Nor­ges Idretts­for­bund, der de fikk en skra­pe og dess­uten mid­ler­ti­dig start­for­bud. Først i 1975 fikk kvin­ner star­te som kvin­ner. I Birke­bei­ner­ren­net fikk kvin­ne­ne del­ta fra 1976. Sam­me år ble kvinne­fot­ball en offi­si­ell gren i Nor­ges Fot­ball­for­bund. Da had­de kvin­ne­ne len­ge hatt egne, uof­fi­si­el­le seri­er og nor­ges­mes­ter­skap.1Avsnit­tet byg­ger på http://www.kampdager.no/tilbakeblikk/holmenstafett.html ; besøkt 20.10.2016

Pornokamp og ytringsfrihet

Foku­set på ideo­lo­gi­kri­tikk, bred del­ta­kel­se og offent­lig debatt for­svant mer og mer i kvinne­be­ve­gel­sen sent på 1970-tal­let. Et vik­tig unn­tak var de sto­re aksjo­ne­ne mot por­no og pro­sti­tu­sjon på slut­ten av 1970-tal­let. Avdek­kin­gen av kvin­ners for­hold i pri­vat­sfæ­ren som en rek­ke kvinne­ak­ti­vis­ter had­de utført, had­de avslørt alvor­li­ge over­grep mot kvin­ner, som før var lite omtalt. Vold i hjem­met, sex­press på arbei­det, incest og vold­tekt var for­mer for sek­su­ali­sert under­tryk­kel­se som nå ble knyt­tet til menns domi­nans og tan­ken om at sam­fun­net var et patri­ar­kat. Det­te ble bak­grunn for paro­len «por­no­gra­fi er teori, vold­tekt er prak­sis». I 1977 lag­de Nyfe­mi­nis­te­ne en vandre­ut­stil­ling om por­no­gra­fi, og med­lem­mer av Kvinne­fron­ten laget porno­bål og stor­met porno­for­hand­le­re. Som et resul­tat av dis­se akti­vi­te­te­ne tok kvin­ner fra Sen­ter­par­ti­et ini­tia­tiv til para­ply­or­ga­ni­sa­sjo­nen Fel­les­ak­sjo­nen mot por­no­gra­fi, der både femi­nis­ter, kon­ser­va­ti­ve og krist­ne kvinne­or­ga­ni­sa­sjo­ner ble med (Helle­sund 2013: 94).

Vold i hjem­met, sex­press på arbei­det, incest og vold­tekt var for­mer for sek­su­ali­sert under­tryk­kel­se som ble knyt­tet til menns domi­nans og tan­ken om at sam­fun­net var et patri­ar­kat

Som en rela­tivt ensom sva­le i den­ne debat­ten for­svar­te Sire­ne den kul­tur­li­be­ra­le tan­ken om at det å leg­ge bånd på sek­su­ali­te­ten, hand­let om å leg­ge bånd på kvin­ners (og menns) trang til å rea­li­se­re seg som hele men­nes­ker. Anti-porno­kam­pan­jen så de som en videre­fø­ring av den krist­ne puri­ta­nis­mens under­tryk­king av sek­su­ali­te­ten og en trus­sel mot ytrings­fri­he­ten. Porno­mar­ke­det var for variert til å inn­føre et gene­relt for­bud, men­te de. I ver­ste fall vil­le det med­føre at Sire­ne og under­grunns­bla­der som Super­gutt eller Gate­avi­sa ble ram­met av det de beskrev som «bor­ger­ska­pe­ts blu­fer­dig­het». Man måt­te hel­ler under­sø­ke porno­kul­tu­ren, ikke minst por­no­ens fri­gjø­ren­de poten­si­al. Bladet var opp­tatt av å ska­pe alter­na­ti­ve rom for å dis­ku­te­re sek­su­ali­te­ten, etter­som det var det­te kvin­ner vil­le lese om (Lindt­ner 2014:366). Den­ne hold­nin­gen del­te bladet langt på vei med Pax, som i 1980, da porno­de­bat­ten var på sitt mest inten­se, ga ut Den sadis­ke kvin­nen, der den pro­vo­se­ren­de og kri­ti­ker­ros­te for­fat­te­ren Ange­la Car­ter utford­ret femi­nis­te­nes porno­mot­stand gjen­nom det Helsvig beteg­ner som en kjet­tersk nyles­ning av Marquis de Sades kvinne­skik­kel­ser (Helsvig 2014:184). Cove­ret fram­stil­te en teg­ning av to nak­ne kvin­ner som had­de SM-sex.

Kvinner kan!

Det femi­nis­tis­ke myn­dig­gjø­rings- og selv­rea­li­se­rings­pro­sjek­tet ytret seg alt­så på fle­re og ofte mot­stri­den­de vis i 1970-tal­lets kvinne­be­ve­gel­se. Pax had­de fle­re best­sel­ger­suk­ses­ser som kan knyt­tes til pro­sjek­tet, og det sam­me gjel­der helt eller del­vis pub­li­ka­sjo­ner som kom til i Kvinne­året 1975: Kvinne­front, Kjer­ring­Råd og Kvin­nens Årbok. I 1976 skap­te Les­bisk Beve­gel­se bladet Laven­de­l­eks­pres­sen som ble trykt av det les­bis­ke tryk­ke­ri­et Sfinxa. Både orga­ni­sa­to­risk og ideo­lo­gisk fram­sto den nye kvinne­be­ve­gel­sen imid­ler­tid som mind­re sam­let mot slut­ten av tiåret. Mens orga­ni­sa­sjo­ne­ne mis­tet med­lem­mer, gikk man­ge femi­nis­ter inn i poli­tis­ke insti­tu­sjo­ner og orga­ni­sa­sjo­ner som arbei­det aktivt for lov­end­rin­ger og refor­mer. And­re begyn­te å job­be mer spe­sia­li­sert, prak­tisk og pro­fe­sjo­nelt med kvinne­un­der­tryk­king, for eksem­pel ved å etab­le­re krise­sent­re. I 1978 ble Nor­dens førs­te krise­sen­ter for mis­hand­le­de kvin­ner opp­ret­tet i Oslo. Atter and­re viet seg til kvinne­forsk­nin­gen, som for alvor ble det Slag­stad (2009: 412) kal­ler en sty­rings­vi­ten­skap i peri­oden.

På slut­ten av 1970-tal­let inn­tok kvinne­of­fent­lig­he­ten nye are­na­er og for­ma­sjo­ner

En rek­ke kvin­ner trakk seg dess­uten ut av beve­gel­sen og foku­ser­te mer på egne kul­tu­rel­le, lit­te­rære og kunst­ne­ris­ke akti­vi­te­ter. Det­te hen­ger også sam­men med hvor­dan det mot slut­ten av 1970-åre­ne voks­te fram en ny, posi­tiv hold­ning til hva kvin­ner som aktø­rer kan få til i sam­fun­net – noe som hen­ger sam­men med femi­nis­mens inn­lem­ming i media, kul­tur­of­fent­lig­het og popu­lær­kul­tur. I uke­bla­det Kvin­ner og klær ble kvinne­idea­let knyt­tet til det å være øko­no­misk selv­sten­dig, ha «tæl» og være yrkes­ak­tiv, sam­ti­dig som de uli­ke fare­ne med hus­mor­li­vet ble tema­ti­sert: Å ha for mye tid ale­ne når hus­stel­let var unna­gjort kun­ne føre til ensom­het, kjed­som­het, depre­sjon og alko­ho­lis­me (Mås­ei­de 2005). I 1979 sam­ar­bei­det en rek­ke uli­ke mil­jø­er og orga­ni­sa­sjo­ner til­knyt­tet kvinne­be­ve­gel­sen om å lage en Kvinne­kul­tur­fes­ti­val i Oslo. Fes­ti­va­len var­te i en uke. Over­skud­det fra fes­ti­va­len, 80.000 kro­ner, gikk til opp­ret­tel­sen av AKKS – «Akti­ve kvin­ners kul­tur­sen­ter» – som nå er en lands­om­fat­ten­de orga­ni­sa­sjon som arbei­der for kvin­ners posi­sjon i musikk­li­vet, sær­lig den popu­lær­mu­si­kals­ke delen. Utstil­lin­gen «Kvin­ner kan» ble vist i Ber­gens­hal­len i 1980 – et tids­ty­pisk slag­ord som beskrev en ny men­ta­li­tet, der kvinne­ak­ti­vis­ter ble opp­tatt av å syn­lig­gjø­re kvin­ners posi­ti­ve bidrag til sam­fun­net gene­relt, men ikke minst gjen­nom kul­tur og kunst (Müftüoglu 2013:178).

Ut over 1980-tal­let kom fle­re femi­nis­ter til å pre­ge media og kul­tur­of­fent­lig­he­ten. Rita West­vik, som på 1970-tal­let var san­ger og gita­rist i den marx­ist-leni­nis­tisk ori­en­ter­te folkrock­grup­pa Isen­kram, ble redak­tør i den femi­nis­tis­ke nær­ra­dio­ka­na­len RadiO­ra­kel, opp­ret­tet i 1982, før hun ble hyret inn i NRK og ble pro­gram­le­der for under­hold­nings­pro­gram­met Lør­dags­sir­kus i 1984. Den tid­li­ge­re nyfe­mi­nis­tis­ke legen Åsa Ryt­ter Even­sen fikk sin egen sex- og sam­livs­spal­te i dame­bla­det Kvin­ner og klær, mens fle­re av redak­sjons­med­lem­me­ne i Sire­ne fikk utfol­det sitt femi­nis­tis­ke enga­sje­ment i and­re deler av media. For eksem­pel var Astrid Brek­ken hør­bar utover 1980- og 90-tal­let i NRK radio, der hun som pro­gram­le­der for den popu­læ­re pro­gram­pos­ten Sånn er livet, stod sen­tralt i etab­le­rin­gen av en ny type per­son­lig og nær repor­ta­sje­jour­na­lis­tikk. Sis­sel Ben­neche Osvold gav en mar­kant stem­me til mar­gi­na­li­ser­te gjen­nom spal­ten Side­sprang i Dag­bla­det. Også man­ge kvin­ne­li­ge for­fat­te­re, så som Her­bjørg Wass­mo, Tove Nil­sen og Bjørg Vik, had­de den femi­nis­tis­ke kvinne­of­fent­lig­he­ten som tum­le­plass før de fikk sine gjen­nom­brudd i den lit­te­rære offent­lig­he­ten – og løf­tet frem tema­er som tid­li­ge­re ver­ken had­de vært reg­net som lit­te­rært inter­es­san­te eller poli­tisk rele­van­te: Sek­su­el­le over­grep, incest og tra­di­sjo­ner og struk­tu­rer som hem­met kvin­ners selv­rea­li­se­ring.

Ved å hen­ven­de seg til en bred offent­lig­het, sna­re­re enn en dress­kledd poli­tisk for­sam­ling, har kvinne­of­fent­lig­he­ten satt sitt preg på den nors­ke offent­lig­he­ten

Kvinne­be­ve­gel­sen på 1970-tal­let var et bredt poli­tisk og kul­tu­relt pro­sjekt. Målet var pri­mært å ska­pe nye for­mer for bevisst­het knyt­tet til kvin­ners sosia­le og kul­tu­rel­le situa­sjon og rol­le i sam­fun­net. Ved å hen­ven­de seg til en bred offent­lig­het, sna­re­re enn en dress­kledd poli­tisk for­sam­ling — om saker som enga­sjer­te kvin­ner (og menn!) på et per­son­lig, indi­vi­du­elt og eksis­ten­si­elt plan, og ofte gikk på tvers av parti­po­li­tis­ke og orga­ni­sa­to­ris­ke orga­ner — har den ikke bare satt kon­kre­te poli­tis­ke spor etter seg. Den har også end­ret hva vi for­står som poli­tisk rele­van­te spørs­mål, ytrings­for­mer og -are­na­er. Den nyli­ge metoo-kam­pan­jen er ikke minst et eksem­pel på det­te.

Gate­kunst til støt­te for #metoo-kam­pan­jen i Lon­don i novem­ber 2017.

Litteratur:

Bjørn­sen, Bjørn (1966): Abort i Nor­ge, Oslo: Pax for­lag AS
Blom­quist, Cla­ren­ce (1966): Fos­ter­liv og fos­ter­død. Abor­tens etikk, Oslo: Pax for­lag AS
Dani­el­sen, Hil­de (2013): Da det per­son­li­ge ble poli­tisk. De nye kvin­ne- og manns­be­ve­gel­sen på 1970-tal­let, Scan­di­na­vi­an Aca­de­mic Press, Oslo
Grips­rud, Jostein (1999): Uke­pres­sens kul­tu­rel­le og sam­funns­mes­si­ge betyd­ning: En utred­ning. Oslo: For­enn­gen Norsk Uke­pres­se
Hage­mann, Gro (2004): «Norsk nyfe­mi­nis­me – ame­ri­kansk import?» Nytt norsk tids­skrift 21, no. 03–04 (2004)
Helle­sund, Tone (2013): «Inti­mi­te­ter i for­and­ring – om hvor­dan den nye nors­ke kvinne­be­ve­gel­sen sat­te inti­mi­tet på dags­or­de­nen», i Dani­el­sen (red.): Da det per­son­li­ge ble poli­tisk. Den nye kvin­ne- og manns­be­ve­gel­sen på 1970-tal­let, Scan­di­na­vi­an Aca­de­mic Press, Oslo
Helsvig, Kim Gun­nar (2014): Pax For­lag 1964–2014. En bedrift Oslo: Pax
Lar­sen, Leif Ove (1999): Moder­ni­se­rings­moro : roman­tis­ke kome­di­er i norsk film 1950–1965 : sjan­ge­ren, pub­li­kum, sosial­his­to­ri­en. Dr.art. — Rap­port. 42. Insti­tutt for medie­vi­ten­skap.
Lei­ra, Arn­laug (2000): «Kjønn – et sosi­alt kjenne­tegn?», i: Fred­rik Engel­stad (red.): Kunn­skap og reflek­sjon. 50 års sam­funns­forsk­ning. Oslo: Insti­tutt for sam­funns­forsk­ning
Lindt­ner, Syn­nø­ve (2014): «Som en frisk vind gjen­nom stu­en» – Kvinne­bla­det Sire­ne og det utvi­de­te poli­tikk­be­gre­pet. PhD the­sis, Uni­ver­sity of Ber­gen
Müftüoglu, Ing­rid (2013): Hver­da­gens poli­tikk i 1970-tal­lets kvinne­be­ve­gel­se. PhD the­sis, Uni­ver­sity of Ber­gen, 2013: 178
Mås­ei­de, Ing­vild Aur­søy (2005): Kvin­ner og klær – men kva med yrkes­li­vet? Ei his­to­risk-tema­tisk grans­king av kvin­ner og yrkes­liv i KK, mas­ter­opp­ga­ve I visu­ell kom­mu­ni­ka­sjon, Insti­tutt for kunst- og medie­vi­ten­skap ved NTNU
Slag­stad, Rune (2001): De nasjo­na­le stra­te­ger. Oslo: Pax for­lag AS
Slag­stad, Rune (2009): «Sty­rings­vi­ten­skap — ånden som går», i Nytt norsk tids­skrift 03–04/2009
Strand, Hil­de Kris­tin (2017): «Da kvin­ne­ne aksjo­ner­te hjem­me». Inter­vju med Ing­rid Müftüoglu som har skre­vet avhand­lin­gen Hver­da­gens poli­tikk i 1970-tal­lets kvinne­be­ve­gel­sePå høy­den:. Besøkt 8.1.2017.
Kampdager.no: «Start­for­bud for kvin­ner» ; besøkt 20.10.2016

TEMA

F

eminism
e

3 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Skriv en kommentar

Bidra til god debatt - skriv under fullt navn. Se våre kommentarregler.

Abonner på kommentarer
til toppen