På tvers av samfunn og til alle tider har man vært opptatt av kvinnens kropp og virke. Kvinnen har slik også fått bli selve bildet på tilstanden til ulike samfunn. Moralen og ærens høyborg. Moderne fremskritt, opplysning og frigjøring.
At slike representasjoner og forestillinger blir utfordret, er ikke nytt i norsk offentlighet. At det fremdeles er arbeid som gjenstår, kommer imidlertid til uttrykk blant annet ved “de skamløse jentene” sin tilstedeværelse og oppmerksomhet i offentligheten de siste par årene. Som Sumaya Jirde Ali belyste i NRKs “Torp” den 28. februar, er det særlig for henne – en minoritetskvinne med hijab – slik at hun blir redusert til “den innvandreren”. Senere har Ali også beskrevet hvordan både minoritetssamfunn og majoritetssamfunn ønsker å plassere henne i en “firkantet boks av forventninger”.
Det kan se ut til at det for det norske samfunnets del særlig er muslimske kvinner med hijab som opplever å bli brukt som representanter. Og det fra vidt ulike hold. For minoriteten kan de representere et moralsk riktig levesett, og “lydighet og dydighet”, som beskrevet av Ali i det nevnte intervjuet med journalist Ole Torp. For majoriteten kan hijabbrukere representere en undertrykkende og mannsdominert kultur.
Slike tilsynelatende uforenlige og totalt motstridende syn på hijab kan imidlertid se ut til å være i endring. Forestillinger om hijabbrukeren som representant for den ene eller andre sosiale virkeligheten, kan også se ut til å oppløses.
Sumaya Jirde Ali beskriver forventningsmønstrene rundt minoritetskvinner med hijab (skjermdump).
Undertrykkende forestillinger i endring?
I min studie av hijabdebatter i meningsstoffet til norske aviser i 2017, “Hijaben og “oss””, kom det frem at debattene i stor grad dreier seg om hvorvidt hijabbrukere faktisk er ofre eller ikke i dag. Det viser seg at enkelte deltakere i debatten opprettholder en klassisk orientalistisk og eurosentrisk linje, mens andre kjemper imot slike forestillinger. Av enkelte blir altså hijabbrukere fremdeles fremstilt som ofre, uopplyste og passive, mens andre debattanter yter betydelig motstand mot en slik fremstilling.
De sistnevnte vektlegger blant annet også hvordan nettopp slike forestillinger om en undertrykket hijabbruker i seg selv er det som kan føre til en mulig faktisk offerposisjon. Antakelsen om at minoritetskvinner med hijab er ofre, fører nemlig ifølge slike stemmer til at man ikke blir snakket til, kun om. Man forklarer altså hvordan hijabbrukere ikke blir snakket til på like premisser som andre, eller blir antatt å være selvbestemmende aktive aktører på lik linje med andre i samfunnet. Noen debattdeltakere mener at både minoritetens og majoritetens forventninger til minoritetskvinner med hijab legger grunnlaget for hvorfor man både blir oppfattet som, og faktisk opplever å være, et offer.
Slik blir altså ikke bare hijabens rolle i det norske samfunnet diskutert. Også selve debattens betydning, og fremstillingen av hijabbrukere, blir snakket om. En (re)forhandling kan altså se ut til å finne sted. Forståelser av “den muslimske hijabbæreren” som stakkarslig, undertrykket og kontrollert kan slik få konkurranse fra alternative perspektiver.
Nærmere et “oss” på tvers av ulikheter
Samtidig var de som tok til orde for slike perspektiver i hijabdebattene, oftest minoritetskvinner selv. Muslimske kvinner var altså de som oftest diskuterte sin egen offerrolle og posisjon i offentligheten – en diskusjon som spredte seg fra argumenter både for og imot minoritetsmiljøers undertrykkelse eller majoritetsmiljøers diskriminering, til kritikk av fordommer og forventninger fra begge leirer.
Forsker på skandinavisk innvandringsdebatt
Artikkelen er basert på forfatterens masteroppgave Hijaben og “oss”, som er skrevet innenfor forskningsprosjektet “SCANPUB – The Immigration Issue in Scandinavian Public Spheres 1970–2015”. Prosjektet ledes fra Universitetet i Bergen av professor Jostein Gripsrud.
Les også: Flyktningstraum og godhetstyranni.
Vår vesle store minoritet
En slik deltakelse og tilstedeværelse fra minoritetens side i debatten om seg selv kan virke opplysende for majoriteten, men også føre til en følelse av aksept og deltakelse for minoriteten. I tillegg kan bruken av særlig den muslimske kvinnen som representant for minoritetskulturer i Norge bli utfordret.
Om man ser minoritetskvinner med hijab som ulike mennesker med like sammensatte identiteter som andre, og får representert slike forskjeller fra minoritetskvinner selv, kan vi bevege oss nærmere et samfunn fritt for stereotypier og skepsis til hverandre. Det kan problematisere vår forståelse av minoriteten som en fast størrelse, et enhetlig “dem”, og noe som står i kontrast til hva et “vi” er.
Samtidig viste studien tendenser til at “minoritetsmannen” var en marginal stemme i hijabdebattene sammenlignet med “majoriteten” og “minoritetskvinnen”. Om dette er en generell tendens i norske debatter om hijab, og i et større perspektiv – i den norske offentlige samtalen generelt – er noe mitt masterprosjekt ikke kunne gi svar på.
Deltakelse og representasjon er grunnleggende for at man skal kunne opprettholde et “vi” – et nasjonalt fellesskap på tvers av ulikheter – som legitimerer demokratiets virke og idealer. Denne følelsen må altså være til stede både for minoritet og majoritet. Gjennom at minoriteten deltar og representeres i demokratiet, kan ikke bare minoriteten kjenne aksept for at de er en del av fellesskapet, men majoriteten altså få bedre kjennskap til hvordan et “de” egentlig har mye til felles med et “jeg” eller et “vi”. Slik kan man bevege seg nærmere et “oss”, fra begge sider.
For den norske velferdsstatens legitimitet er dette også nyttig, da en fellesskapsfølelse kan gjøre det lettere å godta å måtte arbeide for at mennesker man aldri har møtt eller kommer til å møte skal kunne ha et sikkerhetsnett å falle i ved behov. Slik kan studiens funn av at minoritetsmannen har en betydelig mindre deltakelse enn de tre andre gruppene (minoritetskvinner, majoritetskvinner og majoritetsmenn), virke urovekkende, og være vel verdt å studere videre. Minoritetskvinnens posisjon er likevel oppløftende, da det tross alt er henne hijaben og debatten om den berører direkte.
«Som ung muslim i Norge er du både i en drakamp og i en spagat mellom to verdener,» skriver Ali i Aftenposten (skjermdump).
“En saklig islamkritikk”
Faktiske undertrykkende strukturer innad i visse minoritetsmiljøer kan også bli diskutert på en mer reflektert og nyansert måte når de som er berørt har den mest aktive rollen i debattene. Slik kan man muligens bevege seg nærmere løsninger også på dette feltet.
Disse tendensene i våre nylige hijabdebatter kan altså bøte på det Nancy Herz beskriver som destruktive tendenser i norske debatter om islam og muslimer i Norge:
“Ved å tillegge oss meninger vi ikke har og bruke oss i sine agendaer, gjør de det vanskelig for oss som ikke hater islam og muslimer å kritisere sider ved islam. I stedet må vi bruke mye tid og krefter på å si helt grunnleggende ting, som at vi forsvarer religionsfrihet og retten til å leve et fritt liv, tro på det man vil og kle seg som man vil. De gjør det vanskelig for dem som er muslimer å rette blikket inn i sitt eget miljø, når de hele tiden må forklare og forsvare seg […] Den saklige islamkritikken er viktig. Men den konstante demoniseringen av muslimer i Norge i dag, særlig den mest synlige gruppen – muslimske jenter med hodeplagg – er ødeleggende både for samfunnsdebatten og for de individene det angår. Dette fører for eksempel til at de saklige og livsviktige debattene rundt hijabtvang, tvangsekteskap og ukultur overdøves av at unge muslimer må forsvare seg og sin tro” (Aftenposten 29. mars 2017).
Om det er slik at minoritetskvinner i større og større grad selv er ledende i debattene om islam og muslimsk kultur i Norge, kan vi altså vente oss en mer opplyst diskusjon om nettopp disse spørsmålene. Ved at hijabbrukere selv legger grunnlaget for hijabdebatter, og blir lyttet til fremfor snakket om, kan de også selv skjenne, kritisere og rette blikket innad, uten å frykte konsekvensene av å bli feiltolket inn i allerede etablerte forestillinger som måtte finnes hos majoriteten. Slik høynes ikke bare debattenes kvalitet siden det er de med mest innsikt i spørsmålene som ytrer seg. Vi unngår også en umuliggjøring av “selvransakelse” rundt de mer problematiske sidene man kan finne i enkelte muslimske miljøer i Norge i dag.
Begreper som “selvransakelse” i slik sammenheng kan også forvitre mer og mer, da man blir observant på hvordan en kultur eller æreskultur ikke kan anses som en uatskillelig del av minoritetskvinnens selv. Man kan oppdage at hijabbrukere også er individer med sammensatte personligheter og vekselvirkende tilknytninger til flere miljøer på en og samme tid. Slik kan de bli debattanter fremfor representanter.
Debattinnlegg av Fatema Al-Musawi i Aftenposten 25. april 2017 (skjermdump).
Man kunne altså tolke det dithen at likestillings-Norge er i ferd med å bevege seg enda et skritt i riktig retning – om det er slik at Kvinnens stilling som representant for ulike samfunn gradvis forsvinner. Slik behøver ikke en kvinne uten hijab, men med høye hæler og leppe-injeksjoner, å representere de vestlige fortapte, kapitalistiske mannsdominerte samfunn der kvinnen skal kikkes på, fremfor snakkes med. Og slik kan en kvinne med hijab bare være en borger, en advokat, en hundeoppdretter eller en vektløfter.
Min studie er ikke omfattende nok til å kunne konkludere så bastant, til tross for at det utvilsomt kan se ut til å være positive utsikter for minoritetskvinnens posisjon i norsk offentlighet fremover. I tillegg fremstår den tilsynelatende solfylte himmelen man kan tegne opp av slike resultater plutselig ikke så udiskutabelt lovende og uproblematisk likevel, minoritetsmannens beskjedne tilstedeværelse i debatten tatt i betraktning.