Det siste tiåret har den Skandinaviske offentligheten sett en oppblomstring i såkalte innvandringskritiske alternative medier som for eksempel Document og Resett. Denne betegnelsen rommer alt fra blogger drevet av enkeltpersoner til nyhetslignende nettsider med fast ansatte skribenter. Det de kan sies å ha til felles er en forståelse av at de tradisjonelle nyhetsmediene og den politiske eliten skjuler eller ikke vil ta inn over seg det de oppfatter som negative konsekvenser av innvandring. Videre er de alternative mediene særlig kritiske til innvandring fra muslimske land og ”utbredelsen av Islam”.
“Journalistisk venstreparti”
Selv om nordmenn flest fortsatt har høy tillit til nyhetsmediene, har fremveksten av de alternative mediene ført til bekymring for polarisering og spredning av mediemistro. Redaktør Hans Rustad i Document har for eksempel ved flere anledninger omtalt de tradisjonelle mediene for ”journalistisk venstreparti”, mens blant svenske alternative medier er ”gammelmedia” en typisk betegnelse.
Til tross for at de alternative mediene fortsatt har relativt beskjedne lesertall, får de stor oppmerksomhet i tradisjonelle nyhetsmedier. Ifølge Reuters Digital News Report, oppgir omtrent 5 % av den norske og danske befolkningen at de leser alternative medier ukentlig, mens for den svenske befolkningen er tallet så høyt som 11 %. Den store oppmerksomheten kan skyldes at artikler fra alternative medier ofte er blant de mest delte i sosiale medier. Ifølge analysetjenesten Storyboard, var Resett den 8. mest delte norske nettsiden i sosiale medier i 2018, etterfulgt av Document på 10. plass. Artikler fra disse nettstedene ble mer delt enn artikler fra nettaviser som Bergens Tidende, Adresseavisen, Aftenbladet og Dagens Næringsliv.
Kredibilitet på lån
Selv om en svensk studie har vist at personene bak de alternative mediene har sterke motforestillinger mot tradisjonelle nyhetsmediers etiske normer og profesjonelle standarder, kan man si at alternative medier i stadig større grad låner kredibilitet av de tradisjonelle nyhetsmediene ved å etterligne dem på flere områder: For eksempel har de største Skandinaviske alternative mediene en layout som er svært lik den til nettaviser fra tradisjonelle nyhetstilbydere som VG, Aftenposten og Dagens Nyheter. De alternative mediene merker også ofte innholdet sitt som ”nyheter”, ”kommentar”, ”kultur”, og ”debatt”, som er velkjente og veletablerte sjangre innenfor den tradisjonelle nyhetsjournalistikken.
En ny studie av undertegnede, ”The appearance of objectivity: How immigration-critical alternative media report the news”, har spurt hva denne typen etterligning betyr for de sakene alternative medier publiserer under sitt nyhetsbanner. Studien tar utgangspunkt i det største og mest etablerte Skandinaviske alternative mediene, norske Document, svenske Fria Tider og danske Den Korte Avis, og undersøker kvalitativt hvordan subjektive vurderinger sniker seg inn i nyhetssakene hos disse tre aktørene. Premisset for studien er at nyhetssjangeren tradisjonelt kjennetegnes av deskriptiv eller objektiv formidling av fakta: hvem, hva, hvor når, mens subjektive innslag som analyse og meningsinnhold er forbeholdt leder-og kommentarsjangeren. Valg av fakta, kilder og vinkling kan riktignok være preget av journalistens forståelsesrammer, og slik sett vil man aldri kunne være fullt ut objektiv.
Da objektivitetsbegrepet er svært omdiskutert, har man heller vist til begreper som balanse, upartiskhet, rettferdighet, og det å gi korrekte fakta i vurderingen av nyheter (Cottle 2003). Likevel har objektivitetsidealet stått sterkt i den skandinaviske nyhetsformidlingen etter oppløsningen av partipressen, hvilket har ført til at nyhetsjournalistikken kjennetegnes av en deskriptiv skrivestil. I Norge opererer også de fleste avishus med et strengt skille mellom nyhets- og kommentaravdelingen. Spørsmålet blir dermed hvordan de alternative mediene forholder seg til dette skillet?
Tre land og tre ulike strategier
Funnene viser at alle de tre alternative mediene har et overveldende fokus på innvandring og kriminalitet, og at de i all hovedsak klandrer den politiske eliten og rettsvesenet for at ”de skandinaviske landene har blitt mer utrygge som følge av innvandringen”. Men de har likevel svært ulike strategier når det gjelder hvordan dette budskapet blir formidlet.
Den svenske alternative mediet – Fria Tider – skiller seg klart ut ved at nyhetene hovedsakelig er deskriptivt formidlet – uten subjektive innslag. Tematisk er nyhetene oftest knyttet til alvorlige kriminalsaker – som voldtekt, knivstikking, ran, overfall og påtente biler. Disse sakene knyttes ikke nødvendigvis eksplisitt til innvandrere, men påfallende ofte er disse sakene hentet fra bydeler som er kjent for å ha en høy innvandrerbefolkning og utfordringer knyttet til kriminalitet.
Det kan dermed synes som om Fria Tider benytter seg av samme strategi som Paul Scott Mowrer — en politisk journalist i Chicago Daily News på 1930-tallet. Mowrer holdt objektivitetsidealet høyt, og tok til orde for at det er viktig å gi inntrykk av at man er objektiv – også innenfor meningssjangrene:
”Thus it is better to scrap an editorial calling the mayor a liar and a crook, and to write another which, by reciting facts without using adjectives and without calling names, makes it obvious that the mayor is a liar and a crook” (Mott and Casey 1937: 225).
På samme måte gjør den store andelen nyhetssaker som linker kriminalitet til innvandrertette bydeler det ”åpenbart” for leserne at innvandrere er ”crooks”, eller kjeltringer. Selv om det ikke uttrykkes eksplisitt, kommer den underliggende beskjeden tydelig frem: Økende innvandring vil føre til mer kriminalitet.
Det kan altså synes som at det er viktig å gi inntrykk av at man er objektiv, og at Fria Tider derfor til en viss grad forholder seg til profesjonelle journalistiske normer for hvordan nyhetene skal presenteres. Likevel, dette er helt klart politisk propaganda forkledd som journalistikk, da utvelgelsen av fakta er høyst selektiv i form av et ensidig negativt fokus på innvandring og kriminalitet.
Det hender imidlertid at det sniker seg subjektive vurderinger inn i nyhetssakene også hos Fria Tider. Dette forekommer typisk i form av spekulasjon i fremtidige hendelser. I en nyhetssak om en 85 år gammel kvinne som ble forsøkt ranet i sitt eget hjem oppsummerer Fria Tider saken med følgende spekulasjon:
”Något närmare signalement på mannen ger polisen inte. Nästa gång gärningsmannen står utanför någon äldres bostad kommer det potentiella offret alltså inte kunna känna igen personen” (Fria Tider, 15.08.2017).
Det å gi ut signalement på mistenkte personer har blitt oppfattet som høyst kontroversielt i Sverige. I 2015 ble det gitt en intern instruks i det svenske politiet som sa at man ikke skulle nevne mistenktes hudfarge, nasjonalitet eller rase i offentlige rapporter. Ifølge politiet, ble instruksen gitt for å unngå at slike opplysninger skulle føre til rasisme.
Denne avgjørelsen har blitt heftig debattert og kritisert i den alternative mediesfæren, ikke bare i Skandinavia, men også i USA – anført av det alternative nettstedet Breitbart. Dermed kan denne type spekulasjoner ses som et spark i retning av politiet og rettssystemet for å ikke i tilstrekkelig grad beskytte befolkningen mot trusselen de opplever at innvandringen representerer.
Den Korte Avis: Dogmatikeren
Der det svenske alternative mediet, Fria Tider lar publikum trekke konklusjonene selv, legger danske Den Korte Avis opp til helt motsatt strategi. Nyhetssakene er gjennomgående subjektive – hvor man dogmatisk gjør krav på å inneha sannheten om innvandringens konsekvenser. Dette kommer tydeligst til uttrykk i form av normative verdidommer om hva som er ”riktig” og ”galt”. For eksempel i en sak om en 17 år gammel asylsøker som skal ha utagert på et asylsenter på grunn av at personalet ikke ville vaske en tallerken for ham, skriver Den Korte Avis:
”Det var så voldsomt at personalet måtte ringe efter politiet. Men tog politiet ham med? Fik han en straf? Blev hans asylansøgning afvist? Nej, realiteten er nok, at det stort set ingen konsekvenser fik. Han og de mange andre asylansøgere fik endnu engang det indtryk, at de kan tørre fødder på europæere, som blot lægger sige som en dørmåtte” (Den Korte Avis, 14.08.2017).
Igjen er det altså politi og rettsvesen som holdes ansvarlig for det man anser som en uholdbar utvikling. Forskjellen er at de høyst subjektive vurderingene hos Den Korte Avis levner ingen tvil for leserne om at Danmark har blitt mer utrygt som følge av innvandringen.
Norge midt imellom
Norske Document kan plasserer et sted i midten da det alternativet mediet benytter seg av både ”den svenske” og ”den danske” strategien. Rundt halvparten av de analyserte tekstene hos Document kjennetegnes av en rent deskriptiv fremstilling, men som hos Fria Tider er disse i all hovedsak alvorlige kriminalsaker – ofte fra innvandrertette bydeler. Dermed kan det synes som om også Document forsøker å gi et inntrykk av at man er objektiv i den forstand at de lar det bli opp til leserne å trekke konklusjoner.
Den andre halvdelen av tekstene karakteriseres imidlertid av høyst subjektive innslag, hvor deres ståsted i innvandringspolitikken kommer tydelig til uttrykk. I en artikkel som omhandler en partilederdebatt i forbindelse med Stortingsvalget i 2017, skriver Document:
”Det skjer noe underlig med nordmenn når de snakker om innvandrere og migranter: De mister realitetssansen. […] Dette må føres opp som en norsk verdi: Ikke naiviteten, men en form for forstokkethet, en uvilje til å se verden i hvitøyet og se at den er en hvithai som flekker tenner. På en eller annen måte har et segment av velgerne oppfanget haifinnen i vannet. De hører musikken fra «Jaws», og den forsvinner ikke” (Document.no, 14.08.2017).
Så er spørsmålet hvorfor Document benytter seg av disse to svært ulike strategiene i nyhetsformidlingen. En forklaring kan være at de ønsker å tiltrekke seg både mer og mindre innvandringskritiske lesere – og slik sett kan dra nytte av å fremstå som mer anstendige overfor potensielle nye lesere ved å legge seg på en mer deskriptiv linje.
På den andre siden hadde Document ambisjoner om å komme inn under selvjustisordningen allerede da datamaterialet ble samlet inn (august 2017), og disse to svært ulike måtene å formidle nyheter på kan være et uttrykk for en gryende profesjonaliseringsprosess – i form av at man forsøker å møte ”det aksepterte” nivået for hvor subjektiv man kan være før man krysser grensen for hva som anses som ”avvikende journalistisk praksis”. I så tilfelle kan denne todelte strategien være et uttrykk for voksesmerter.
Hva motivet er for å etterligne tradisjonell journalistisk praksis i form av deskriptiv nyhetsformidling vet kun aktørene selv. Det er likevel bekymringsverdig at de alternative mediene pakker inn tilsynelatende objektive saker med et ensidig negativt fokus på innvandring og sprer dem i sosiale medier som ”nyheter” – en sjangerbetegnelse forbundet med begreper som balanse og upartiskhet.