Hans Jonas er djupt bekymra over den store påverkinga som moderne teknologi har på naturmiljøet, og dermed på vilkåra til menneske og dyr i framtida. Vi har fått langt større makt til å endre ting enn vi er i stand til å handtere. Samfunnet må verte flinkare til å ta ansvar for tilstandar i framtida, og undersøkinga av korleis dette kan skje kallar han futurologi eller enklare; framtidsetikk.
Media er prega av permanent innovasjon og stadige kontroversar om retninga på utviklinga.
Optimistar meiner vi har det betre enn nokon sinne og bør halde stø kurs framover, medan
pessimistar meiner vi vert framandgjorte og mistar kontrollen. I dette essayet skal eg undersøke den bekymra haldninga.
Anders Johansen har nylig markert seg med boken Komme til orde. Politisk kommunikasjon 1814–1913. Her dreier det seg om utvikling av “retorisk medborgerskap” som betingelse for realisering av den formelle ytringsfrihet i en levende demokratisk kultur. “Folkestyret ble til etter hvert som flere og flere ble i stand til å handle med ord”, heter det her. “I denne historien dreier det seg om forholdet mellom taushet og tale, skam og forakt, krenkelse og kamp om anerkjennelse”. For dette verket er Johansen blitt tildelt Kritikerprisen for beste sakprosabok. Vinteren 2020 presenterte han det selv med et festivalforedrag og med en serie radiosnutter som Vox Publica har fått tillatelse til å gjengi her.
Under Gro Harlem Brundtlands ledelse gjennomgikk Arbeiderpartiet en forvandling. Kritiske røster har hevdet at partiet med dette sviktet sitt opprinnelige politiske prosjekt. Selv brukte partilederen betegnelsene «fornying» og «modernisering». Ifølge Brundtland var denne forvandlingen påtrengende, og uunngåelig. Skulle partiet klare å hamle opp med tidens nye utfordringer, måtte det fornye seg, dvs. tilpasse seg de nye forhold med nye løsninger på nye problemer. I denne prosessen måtte medlemmene belage seg på å «slakte noen hellige kyr». Tross dette påstod Brundtland at partiet bare videreførte arbeiderbevegelsens gamle prosjekt, at hun holdt i hevd bevegelsens grunnverdier og opprinnelige idé. Endringene hun gjennomførte, var ikke et brudd med tradisjonell sosialdemokratisk tenkning, men nødvendige justeringer for å videreføre den sosialdemokratiske orden.
Innvandringskritiske alternative medier er svært gode til å skape brukerengasjement rundt sakene de publiserer i sosiale medier. Men klarer de å sette agenda i tradisjonelle nyhetsmedier?
Medietilsynet kunne for ein månad sidan fortelje at 45% i Noreg har sett falske nyheiter om korona-viruset i ulike media, 27% har ikkje sett slike, og 28% veit ikkje. Mange har altså kompetanse i å vere kritisk til innhald spreidd gjennom sosiale media og nyheitsmedia. Men vi lever i ei verd der falske nyheiter i aukande grad vert masseprodusert og brukt som eit politisk verkemiddel av illiberale krefter. Truleg vil teknologiar som avdekkar falske nyheiter verte naudsynt for journalistar og mediebrukarar; snart treng vi avanserte analyseverktøy som er i stand til å sjekke om ei nyheitssak, eit bilde eller ein video er eit falsum.
Mens landet er i unntakstilstand, har norske myndigheter initiert et storstilt digitalt eksperiment med ukjente implikasjoner.
Aksel Tjora er redaktør for boka Universitetskamp. 30 akademikere skriver her om framveksten av en ekstern kontroll og en indre disiplinering som gradvis har begrenset universitetsdemokratiet, det kollegiale samholdet og den akademiske friheten.
Boken Surveillance Capitalism av Shoshana Zuboff har fått mye oppmerksomhet. Her tegnes et bilde av en ny form for kapitalisme basert på overvåking, kontroll og manipulasjon, som også kan sies å undergrave demokratiet. Hvor treffende er denne kritikken?
Fra dissidenter til pop-up-populister: Peter Pomerantsev tar leseren med på en fascinerende og skremmende ferd gjennom vår tids oppsplintrede medieoffentligheter og skrantende demokratier, der ingenting er hva det ser ut som og ingen er til å stole på.
