Siste Blogginnlegg

// siste innlegg fra BLOGGER

Essayføljetong 5:9 — Vår farlege skaparkraft

«Men­nes­kets kapa­si­tet er vår skjeb­ne», sei­er Hans Jonas (s. 129). Vår kunn­skaps­tørst og evne til å ska­pe nye ting vert sta­dig far­le­ga­re for natur­mil­jø­et og men­nes­kas vil­kår i fram­ti­da. Homo Faber — det ska­pan­de men­nes­ket — har tatt over for Homo Sapi­ens, og det­te vil ver­te vår under­gang, sei­er Hans Jonas med karak­te­ris­tisk alvor. 

 

Den utskjelte debatten

Sosia­le medi­er er en mye utskjelt debatt­arena. Inn­vand­rings­de­bat­ten fore­går ofte i form av utskjel­ling. Men hvor ille er egent­lig inn­vand­rings­de­bat­ten i sosia­le medi­er? I dok­tor­av­hand­lin­gen min ser jeg på hvor­dan debat­ten om den syris­ke flykt­ning­kri­sen utspil­te seg i kom­men­tar­fel­te­ne på skan­di­na­vis­ke avi­sers Face­bo­ok-sider. I de tre skan­di­na­vis­ke lan­de­ne, som ellers er så like og har så tet­te bånd, har inn­vand­rings­sa­ken blitt hånd­tert ulikt. Det­te gjen­spei­les både i de tre nabo­lan­de­nes inn­vand­rings- og inte­gra­sjons­po­li­tikk og i den offent­li­ge sam­ta­len. I de nyhets-gene­rer­te sosia­le medi­er debat­te­ne om flykt­ning­kri­sen teg­ner imid­ler­tid et annet bil­de seg. I det­te bil­det er det lik­he­te­ne på tvers av lande­gren­se­ne som domi­ne­rer. Debat­te­ne i alle tre land pre­ges av frem­vis­ning, sna­re­re enn utveks­ling av menin­ger. Sna­re­re enn argu­men­ta­sjon og menings­bryt­ning domi­ne­res utveks­lin­ge­ne av sub­jek­ti­ve uttrykk, stil­lings­krig og fiendt­li­ge angrep. 

 

Ukens medienyheter: Metoo, Hviterussland og politisk reklame

Dek­nin­gen av #Metoo i Sve­ri­ge får kri­tikk. Jour­na­lis­ter som job­ber for uten­lands­ke medi­er har mis­tet akkredi­te­rin­gen sin i Hvite­russ­land for å avgren­se presse­dek­nin­gen av pro­tes­te­ne. Face­bo­ok stan­ser alle nye poli­tis­ke rekla­mer den sis­te uken før pre­si­dent­val­get i USA. Det­te er noen av ukens medienyheter. 

 

Essayføljetong 4:9 — Teknologiane vert sterkare av seg sjølv

Moder­ne tek­no­logi­ut­vik­ling er pre­ga av sin eigen auto­ma­tis­ke vekst, sei­er Hans Jonas. Det tek­nis­ke fram­skrit­tet fort­set av seg sjølv for­di men­nes­kas ynskje om vekst og vel­stand har vor­te ein del av den ener­gi­en som driv utvik­lin­ga vida­re. Vi var frie til å ta det fyrs­te skrit­tet, men er sla­ve av det and­re og det tredje. 

 

Essayføljetong 3:9 — Tradisjonell etikk har gått ut på dato

Grunn­la­get for etik­ken har end­ra seg for­di tek­no­lo­gi­ane si rol­le i sam­fun­net har vor­te så mykje stør­re og ster­ka­re. Tra­di­sjo­nell etikk kla­rar ikkje å regu­le­re vår åtferd med moder­ne tek­no­lo­gi. Der­som ein vil dri­ve med ansvar­leg tek­no­logi­ut­vik­ling går det difor ikkje an å bru­ke his­to­ria som rette­snor for kva ein bør gje­re. Hans Jonas mei­ner for­ti­da no i hovud­sak lærer oss kva vi ikkje bør gjere.

 

Essayføljetong 2:9 — Framtida er viktigare enn notida

Hans Jonas er djupt bekym­ra over den sto­re påver­kin­ga som moder­ne tek­no­lo­gi har på natur­mil­jø­et, og der­med på vil­kå­ra til men­nes­ke og dyr i fram­ti­da. Vi har fått langt stør­re makt til å end­re ting enn vi er i stand til å hand­te­re. Sam­fun­net må ver­te flin­ka­re til å ta ansvar for til­stan­dar i fram­ti­da, og under­sø­kin­ga av kor­leis det­te kan skje kal­lar han futu­ro­lo­gi eller enkla­re; framtidsetikk. 

 

Essayføljetong 1:9 — Hans Jonas og problemet med moderne teknologi

Media er pre­ga av perm­a­nent inno­va­sjon og sta­di­ge kon­tro­ver­sar om ret­nin­ga på utviklinga.
Opti­mis­tar mei­ner vi har det betre enn nokon sin­ne og bør hal­de stø kurs fram­over, medan
pes­si­mis­tar mei­ner vi vert fra­mand­gjor­te og mis­tar kon­trol­len. I det­te essay­et skal eg under­sø­ke den bekym­ra haldninga.

 

«NY KURS FOR NORGE»

Under Gro Har­lem Brundt­lands ledel­se gjen­nom­gikk Arbei­der­par­ti­et en for­vand­ling. Kri­tis­ke røs­ter har hev­det at par­ti­et med det­te svik­tet sitt opp­rin­ne­li­ge poli­tis­ke pro­sjekt. Selv bruk­te parti­le­de­ren beteg­nel­se­ne «for­ny­ing» og «moder­ni­se­ring». Iføl­ge Brundt­land var den­ne for­vand­lin­gen påtren­gen­de, og uunn­gåe­lig. Skul­le par­ti­et kla­re å ham­le opp med tidens nye utford­rin­ger, måt­te det for­nye seg, dvs. til­pas­se seg de nye for­hold med nye løs­nin­ger på nye pro­ble­mer. I den­ne pro­ses­sen måt­te med­lem­me­ne bela­ge seg på å «slak­te noen hel­li­ge kyr». Tross det­te påstod Brundt­land at par­ti­et bare videre­før­te arbei­der­be­ve­gel­sens gam­le pro­sjekt, at hun holdt i hevd beve­gel­sens grunn­ver­di­er og opp­rin­ne­li­ge idé. End­rin­ge­ne hun gjen­nom­før­te, var ikke et brudd med tra­di­sjo­nell sosial­de­mo­kra­tisk tenk­ning, men nød­ven­di­ge jus­te­rin­ger for å videre­føre den sosial­de­mo­kra­tis­ke orden. 

 
 
til toppen