Åsa Wikforss er professor i teoretisk filosofi ved Stockholms universitet. Hun trodde aldri hun skulle skrive populærvitenskapelig, men etter valgkampen i USA og innsettelsen av Donald Trump som president, så hun seg nødt til å oppklare en del grunnleggende filosofiske spørsmål. I boken Alternativa fakta: Om kunskapen och dess fiender skriver hun upretensiøst og lettleselig om hva som gjør at vi faller for falske nyheter, og hvordan vi kan motvirke fenomenet.
Vox Publica møtte Wikforss til intervju i Bergen denne uken, der hun holdt foredrag om temaet på et møte i Forum for vitenskap og demokrati.
Filosofi og fakta
Den første gangen begrepet “alternative fakta” dukket opp var i kjølvannet av president Trump og hans daværende pressetalsmann Sean Spicers uttalelser om størrelsen på publikum under innsettelsen av presidenten. De hevdet at en innsettelse aldri tidligere hadde vært bevitnet av flere. Trumps seniorrådgiver, Kellyanne Conway, forklarte i et intervju med NBC at det Trump og Spicer gjorde, ikke var å tale usant, men å presentere “alternative fakta”. Det provoserte Åsa Wikforss.
– Det finnes jo ikke alternative fakta. Jeg kjenner fortsatt på at det er helt absurd, hvor mange merkelige filosofiske påstander som dukker opp, hvilke merkelige filosofiske teser man legger fram, for å forsvare presidentens løgner og falske påstander. Da blir jeg sint, og jeg kjenner at sånn kan vi ikke ha det.
Som filosof er Wikforss blant annet opptatt av epistemologi, eller kunnskapsteori. Hun mener at filosofien kan hjelpe oss å belyse problemstillinger som har med spredning av falske nyheter å gjøre.
– Filosofien tror jeg kan gjøre to ting. Den kan fortelle om hva kunnskap er og hvordan kunnskap fungerer, om evidens og sammenheng. Men filosofien er jo også et redskap for å tenke klart. Den kan hjelpe deg å gjennomskue dårlig argumentasjon.
Relativismen påvirker folk flest
For Wikforss er det viktig å opplyse om at ideen om at kunnskap er noe som avhenger av perspektiver, slik begrepet “alternative fakta” antyder, i stedet for noe objektivt som finnes utenfor mennesket, aldri har vært sentral i filosofien. Hun påpeker i sin bok at en liten minoritet av filosofer riktignok har studert postmodernistiske tenkere som kan sies å ha et perspektivsyn på kunnskap, men at den store majoriteten av filosofer har beskjeftiget seg med andre tema. Hun skriver at postmodernismen heller har fått stor innvirkning på andre fagområder. Hennes bekymring er at plassen den har fått, kan ha påvirket den offentlige diskursen.
Hør opptak fra Wikforss’ presentasjon på debattmøtet i Bergen i denne podkasten:
– Jeg tror jo ikke at for eksempel Trump er postmodernist, han vet jo ingenting om det. Men jeg vet at høyreekstreme bloggere som Mike Cernovich har utnyttet postmodernistiske måter å prate på for å drive fram sin høyrepopulistiske agenda, ved å påpeke at det finnes ulike perspektiv, og her er et annet perspektiv. Jeg vet også at i USA utnytter kristne fundamentalister den måten å snakke på for å drive fram sin ide om at man skal undervise om både Darwin og skapelsesberetningen, fordi det er bare ulike perspektiv, og det finnes ingen perspektiv som er bedre enn andre. Man kan altså utnytte den postmoderne diskursen for farlige standpunkt.
– Og så finnes det ytterligere et problem, som er hvor mye av det som har sildret ut til allmennheten. Da tror jeg, i hvert fall i Sverige, at det finnes en slags relativisme som har blitt tatt opp blant folk i allmennheten. Det er et problem. Da har man ikke beskyttelse mot sånne som Trump, demagoger som lyver og desinformerer.
Skolen kan forsterke kunnskapsrelativisme
Hun mener at spesielt skolen kan være med på å forsterke en offentlig kunnskapsrelativisme. Både i den norske og den svenske skolen er den konstruktivistiske pedagogikken godt innarbeidet. Den innebærer et syn på kunnskap som noe som konstrueres i mennesket, i motsetning til noe objektivt som finnes utenfor mennesket og som mennesket kan ta til seg.
– Det er et problem når en disiplin, som for eksempel den pedagogiske forskningen, helt og holdent svelger en veldig radikal filosofisk teori, som de fleste filosofer ikke anser som sann. Det er helt ukritisk og det er ikke et vitenskapelig perspektiv. Et problem er jo at det har gått så mye ideologi i det. Det er så merkelig, fordi spørsmålet om hvordan man best lærer bort og hvordan innlæring fungerer er empiriske spørsmål. Men det har blitt så ideologisk ladet at om man sier at tavleundervisning fungerer veldig bra, så blir folk opprørt fordi de tror at man har sagt noe veldig konservativt og høyrevridd og autoritært.
Faktisk.no kan virke mot sin hensikt
Wikforss ønsker med sin bok og sine foredrag også å gi praktiske råd om hva slags verktøy som er effektive i kampen mot “alternative fakta”. Hun peker på at visse deler av vår psykologi og det hun kaller “kognitive skjevheter” får konsekvenser for hvordan vi tar imot informasjon og desinformasjon. Våre kognitive begrensninger trenger derfor å bli imøtegått, blant annet fordi vi tar til oss informasjon som bekrefter våre overbevisninger, og overser informasjon som motsier dem.
Noen av våre største mediehus forsøker å bøte på dette og har gått sammen om å lage tjenesten faktisk.no, med et ønske om å bidra til “et faktabasert ordskifte og en konstruktiv samfunnsdebatt”. De trekker fram påstander som har vært ytret i offentligheten, og forklarer hvorfor de stemmer eller ikke stemmer. Etter å ha sett forsiden til faktisk.no reagerer Wikforss.
– Det blir jo helt feil. De skriver desinformasjonen i overskriften. Man vet fra forskning at om man skal inn og faktasjekke og korrigere så er det ekstremt viktig at man ikke løfter fram den falske påstanden. Om man sier at en viss påstand er falsk, så husker folk selve påstanden. Sånn er vi bare. Man vet da at om man skal faktasjekke, skal man ikke løfte fram det falske, men man skal først forklare hva som er riktig. Og så skal man lenger nede fortelle hva folk har forsøkt å hevde om saken, så man får riktig balanse på det. Der gjorde media i USA feil under valget. Da Trump kom med falske påstander, la man de falske påstandene i overskriften, og det var ikke så smart.
Plattform for kontroversielle påstander?
Et etter hvert omdiskutert spørsmål er hvorvidt man skal vie plass i mediene til stemmer som ikke forholder seg til etablert kunnskap. Noen mener at man skal la være å gi kontroversielle personer en plattform å spre meningene sine på, mens andre mener dette fungerer mot sin hensikt. For Wikforss er begge viktige poenger.
– Det kommer an på emnet. Det finnes visse saker hvor man ikke trenger debatt. Man skal for eksempel ikke ta en debatt med holocaust-fornektere. Visse ting vet vi, og om man overhodet sier “la oss diskutere dette”, da er ikke det bare å gi en plattform, men man gir også inntrykk av at det finnes to sider, og det finnes argumenter for og imot, og vi kan diskutere oss fram. Det er ingen diskusjon, det er det man kaller en falsk balanse. En diskusjon forutsetter at man aksepterer visse grunnleggende regler for en debatt, for eksempel at man bryr seg om evidens og motargument.
– Samtidig finnes det jo risiko ved å si at man ikke skal diskutere saker. Risikoen er jo nettopp det at man sper på populistiske konspirasjonsteorier, om eliten som forsøker å legge lokk på og dempe sannheten. Så jeg tror man kan gi plattform med fornuft. Gjør man det, så må man sørge for at det blir en god debatt, at det ikke blir en polarisert og unyansert skrikekamp, men at man virkelig trekker fram hvilke problem som finnes ved disse posisjonene og nyanserer tydelig. Men man skal være litt forsiktig, det tror jeg.
Journalistikken må være motvekt mot sosiale medier
Det kan virke håpløst for journalistene og mediehusene å skulle takle problemstillingen på en måte som ivaretar søken etter sannhet og et viktig opplysningsansvar, samtidig som en står overfor helt nye økonomiske utfordringer. Til journalistene har Wikforss følgende oppfordring:
– Journalister må jo forholde seg til at visse saker deles veldig mye, og at man da får større spredning og flere annonsører. Det gjør at man ofte fristes til å publisere klikkagn og sensasjonelle greier. Det er en fristelse jeg kan forstå, men som naturligvis er problematisk. For det er viktig at journalistikken nettopp ikke er som sosiale medier, men at den er en motvekt, og at den er nyansert og komplisert og korrekt. Når man ser til for eksempel USA, så kan man se at The New York Times aldri har hatt så mange abonnenter. Seriøs journalistikk er ettertraktet. Folk vil ha det, nettopp fordi det finnes så mye desinformasjon. Og jeg tror at på sett og vis så kommer seriøs, etablert journalistikk til å bli viktigere enn den noensinne har vært, fordi det er den eneste måten man kan forholde seg til at hele verden roper.