Den produktive Bergens Tidende-kommentatoren Frank Rossavik har skrevet biografi igjen, om Kåre Valebrokk. Sist, i 2007, leverte han en om Einar Førde. Den kalte Tor Obrestad, som selv hadde skrevet bok om samme mann, “avskyeleg tabloid”. Merkelappen var et dårlig valg for Førde-boka og definitivt ubrukelig når det gjelder denne. Ikke bare mangler snacksy kjønnsliv, det fins heller ingen andre tabloide elementer. «En god story» er blitt et fint bidrag til norsk samtidshistorie, underholdende nok i kraft av hva den rommer av fakta og anekdoter, om og omkring en helt sentral figur i nyere norsk mediehistorie.
Med tanke på alt Kåre Valebrokk gjorde og skrev, er det klart at Rossavik har hatt et svært materiale å håndtere. Teksten glir likevel temmelig uanstrengt framover, uten mange unødige detaljer og uten et svært noteapparat. Hovedprinsippet for disposisjonen er kronologisk, men de fleste kapitlene har titler som viser til yrker og roller Valebrokk hadde (“Gravemaskinselger”, “Næringslivsjournalist”, “Sjefredaktør” etc.) eller aspekter ved ham som person (“Liberalist”, “Kriger”, “Maktmenneske?”). Her er det naturligvis tidsmessig overlapping, og leseren kan i blant ønske seg en tidstavle for å holde styr på hva som foregikk samtidig med hva. Stort sett går det imidlertid greit å følge med på hoppene og henvisningene.
Hovedsaken er uansett bildet av Kåre Valebrokk som blir dannet gjennom fortellingen. Det er fint nyansert, uten å bli veldig komplisert. Valebrokk var som de fleste mangfoldig og til dels preget av indre motsetninger, men han var også en person hvis historie hang sammen på grunnleggende vis. Oppveksten i et kristelig sørlandsk hjem og et problematisk forhold til en autoritær far var han ikke alene om. Likevel gir denne bakgrunnen en grad av mening og sammenheng til de ulike aspektene ved personen Valebrokk. Det mest interessante ved ham var kanskje hvordan det tidstypiske opprøret mot autoriteter og kristelig trangsyn ble koplet med en liberalistisk overbevisning på den ene siden og personlig snillhet på den andre, i en skikkelse ellers preget av voldsom arbeidskraft, betydelig evne til begeistring og stor sans for store planer. Alt dette, samt en sjelden begavelse for treffende formuleringer og humoristisk sans, spilte med i det mangslungne livet han levde.
Rossavik legger vekt på at Valebrokk var opptatt av sitt image og at han brukte både sanne og halvsanne anekdoter for å bygge legenden om den hardtrøykende og hardtdrikkende barskingen og buddy-sjefen. Som han faktisk også var. Mange medarbeidere så på ham med både stor respekt og stor sympati, ja, varme følelser. Dette henger ikke primært sammen med at han kunne vise seg snill på et personlig plan. Viktigere var det at han både ga medarbeidere han stolte på svært stor tillit og frihet, og forsvarte dem hardt og konsekvent om de kom opp i trøbbel med det de produserte. “Fakta på bordet og til helvete med konsekvensene” er blitt stående som Valebrokks definisjon av journalistikkens ethos, og den sto han fast på. Også når det gikk ut over venner og forbindelser og sentrale medieeiere. Han insisterte på journalistikkens uavhengighet og maktkritiske oppgaver, samtidig som han krevde ordentlig arbeid av fagets utøvere. Det var ikke bare av lure strategiske grunner han kom til TV 2 med store ambisjoner om å styrke kanalens nyhetsprofil og dens journalistiske ambisjonsnivå. Det handlet om grunnleggende verdier for ham. Rossavik får fint fram at Valebrokk aldri ble noe særlig tess som forretningsmann, enten det nå var gravemaskinsalg eller diverse investeringer det handlet om. Men det han skapte som mediemann – i Dagens Næringsliv, bransjeavisene Trade Winds og Upstream, TV 2 Nyhetskanalen med mer – vitner om sjelden gründerbegavelse og journalistisk kraft.
Valebrokks liberalisme hadde en antiautoritær karakter
Det mest tankevekkende ved boka om Thatcher-beundreren som hyret inn buntevis med medarbeidere fra Klassekampen, er kanskje likevel glimtene som gis av to underbelyste sider ved norsk offentlighet: Eiernes forhold til innholdet i mediebedriftenes produkter og den politiske høyresidens mangfold og motsetninger. Rossavik kan ikke behandle dette i særlig omfang innenfor rammen av en biografi. Men boka har altså nok med til at en får lyst å få vite mer. Valebrokks liberalisme hadde en antiautoritær karakter som bidro til den journalistiske profilen han sto for. Han var genuint kulturinteressert og mot både Frp og renheklet mediekommersialisme. Manøvrene hans mellom sterke kapitalinteresser i et sammensatt høyrepolitisk landskap påkaller respekt og inviterer til videre granskning og tenkning.